Et komplekst samspill – Del 5

I den femte artikkelen om hvorfor klimaet stadig er i kontinuerlig endring, er det på tide å se på hva som skjer i menneskenes tidsalder. Alle artiklene i denne serien finner du her.

I dag er det akseptert kunnskap at menneskene påvirker klimaet på Jorda. Klimaforskerne er enige om at den altoverskyggende grunnen er de enorme utslippene av drivhusgasser (hovedsakelig CO₂).

Det er gjennom de siste 150 årene – i tiden etter den industrielle revolusjon – at utslippene våre har vært store nok til å påvirke jordklodens klima.[1]

År for år

Atmosfæren og havet blir varmere, isbreer smelter (Alpene, Himalaya, Andesfjellene, Rocky Mountains, Afrika; «Norges eldste is smelter»), den antarktiske havisen reduseres i omfang, snødekte områder på den nordlige halvkulen minker i areal («36 skidager har forsvunnet i Sokna»), nedbørsmønstrene endres, havene forsures (lavere pH), økosystemene forandres, og havet stiger nå med 4 mm i året (21-24 cm siden 1880)[2].

Konsekvensene av klimaendringene er altså langt mer alvorlige enn at den globale temperaturen øker. Vedvarende, varmere vær endrer nemlig klimasystemene på en måte som vi mennesker ikke er forberedt på. Klimaet blir både tørrere og våtere, avhengig av hvor vi befinner oss, og været blir også «villere» og mindre forutsigbart. Infrastruktur blir satt under press.

Livet på Jorda – sopp, planter og dyr – tåler rett og slett ikke at vi brenner kull, olje og gass i stadig større mengder. En mengde organismer er ikke i stand til å omstille seg raskt nok. Vi kan derfor nå befinne oss i begynnelsen av den sjette masseutslettelsen.[3] Ved de fem tidligere forsvant mellom 75 og 96 prosent av alle artene på Jorda. Tankevekkende.

En ubehagelig sannhet

“It is undeniable that human activities have produced the atmospheric gases that have trapped more of the Sun’s energy in the Earth system. This extra energy has warmed the atmosphere, ocean, and land, and widespread and rapid changes in the atmosphere, ocean, cryosphere, and biosphere have occurred.” NASA

Spektakulære endringer

Spesielt siden 1975 er kurven for global temperaturøkning bratt, og i løpet av 50 år har temperaturen steget med én grad Celsius. Det blir likevel bare småtteri mot de raske temperaturøkningene som Jorda gjennomgikk flere ganger under siste istid («Et langvarig og gigantisk klimakaos»).

Presisering

Det hevdes stadig at klimaendringene aldri har skjedd fortere enn hva de gjør i dag. I tiden etter siste istid – de siste 11 700 årene (holocen) – er dette korrekt. For pleistocen (Istiden) er det ikke riktig.

Analyser av iskjerner fra Grønland, Antarktis, Canada, Sør-Amerika forteller oss at siste istid (117 000-11 700 år siden) var karakterisert av markante klimatiske svingninger, med rask oppvarming gjennom noen tiår, deretter langsom nedkjøling gjennom flere hundre år. På innlandsisen på Grønland, for eksempel, kan temperaturen ha steget med 5-15 °C i løpet av bare noen få tiår.

Disse rytmiske endringene kalles Dansgaard-Oeschger-hendelser (forkortet D-O-hendelser). De har komplisert verden hele 25 ganger i løpet av siste istid («Et langvarig og gigantisk klimakaos»). Forskerne har ikke blitt enige med seg selv om årsaken til disse hendelsene.

Et annet påfallende trekk ved siste istids klima er at det innenfor holocen er plass til flere D-O-hendelser. I stedet har temperaturene i denne epoken vært unormalt stabile. Dette er godt illustrert i denne figuren.

