Det er ikke det samme hvor læreren underviser i geofag. Omgivelsene rundt undervisningen påvirker læringsutbyttet. Feltarbeid er derfor et godt supplement til klasserommet. Det vil gi elevene erfaring med å gjenkjenne geologiske prosesser ute i naturen, samt en forståelse av feltarbeid som en sentral aktivitet i geoforskerens arbeid.
I skolen bruker vi ”feltarbeid”som et samlebegrep for all aktivitet ute i naturen. Feltarbeid kan enten gjennomføres som en lærerstyrt tur, der lærer viser og forteller elevene om det de ser, eller som en elevstyrt tur, der elevene planlegger og gjennomfører feltarbeidet med lærernes bistand.
Det er viktig å poengtere at dette er to ytterpunkter. I mellom disse kan det være flere grader av lærer- og elevstyring.
Løsningen er en ”geotop”
Vi har gjennom flere år erfart at lærere synes det er vanskelig å ta elever med ut av klasserommet. De opplever at det er ressurskrevende på grunn av transportkostnader, at det tar for mye tid av undervisningen, og at det gir elevene for lite læringsutbytte.
Tid, penger og magert læringsutbytte er derfor de mest benyttede argumentene for å la være å bruke feltarbeid i undervisningen. Vårt mål er å finne gode argumenter for at lærerne skal lande på en motsatt konklusjon.
Lærere opplever også at elevenes utbytte fra feltarbeid er vanskelig å vurdere. Derfor får feltturen sjelden betydning for karaktersettingen.
For å bøte på disse innsigelsene fra lærerne anbefaler vi først og fremst å velge et område, en geotop, i nærheten av skolen, slik at det går an å bruke ordinære skoletimer til feltarbeidet uten at hele dagen går med. Dersom læreren avtaler med elevene om å begynne eller avslutte skoledagen ute i felt, trenger de heller ikke bruke undervisningstid på å komme seg til eller fra området. Kort avstand reduserer eller eliminerer også transportkostnadene. Et slikt enkelt grep kan være løsningen på problemet med både ”tid” og ”penger”, som referert til ovenfor.
Gode forberedelser er viktig for å forbedre læringsutbyttet. Forarbeidet bør gjøre elevene i stand til å utføre feltoppgaver uten lange instruksjoner fra læreren, og dermed kan mer tid frigjøres til elevaktiviteter i felt. Slik blir nærmiljøet en kunnskapskilde og et ”laboratorium” som binder sammen skoleundervisningen og det eleven møter i dagliglivet.
I forarbeidet bør elevene få vite hvor de skal, hvorfor de skal dit, hva de skal gjøre der, samt utføre noen praktiske oppgaver i klasserommet slik at de er i stand til å gjennomføre aktivitetene i felt. Når de kommer ut må elevene være mest mulig aktive, men under strukturert veiledning av læreren.
Aktivitetene ute i felt skal ikke være identiske med aktivitetene i klasserommet. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig med miljøskifte alene, uten at aktivitetene som utføres gir faglig mening for elevene. Når elevene kommer tilbake til klasserommet, må de bearbeide det de gjorde ute og oppsummere hva de har lært. Slik binder læreren sammen feltaktiviteter og klasseromsaktiviteter.
Bruk av geotopen
Geotopen bør brukes gjennom hele skoleåret. Hver gang en ny geologisk prosess introduseres i klasserommet, kan elever og lærer sammen dra ut til geotopen for å lete etter spor fra denne prosessen. Og finnes det ingen spor, kan det være interessant å diskutere hvorfor.
Gjennom å studere ulike prosesser innen det samme området får elevene anledning til å bli godt kjent med geotopen. Etter hvert vil det kanskje gi dem en forståelse av hvordan de geologiske prosessene virker sammen og er med på å forme landskapet.
Geofaglærere bør legge opp til at elevene er aktive og faglig engasjert ute i felt, enten med individuelle oppgaver eller oppgaver de skal løse i grupper. Det krever at elevene er godt forberedt før de går ut. Gjennomgang av eventuelt utstyr som skal brukes hører også med, slik at elevene kan gjennomføre oppgaven selvstendig når de kommer ut. Hensikten er at læreren skal innta en veiledende fremfor en instruerende rolle.
Etterpå er det viktig å bruke god tid på å følge opp erfaringene fra feltarbeidet. Dersom elevene har samlet inn data, kan etterarbeidet bestå i å bearbeide og analysere dataene. På den måten får elevene muligheten til å sette felterfaringene inn i en større faglig sammenheng.
Bergartene på operaen
Bergartene på operaen var et diskusjonstema lenge før byggingen tok til. Jeg ville at elevene skulle bruke og utvikle sin kunnskap om bergarter som bygningsstein gjennom å arbeide med operaens bergarter.
I grupper skulle elevene avgjøre hvilke bergarter som skulle pryde operaen, dersom de hadde fått muligheten til å velge selv. I første omgang arbeidet vi med dette i klasserommet. Elevene skulle velge bergarter fritt, men bergartene skulle komme fra Norge, og de måtte begrunne valget, faglig og estetisk. Gruppene valgte ulike bergarter. Larvikitten var den mest populære.
Gjennom dette hadde elevene arbeidet med viktige kriterier for valg av bygningsstein, og de skulle nå bruke dette noe mer praktisk. Ute i hagen til Naturhistorisk museum på Tøyen har de en samling med ni ulike bergartsprøver som ble vurdert for operabygget i sin tid. Prøvene har ligget ute i flere år, og hensikten er å observere hvordan de påvirkes av vær og vind over tid.
En iskald novemberdag, besøkte elevene Tøyen for å undersøke bergartene, med instruks om blant annet å se etter svakhetstegn ved dem. Geolog Rune Selbekk var til stede hele tiden som ressursperson for elevene. På bakgrunn av undersøkelsene, og kjente egenskaper ved bergartene, skulle elevene velge hvilken av dem de ville valgt på bruke på operabygget.
Denne måten å undervise på tar tid, kanskje mer tid enn tradisjonell klasseromsundervisning. Inntrykket mitt er likevel at elevene lærer mer, de lærer å bruke kunnskapen sin, og de oppdager kompleksiteten i naturen.
Skrevet av Merethe Frøyland, Susanne Hoksnes