Men i mange tilfeller vil rettighetene strekke seg lengre ut enn den egentlige kontinentalsokkelen fordi den juridiske definisjonen er forskjellig fra den geologiske.
Etter ni års forhandlinger ble FNs Havrettskonvensjon vedtatt i 1982. Den trådte imidlertid ikke i kraft før i 1994. Da hadde 60 land ratifisert den. Norge ratifiserte avtalen to år senere etter et vedtak i Stortinget. I dag er avtalen ratifisert av 157 land. Flere land står imidlertid fortsatt utenfor.
Regulerer rettigheter og grenser
Havrettskonvensjonen regulerer det meste av aktiviteter og rettigheter til havs, herunder ferdsel, forskning, fiske og ikke minst utvinning av mineral-, olje- og gassforekomster. Dessuten ligger det under Havrettskonvensjonen å regulere grenselinjene i havene mellom kyststatene, og det er nettopp denne problematikken som Oljedirektoratet har hatt ansvaret for i de store havområdene utenfor Norge.
De sentrale begrepene i denne sammenheng er for det første 200-milsgrensen, og for det andre den geologiske og juridiske definisjonen av kontinentalsokkelens yttergrense.
I tråd med Havrettskonvensjonen har nesten alle kyststater innført en økonomisk sone som strekker seg 200 nautiske mil (ca. 370 km) ut fra grunnlinjen. (Grunnlinjen defineres som en linje mellom de ytterste skjærene langs kysten). Hvis avstanden til en annen stats økonomiske sone er kortere enn 200 mil, kreves bilaterale forhandlinger for å definere grenselinjen.
Kriteriene for hvordan sokkelens yttergrense defineres ut over 200 mil er beskrevet i Havrettskonvensjonen. Vi snakker imidlertid om en juridisk kontinentalsokkel. Med Havrettskonvensjonens definisjon blir denne større enn den geologisk definerte kontinentalsokkelen, fordi den også omfatter en del av både kontinentalskråningen og kontinentalstigningen utenfor. Havrettskommisjonen opererer således med en juridisk definisjon av kontinentalsokkelen basert på geologiske prinsipper.
Komplisert i nord
I Nordsjøen sør for 63°N grenser Norges økonomiske sone mot Sverige, Danmark, England og Færøyene. Dette bunner i at avstanden til midtlinjen mellom Norge og disse landene er mindre enn 200 nautiske mil. Grensene til disse landene ble fastlagt i 1962 og vedtatt av Stortinget i juni 1963.
Norske havområder nord for 63°N grenser opp mot Island, Færøyene, Grønland og Russland. Grenselinjen mot Island og Færøyene (sør for Jan Mayen) er, i den grad islendingene og færingene får gjennomslag for sine territoriale krav i sine faglige diskusjoner med Havrettskommisjonen, allerede fastsatt gjennom bilaterale forhandlinger de senere årene. Grenselinjen mot Russland i Barentshavet er fortsatt uavklart fordi partene ikke er enige om hvilket delingsprinsipper som skal legges til grunn (”midtlinje” eller ”sektor”; Norge hevder ”midtlinje”).
Det endelige ”Norgeskartet” (se kart side 22-23) viser at det bare er i et lite område av Norskehavet, vest for Mohnsryggen, at Norge grenser mot internasjonalt farvann. Noe av det åpne arealet vest for oss vil imidlertid kunne tilfalle Grønland når de får avklart sin yttergrense utenfor 200-milsgrensen. Nord for Svalbard og inn i Polhavet grenser Norge også mot internasjonalt farvann.
Også her er yttergrensen basert på geologiske kriterier.
Politikk og ressurser
Som nevnt innfører Havrettskonvensjonen en ordning for hvordan ressursene på og under havbunnen verden over skal fordeles mellom kyststatene og det internasjonale samfunnet, og hvordan disse skal forvaltes. Det har derfor vært påtrengende viktig for nasjonen Norge å kartlegge de geologiske strukturene som bestemmer sokkelens yttergrense i henhold til Havrettskonvensjonen.
Havrettskoonvensjonen setter som krav at en kyststat må ha kartlagt sokkelens grenser og fremlagt disse for FN innen ti år etter at staten ratifiserte den. Norge hadde derfor frist til 2006 med å foreta dette vitenskapelige arbeidet og foreslå en grense. Forslaget ble grundig dokumentert og har altså nå blitt vurdert av en egen FN-kommisjon bestående av geologer, geofysikere og hydrografer. Til sammen sitter det 21 stykker i «Commision on the Limits of the Continental Shelf» (CLCS) fra de landene som hittil har ratifisert avtalen. Harald Brekke er norsk medlem av denne komiteen.