I en rekke artikler har jeg skrevet om aspekter ved Istiden, spesielt klimaet og klimaendringene, men også menneskenes utvikling gjennom seks-sju millioner år. I denne artikkelen skriver jeg om når mennesket kom til Europa, og at de kanskje representerte en art som vitenskapen ikke kjente til før.
Når kom de første menneskene til Europa?
Spørsmålet har vært stilt helt siden det aller første funnet av menneskeknokler ble gjort i Tyskland i 1856. Det var da verden ble kjent med neandertalerne, eller Homo neanderthalensis («Istidsmennesket. Vår nærmeste slektning»). Det var da vi for første gang ble gjort oppmerksomme på at sapiensene (Homo sapiens; oppkalt av Carl von Linné) ikke var den eneste menneskearten.
Spørsmålet berører et av de mest omdiskuterte temaene innen paleoantropologi (studiet av fortidsmennesker). Svaret kommer fra en skjæring i et kalksteinsmassiv som bokstavelig talt åpnet et vindu til fortellingen om menneskets utvikling i Europa.
Et paradigmeskifte
Etter hvert fant forskerne ut at neandertalerne hadde vært i Europa i flere hundre tusen år, og mest sannsynlig var Homo heidelbergensis forgjengeren deres. Denne utdødde menneskearten har navnet sitt fra et funn av et kjevebein i 1907 som ble gjort utenfor den sørtyske byen Heidelberg. Alderen er et sted mellom 474 000 og 621 000 år gammelt (ganske usikkert altså).
Forståelsen var etter dette at menneskene bare hadde vært i Europa i 5-600 000 år. Det var ingenting som tydet på at de hadde kommet til kontinentet tidligere. Men – som så ofte skjer innen vitenskapen –etablerte sannheter står for fall.
The earliest and most abundant evidence of humankind in Europe is to be found in the caves of the Sierra de Atapuerca. UNESCO.
Det var funnet av en underkjeve i 1994 i grotten Gran Dolina («Gigantsynkehullet») på Nord-Spanias høyfjellsplatå som endevendte paleoantropologenes forestillinger[1]. Det viste seg nemlig at kjeven var 780 000 år gammel, altså mye eldre enn noe tidligere funn av europeiske menneskeknokler. Menneskenes historie i Europa var utvidet med flere hundre tusen år.
Ikke nok med det. Knoklene ble – og blir – påstått å tilhøre en art som tidligere ikke var beskrevet.
Verden ble gjort oppmerksom på en mulig ny art, Homo antecessor («Pionermennesket»). Hvor H. antecessor befinner seg på menneskets slektstre er imidlertid usikkert. Det er også heftige diskusjoner i fagmiljøene om pionermennesket faktisk er en egen art.
For paleoantropologene var oppdagelsen i 1994 et paradigmeskifte. Både den høye alderen og muligheten for at de hadde å gjøre med en helt ny art, gjorde at historien måtte skrives på nytt.
Verdensarv for menneskets utvikling
Utgravningene i Atapuerca viser at flere menneskearter kan ha levd i dette området de siste 1,4 millioner år: Homo erectus, Homo antecessor, Homo heidelbergensis og Homo neanderthalensis, foruten Homo sapiens. Det er ikke uten grunn at grottene, fylt inn med fluviale sedimenter som ble avsatt i det samme tidsrommet som det levde mennesker der, omtales som den aller viktigste lokaliteten for å forstå menneskets utvikling i Europa. UNESCO skriver dette: “They represent an exceptional reserve of data, the scientific study of which provides priceless information about the appearance and the way of life of these remote human ancestors.”
Enda eldre
Vi forflytter oss noen få meter til Sima del Elefante («Elefantkløften»). Der gjorde forskerne først funn av en tann i 2007, så en underkjeve og tær i 2008, som skulle vise seg å være betydelig eldre enn alderen på tidligere funn. Med 1,2 millioner år var de til da det eldste kjente menneskefossilene på det europeiske kontinentet.
Så gikk det 15år. Sima del Elefante fikk igjen de store overskriftene. I 2022 fant forskerne biter av en hodeskalle og en kjeve, samt en tann, i et enda dypere lag (TE7) som ble avsatt for 1,4 millioner år siden. Det spekuleres i om vi har å gjøre med Homo erectus.