Vanvittige temperaturvariasjoner
Målinger gjort i iskjerner fra Grønland demonstrerer raske og kortlivete klimaendringer for mellom 50 000 og 30 000 år siden – på en skala fra noen år til noen få tiår – med variasjoner fra 5-15 ^oC (litteraturen opererer med forskjellige temperaturstigninger, så det er fortsatt usikkert hvor stor økningen var). Typisk for disse syklene er rask oppvarming og sakte avkjøling. De to kurvene er fra to forskjellige iskjerner. Vertikal akse er en illustrasjon på temperaturendringene der forskjellen på topp og bunn er ca. 10 °C. Illustrasjon: Modifisert fra Wikipedia

Menneskelige tragedier

Andre steder, lenger sør, der det bodde mennesker (neandertalere og sapienser[4]), var temperatursvingningene mindre, men fullt ut merkbare innenfor én enkelt eller flere generasjoner.

Miljøforandringene var kolossale. Havet steg og sank i takt med at gamle isbreer smeltet og nye isbreer vokste. Planter og dyr ble fordrevet og måtte finne seg nye habitater. Mange arter kan også ha dødd ut. De var ikke i stand til å tilpasse seg de raske endringene.

Menneskene på den tiden ble satt under et enormt press, og det er naturlig å tro at antallet neandertalere (de døde ut for 30 000 år siden) og sapienser (de kom til Europa for 43 000 år siden) svingte i takt med temperaturen. Et mildt klima ga befolkningsvekst, mens et kaldt klima ga reduksjon. Klimasvingningene kan også ha fremmet tidlige folkevandringer: Fra nord mot sør da det ble kaldere, og fra sør mot nord da det ble varmere.

Drivhuseffektens oppdager

I 1896 publiserte Svante Arrhenius et forskningsarbeid der han viste at drivhusgasser varmer opp atmosfæren. Han postulerte at økende menneskelige utslipp av CO₂ ville gi en global temperaturøkning, og anslo at 50 prosent økning ville gi en temperaturøkning på 3,4 °C. Tilsvarende beregnet han at en halvering av atmosfærens CO₂ ville gi et temperaturfall på 4-5 °C. Det tok likevel mer enn 70 år før advarslene hans ble tatt på alvor. Arrhenius motivasjon var å forstå hvorfor Jorda gikk inn og ut av istider.

Naturkatastrofe med globale konsekvenser

Det var året uten sommer.

Bare to år etter at den norske grunnloven ble vedtatt i 1814 ble spesielt Europa og Nord-Amerika rammet av et markant temperaturfall med fatale konsekvenser.

Klimatologene kan fortelle at 1816 er det kaldeste året siden meteorologene begynte å registrere værdata. De verste utslagene kom i form av mye og kald nedbør (sludd og snø) og mange frostnetter om sommeren. Spesielt Frankrike ble hardt rammet med gjennomsnittlig sommertemperatur som var tre grader lavere enn i dag. I Asia var konsekvensene av temperaturfallet at monsunen uteble, med påfølgende tørke.

Ikke nok med det, historikere hevder at de politiske, økonomiske og sosiale konsekvensene av værforandringene endret Europas historie.

Vulkansk vinter

Synderen var en naturlig eksplosjon på den andre siden av jordkloden. Et monsterutbrudd fra vulkanen Tambora på øya Sumbawa i Indonesia i 1815 skulle vise seg å bli det aller største i verden opp gjennom historisk tid.

Omkring 10 000 mennesker omkom som direkte følge av utbruddet, og senere døde rundt 80 000 på grunn av hungersnød og sykdommer. Livsgrunnlaget på både denne øya og naboøyene ble rett og slett revet bort i løpet av noen få dager.

Men utbruddet hadde også globale konsekvenser. Fordi vulkanen kastet aske og støv som skygget for sola høyt opp i atmosfæren, sank temperaturen over hele den nordlige halvkulen de neste to årene. Det medførte igjen små avlinger (uår), og i 1816 gjorde sultkatastrofer og epidemier livet svært vanskelig for veldig, veldig mange. Med kulde og frost allerede i juni, juli og august, samt voldsomme regnskyll med etterfølgende flommer, steg prisene på matvarer til nye høyder, noe som igjen var roten til voldelige opprør mot myndighetene i flere land.[5]

Konsekvenser i Norge

Først etter at Meteorologisk institutt ble opprettet i 1866, har vi registrert temperaturer med standardiserte instrumenter, oppstillinger og måleprosedyrer[6]. Det finnes derfor ikke historiske data som forteller om temperaturfall i 1816. Det er heller ikke skrevet noe om eventuelle konsekvenser av et slikt fall her i landet. Én mulig årsak til dette er at temperaturene ikke endret seg vesentlig så langt nord, og grunnen til dette kan være at Golfstrømmens store betydning for vær og klima. En annen årsak kan være at nøden under Napoleonskrigen (1807-1814) var så stor, at når denne tok slutt, hadde tilgangen til Europas matkammer større positiv betydning for tilgangen til forsyninger enn eventuelle dårlige avlinger som følge av kulde eller tørke.

