Billedtekst: Dette er de sørgelige restene etter kobberdriften ved Verket i Ankerlia langt inne i Kåfjorddalen i Troms. I dag er dalen gjengrodd med skog, men behovet for brensel la dalen skkogløs tidlig på 1900-tallet, og bak ruinene ser vi at svovelutslipp har lagt jorden død. De som vil se restene etter selve gruvene må ta turen opp i fjellet. Ankerlia er i dag et friluftsmuseum med god skilting. Det er bilvei nesten helt fram. Fra ruinene er det en drøy times gange til den spektakulære Gorsabrua – brua over det 153 meter dype juvet i Kåfjorddalen. Foto: Halfdan Carstens
Med Nordland fylkeskommune som kilde velger vi å konkludere med at den 21 år lange driften i Birtavarre Gruber i Nord-Troms (1898-1919) ikke hører med til vår mest ærerike gruvehistorie.
Virksomheten oppstod som et resultat av den store interessen for kobber på slutten av 1800-tallet. I 1895 ble det gjort et funn der Christian Anker (1896-1982), blant annet kjent for sin rolle i oppstarten av marmorbruddene i Fauske og jernmalmdriften i Sør-Varanger, ervervet rettighetene til forekomsten.
Uttaket av malm – med de tre gruvene Moskogaisa, Sabitjokk og Skaidi – foregikk høyt oppe i fjellet (900 m o.h.), mens oppredningen ble lagt til det som ble kalt Ankerlia inne i Kåfjorddalen, tolv kilometer fra fjorden og kaia.
I Ankerlia oppstod etter hvert en hel liten by med administrasjon, smelteanlegg, kraftstasjon og linebaner til gruvene, samt skole, landhandel og postkontor. 250 mennesker var på det meste knyttet til gruvedriften. Det ble bygd boliger til stigerne og funksjonærene, mens arbeiderne ble stuet inn i primitive og kalde barakker i rom med opptil ti køyer. Her skulle de spise, sove og tørke klær, men de som trivdes best var vegglus og kakerlakker. Mange arbeidere foretrakk derfor å bo i jordgammer.
«Det var ikke bare boforholdene som var enkle og kummerlige. Sikkerheten var dårlig ivaretatt, arbeidsreglementet var urimelig, og lønna var dårlig de første årene. Gruvene lå også svært usentralt, og klimaet var beinhardt. Både sprengningsulykker og andre ulykker var vanlige, og for mange av arbeiderne ble Lyngen det siste hvilested,» skriver nordligefolk.no.
Gruven gikk til slutt konkurs.
«De mest elementære sundhedsforanstaltninger er totalt forsømt. Det er saaledes ikke en gang sørget for drikkevand. Hele vinteren er man henvist til at hente vand i et lite hul hvor mand maa krype paa alle fire gjennom en snøtunnel for at faa fat paa en vandskvæt—. Heller ikke er det sørget for et avtræde—. Foran en av de brakker vi var inde i laa avfaldsdyngen helt op på trammen foran døren—. Vi vil ikke forsøke paa å beskrive rummets utseende. Vi vil kun bemerke at vi var opfyldt av en næsten religiøs taknemlighet for at vi kunde forlate svinestien naar vi vilde—. Det var meget karakteristisk hvad en av de ældre arbeiderne uttalte: Præsterne taler om dødsriget, sa han, men dødsriget er her i Birtavarre.
Fra avisinnlegg i Nordsly, 1914. Kilde. nordligefolk.no
Nordlige folk – Sjøsamene, en portal for og om sjøsamene i Nord-Troms, forteller utførlig om driften i Birtavarre Gruver:
2 kommentarer
Tok ikke Frank Vokes sin doktorgrad på Birtavarre ?
Hei Hans Peter. Frank Vokes tok Dr.philos. graden på kopperforekomstene i Birtavarre i Troms i 1957.