Allerede for minst 1,4 millioner år siden hadde altså mennesker vandret inn og slått seg ned i Nord-Spania. Ganske sikkert andre steder også, men det er bare her det er funnet fossiler tilhørende dem.
Lignet litt på oss
Homo antecessor hadde et flatt ansikt, ganske slik som H. sapiens, men forskjellig fra for eksempel Homo neanderthalensis som hadde et fremskutt hakeparti. Blant trekkene som minner om neandertalerne er markante øyenbrynsrygger og en bakoverlent panne.
Det eldste funnet av H. antecessor er 1,4 millioner år gammelt, mens det yngste er 780 000 år. De har altså vært i Europa i minst 600 000 år, men det er ingenting som sier at de ikke har vært her mye lenger enn det. Kunnskapen om tidligere menneskearter er nemlig begrenset til de funnene som har blitt gjort. Ett nytt funn kan derfor endre tidsintervallet for når pionermennesket var her. Så langt er det kun funnet fossiler i Nord-Spania.
Pionermennesket var robust bygd, og hjernens størrelse var 1 000 cm3, noe som er 25 prosent mindre enn vår. Det er ellers lite forskerne vet om disse gåtefulle menneskene som sitter et eller annet sted på slektstreet. Det har blitt foreslått at de er forløperne til Homo heidelbergensis. Men denne tolkningen er sterkt omstridt. Forskerne fremholder likevel at pionermennesket er en nær slektning av både neandertalerne og sapiensene.
Karst og grotter
Høyfjellsplatået rundt Burgos – Sierra de Atapuerca – domineres av kalkstein fra siste del av kritt-tiden (mer enn 66 millioner år gammelt), og i neogen (sen tertiær) ble de gamle bunnsedimentene hevet opp over havnivået hvor de senere har vært gjenstand for erosjon.
Gjennom de siste 2,5 millioner har vann som siver og strømmer under overflaten løst opp kalksteinen og dannet et grottesystem som er 3 700 meter langt. Tre nivåer har blitt dannet. Det øverste og eldste er 2,5 millioner år, det midterste nivået er 1,5 millioner år, mens det nederste og yngste er mindre enn 1 million år gammelt.
Samtidig med at mennesker tok grottene i bruk, rant vann gjennom grottene og avsatte sand og grus.
Grottedannelse foregår ikke i dag. Der vannet tidligere rant inn i grotten, der det var innganger, begynte både eventyrere og forskere å undersøke grotten.
Den geologiske historien
Kvartær | Grottene fylles gradvis igjen av fluviale sedimenter samtidig som mennesker bosetter seg. På den måten oppstår flere lag med spor av og etter mennesker. |
Kvartær | Mange av hulene var åpne mot overflaten, og vannet som kom inn gjennom disse tok med seg sand og grus som ga opphav til sedimentlag på bunnen av grottene. |
Kvartær | Vann siger ned i kalksteinen og huler ut grotter. |
Tertiær | De gamle havavsetningene løftes opp på land i forbindelse med den alpine fjellkjededannelsen. |
Kritt | Avsetning av kalkstein for 70-65 ma siden. |
Det kalde bakteppet
Gjennom flere millioner år, lenge før begynnelsen på den geologiske perioden kvartær, ble jordklodens gjennomsnittstemperatur gradvis kaldere. Bildet er likevel litt mer komplisert. Klimaet fluktuerte. Fra varmt til kaldt. Og fra kaldt til varmt. Om og om igjen. Trenden med stadig synkende temperatur fram mot vår tid er likevel ikke til å ta feil av. Kaldt ble enda kaldere.
Vegetasjonen var i kontinuerlig endring. Plante- og dyrelivet det samme. Skog ble erstattet av tundra og stepper da kulden seg nedover Europa. Da varmen kom tilbake, forsvant tundraen og steppen og ble erstattet av skog. I takt med disse endringene migrerte også dyrene sørover og nordover. Til det klimaet og den vegetasjonen som passet dem best.
