Det katastrofale jordskredet i Myanmar den 2. juli er en kraftig påminnelse om at verdens gruveindustri omgir seg med en rekke cowboyer, sjarlataner og udugelige myndigheter, og at mange land fullstendig mangler et regelverk som tar vare på arbeidernes sikkerhet, for ikke å si det lokale miljøet.
Et søk på google viser at det heller ikke er første gangen gruveindustrien i Myanmar rammes av en tragisk katastrofe med dødelig utfall.
Myanmar er helle ikke alene om mangel på styring. I januar fjor ble (minst?) 300 mennesker ble drept da en demning tilknyttet en jerngruve i Brasil kollapset (geo365.no: «Spektakulært dambrudd»).
Nå er det imidlertid en gang slik at verden trenger metaller og mineraler. For selv om gjenvinning og resirkulering blir stadig mer aktuelt, kan ikke ny teknologi erstatte gruveindustrien og uttak av mineralske ressurser.
Det er minst to årsaker til det: 1) Ikke alle metaller og mineraler kan resirkuleres i stor skala, og 2) Verden trenger stadig mer råstoffer, siden både folketallet og velstanden øker år for år.
Norge har, etter veldig flere hundre år med dårlig praksis, som vi fortsatt ser restene av (Løkken, Folldal), fått et regelverk, en industri og en kultur som tar både miljø og sikkerhet på alvor. Jeg vil tro at Norge er et foregangsland i så måte.
Likevel er det påfallende mange som motsetter seg at Norge skal videreutvikle vår egen gruveindustri. I stedet vil de overlate til andre land – land som vi ikke liker å sammenligne oss med – å utvinne nødvendige råstoffer. Det ville vært flott om miljøaktivistene viste større interesse for de forbrytelsene mot menneskeheten som noen land står bak.
Det er på tide at vi nordmenn tar et globalt perspektiv inn over oss.
God helg!
HALFDAN CARSTENS
2 kommentarer
Veldig bra skrevet, Halfdan. Dessverre tror jeg vi har en meget bratt motbakke før at de fleste forstår denne problemstillingen. Mange i miljøbevegelsen handler dobbelmoralsk og forstår ikke de store sammenhengende. Det er veldig synd; sammen kunne vi skap verdens mest bærekraftige gruveindustri.
Det er vanskelig å tro dette vil bedres.
Det er i dag ikke lett å peke partier med en klart definert industripolitikk i Norge. Dagsorden domineres av ad hoc saker «fordelingspolitikk» – ikke verdiskapning. De lange linjer mangler.
Vi har tradisjon for «nærsyntheten»: Kobbergruvene ble nedlagt da kobberprisen temporært var lav internasjonalt – mye pga kobber fra «Kongo». Norges gullformue ble solgt ut på tidenes lavest gullpris, og Stoltenberg ivret for å selge ut sokkelen rundt 1989 og ekstrapolerte oljeprisen mot 0.
En oversikt over bakgrunnen til regjeringen viser at det er «få» med høyre utdannelse innen naturvitenskap, det som finnes i noen grad er økonomer og jurister (se Geir Furuseth 13de mars 2020) https://www.document.no/2020/03/13/team-solberg-uten-kraft-en-beretning-om-en-regjering-uten-bakkekontakt/ .
Det er følgelig lite som taler for fokus på realøkonomi og industripolitikk. Det som dominer i dag er «hypermoralistiske» løsningsbehov på ikke-eksisternede problemer – ala klima. Det faktum at det var 3-6 grader varmere i «postglacialt klimatisk optimum» betyr intet for de som er opptatt av føleri. Dommedagsprofeter dominerer, selv om de stadig må skyve på datoen for endelig dommedag.
Mange har pekt på at Norge kunne modernisert vannkraftverk med en 30% energigevinst. Håpløse avskrivningsregler er blant faktorene som medfører at man kjører med «100 år gamle anlegg», og isteden bruker fordelingspolitikk og skatter/avgifter for å innføre omstridt vindkraft som har vist seg å feile i Tyskland.
Man legger ned norsk pelsindustri slik at markedsandelen tas opp av det totalt uregulerte Kinesiske markedet. Problemet er da på «andres hender» og slik er det også med gruvedriften.
Det faktum at det netto kommer til c 200 000 flere mennesker på planeten – som alle skal ha resurser – er ikke et anliggende for Norge. Vi legger ned kulldriften på Svalbard som produserte – etter optimale metoder – noe av verdens reneste kull – essensielt også for metallurgisk industri (stål mm). Ingen bryr seg.
Statoil/Equinor taper 200 milliarder uten at noen bryr seg – ekspansiv vekst var insentiver for ledelsen, ikke god økonomisk drift for eierne (DN 7/3-20. Vanstyre har ikke konsekvenser – bedrifter skal vokse internasjonalt – dette er noe ganske annet enn å ta på seg slitet med å starte opp bergverk i Norge.
Eksemplene på nedleggelse og vanstyre etter prinsippet «det beste blir det godes fiende» er mange og er opplagt »i vinden». I Norge har det lite konsekvens for noen politisk ledelse om landet nedlegger all industri, miljøbevegelsen ønsker dette, og man forventer at man kan leve av fordelingspolitikk og «Oljefondet».
Våre politikere og deres unge trendy rådgivere ser ut av landet etter «trender» og er lite opptatt av problematisk «industrireising». Problemene Halfdan reiser er «systemiske» – de sitter meget dypt.
Slik sett fikk forfatter og dikter Bjørneboe rett da han sa at Oljeformuen kunne bli for meget for nasjonen å bære».
Mye taler for at man må ned i en dyp økonomisk krise for at «realpolitikere» skal kunne ta over for «fordelingspolitikere».