Det er dette omskiftende klimaet og vegetasjonen som var bakteppet da de første menneskene kom til Europa («Klimaets gåtefulle variasjoner»). For å kunne sette oss inn i deres verden, må vi derfor ta det tidvis svært kalde klimaet med i betraktningen. Det hører også med at endringene kunne skje svært raskt («Klima som definerende bakteppe»), innenfor få generasjoner, så evne til både å omstille seg og forflytte seg var avgjørende for å overleve.
Spania for 1,4 millioner år siden var altså så visst ikke hva det er i dag. Det var kaldere, det var tørrere, iblant også våtere, vegetasjonen var betydelig mer sparsom og dyrelivet derfor et helt annet. Med til bildet hører også at mange av datidens pattedyr ble utryddet av sapiensene. Datidens habitat finnes ikke lenger. Vi må derfor bruke fantasien for å danne oss et bilde av hvordan landskapet så ut og klimaet da de første menneskene kom, og det var som kaldest. Tenk på Finnmarksvidda.
Trusler rundt hver busk
Du ville helst ikke møtt dem. Hulebjørnen, huleløven eller sabeltanntigeren. Store, sultne dyr på konstant jakt etter en godbit. Det var disse rovdyrene – de som tilhørte den pleistocene megafauna (pattedyr tyngre enn 45 kg) – som dominerte gjennom store deler av kvartær tid. Det var disse slu jegerne som våre forfedre neandertalerne fryktet. Med enkle våpen – for det meste skarpe flintkniver, i beste fall spyd – hadde de lite å stille opp mot rovdyrene som med sine skarpe sanser smøg seg gjennom terrenget. Andre gressetende dyr, som for eksempel ullhåret neshorn, reinsdyr og mammut – som også tilhørte den pleistocene megafauna – var derimot livsnødvendig proteintilskudd.
Takket være en jernbane
Gjennom historisk tid har grottene i Sierra de Atapuerca vært kjent i minst tusen år. De ble brukt som boplasser, gravsteder og gjemmesteder. Eksistensen av dem er altså ingen nyhet.
Utforskningshistorien om det overraskende funnet som endret oppfatningen om når de første menneskene kom til Europa starter på slutten av 1800-tallet. En britisk forretningsmann ville da bygge en jernbane gjennom Atapuercafjellene (Trinchera del Ferrocarril; «Jernbanegrøften»). Selve jernbanen ble det aldri noe av, men sprengningen av en trang og dyp trasé gjennom fjellet har satt markante spor i forskningen rundt menneskets utvikling.
Fullstendig uventet avdekket skjæringen en arkeologisk gullgruve. Forklaringen ligger i at den traverserer gjennom grotter som er fylt opp med fluviale avsetninger fra sen kvartær tid, samt at det bodde mennesker i grottene samtidig med at sand og grus ble avsatt. Synsedimentær bosetning, kunne vi kalt det, der boplassene med skjeletter og hodeskaller suksessivt blir overlagret av yngre sedimenter. På den måten oppstår en lagrekke inne i grottene som er fullstendig uavhengig av sedimentasjonen utenfor.
Etter funnet av menneskefossiler i Neander Thal i 1856, senere kjent som neandertalere, økte interessen for å studere menneskets utvikling. Charles Darwins revolusjonerende teori om at alt liv på Jorda er i slekt og har utviklet seg over flerfoldige millioner år, publisert bare tre år senere, i 1859, hjalp også godt på interessen. Dermed begynte den arkeologiske utforskningen av hulene i Sierra de Atapuerca. Den første beskrivelsen stammer fra 1868, men uten at det ble gjort funn som brakte vitenskapen om menneskets utvikling fremover.
Speleologer startet utforskningen av fjellområdet Sierra de Atapuerca i 1951. Det ble da funnet fossiler, men noen systematisk paleontologisk utforskning ble ikke igangsatt.
Den moderne arkeologiske utforskningen begynte ikke før på 1970-tallet. Den første seriøse utgravningen ble igangsatt av doktorgradsstudenten Trinidad de Torres i 1976 da han klatret 13 meter ned og begynte å undersøke sedimentene på bunnen av sjakten i enden av Sima de los Huesos («Knokkelgrotten»). Anstrengelsene bar frukter da teamet hans fant en menneskekjeve (AT1). En ny verden åpnet seg.
Trinidad de Torres regnes i dag som den aller første som fattet interesse for de arkeologiske godbitene i Sierra de Atapuerca.
De pågående utgravningene i Sima de los Huesos startet i 1984, og de bærer nå sterkt preg av å være permanente. Forskere, studenter og frivillige tilbringer sommermånedene her. Til sammen har det blitt funnet 7 000 menneskefossiler som tilhører minst 29 individer som er mellom 430 000 og 300 000 år (en artikkel sier «firmly dated to 430,000 years old»). Max Planck-instituttet har utført DNA-analyser på skjelettrestene som bekrefter at menneskene i hulen er neandertalere.
Den systematiske utforskningen av Gran Dolina tok til i 1981, og i 1994 pirket arkeologene møysommelig frem kjeven som ledet fram til definisjonen av Homo antecessor. I årene 1994-1996 ble 80 biter av knokler (også fra ansikter), samt 200 steinredskaper og 300 dyrebein, gravd frem fra laget kalt TD6. Samlet representerer bitene seks individer. Den vitenskapelige artikkelen kom i 1997[2], og her skriver forfatterne at “Homo antecessor may represent the last common ancestor for Neandertals and modern humans». Definitivt en nyhet på den tiden.
Så gikk det 13 år før arkeologene gjorde et nytt sensasjonelt funn, i 2007, denne gang i Sima del Elefante («Elefantgrotten»). En jeksel og en kjeve viste at mennesker har bodd i Europa i minst 1,2 millioner år. I 2022 ble det gjort et fossilfunn i den samme grotten som strekker menneskenes tid i Europa ytterligere 200 000 år tilbake i tid.
Mens mennesket funnet i 2007 blir regnet som Homo antecessor, blir mennesket funnet i 2022 antatt å tilhøre arten Homo erectus.
Et museum til å bli klok av
Vi har vært ikke langt fra byen Burgos i Nord-Spania, der pilegrimene finner hvile, mat og vin på den lange reisen mot Santiago de Campostella, helt vest i Spania. Vi får håpe at lokalkjente tipser dem om Museum of Human Evolution. Det ligger bare noen hundre meter fra Burgos sin berømte katolske kirke (Catedral de Burgos) og tett opptil et utall pinchos-(tapas-)restauranter som metter turistene. Museet er bygd opp rundt de arkeologiske utgravningene og rike funnene av menneskefossiler i Sierra de Atapuerca (Atapuercafjellene). Ingen andre steder i verden er det gjort så tallrike funn, som strekker seg over et så langt tidsrom, og som har fossiler av kanskje fire forskjellige utdødde menneskearter.
Sted | Nivå | Funnår | Alder
(ma) |
Funn | Signifikans |
Sima del Huesos | AT1 | 1976 | 0,4 | En komplett kjeve | Verdens største ansamling av menneskefossiler |
Sima del Huesos | 1984 | Funn av fingre og tenner | Systematisk utforskning av hulen starter | ||
Gran Dolina | TD4 | 1990/91 | Fossiler
Verktøy |
H. heidelbergensis | |
Gran Dolina | TD6 | 1994 | 0,78 | Fossiler | Første europeer. 3)
Homo antecessor 1) |
Sima del Elefante | TE7 | 2022 | 1,4 | Overkjeve
Verktøy Dyreknokler |
Første europeer. 3)
H. erectus (?) |
1) Artikkel i Nature, april 1994
2) Artikkel i Nature, mars 2008
3) Tidspunktet for når den første europeer vandret inn har forskjøvet seg stadig lenger tilbake i tid.
[1] I bunnen av den 18 meter dype grotten ligger elleve definerte sedimentlag (fra 1, nederst, til 11, øverst). Funnet fra 1994 ble gjort i laget TD6 (Auroralaget)
[2] A Hominid from the Lower Pleistocene of Atapuerca, Spain: Possible ancestor to Neandertals and Modern Humans. Science. Vol 276, 30 May 1997.
3 kommentarer
Takker for føljetong om menneskets utvikling! Stå på!
Interessant. Men norsk: fluktuerende… ? = Vekslende.
Osv.
Takk for nok en glimrende artikkel i denne serien. Meget interessant og godt skrevet.