Nyttig lærdom

Historien om Tambora forteller at klimaet på dramatisk vis kan bli endret over hele Jorda uten noe forvarsel. Litt skremmende er det derfor å tenke på at vulkanutbrudd med fatale konsekvenser faktisk skjer ganske ofte i et menneskelig tidsperspektiv. Det er nok å minne om utbruddene fra Krakatoa i Indonesia i 1883 («Et komplekst samspill – Del 4») og Laki på Island i 1783/1784.

Begge resulterte i at den globale temperaturen falt over hele kloden og at nedbørsmønstrene endret seg.

Går vi enda lenger tilbake i tid, tror forskerne at fimbulvinteren i 536 skyldtes ett eller flere gigantiske vulkanutbrudd. Studier av årringer fra trær viser det samme mønsteret over hele verden, inkludert Skandinavia: En ekstremt kald sommer etterfulgt av et kaldt tiår.[7] På den nordlige halvkule var avkjølingen på to-tre grader[8]. Konsekvensen av kaldt vær over flere år var hungersnød og avfolking. Det nordligste Sverige kan for eksempel ha endt opp helt folketomt, og svenske forskere har vist at halvparten av befolkningen på Öland og Gotland forsvant.

At eksplosive vulkanutbrudd, der store mengder små partikler (aerosoler) kastes opp i stratosfæren (10-50 km over jordoverflaten), kan gi dramatiske temperaturfall over hele jordkloden, er altså velkjent.

De fleste av denne type endringer er kortvarige. Det gjelder for eksempel utbruddet fra Pinatubo på Filippinene i 1991 («Et komplekst samspill – Del 4»). Den ga et globalt temperaturfall på rundt 0,6 ^oC. Det tok imidlertid bare et par år før temperaturene hadde normalisert seg.

Idealistene er virkelighetsfjerne

Dagens oppvarming forårsaket av menneskene er derimot ikke av kortvarig karakter. Den har et potensial til å bli (i et menneskelig tidsperspektiv, og kanskje også i et geologisk tidsperspektiv) svært langvarig om ikke de globale utslippene av drivhusgasser reduseres kraftig. Jeg fremhever «de globale», fordi alle utslipp, uansett hvor de kommer fra, har effekt over hele Jorda.

Til forskjell fra vulkanutbrudd, som vi verken kan varsle i forkant, og slettes ikke kontrollere, er det mulig å forhindre en framtidig klimakatastrofe ved å redusere de globale utslippene. Dessverre krever dette mer innsats enn det verdens land er villige til å bidra med.

Norges CO₂-utslipp er bare én promille av verdens totale utslipp, og det sier seg selv at selv en betydelig reduksjon hos oss ikke vil ha noen global effekt. Det blir fullstendig galt å tro at vi med nasjonale tiltak kan bidra så det monner.

Alle tiltak her hjemme må klassifiseres som symbolpolitikk (inklusive elektrifisering av bilparken og sokkelen). Hvis vi virkelig ønsker å delta i den kolossale dugnaden som er nødvendig på global skala, og det bør vi (!), må vi bruke pengebingen vår på tiltak i utlandet. Samt teknologiutvikling. Tiltak som monner i det lange løp. Én mulighet er for eksempel å bidra til å redusere fakling. Det brennes som kjent mer gass enn det Norge produserer (tu.no: «Fakling. Den aller største elefanten i rommet».)

Diskusjonen om hvordan Norge kan bidra må også sees i lys av at verdens mest folkerike stater øker sine utslipp, og at verdens totale utslipp fra fossile brensler og sementproduksjon økte med 1,1 prosent i 2023. Så uansett hva Norge foretar seg, vil de globale utslippene øke.

Så må vi heller ikke glemme at det aller meste av utslippene fra fossile brensler ikke kommer fra leting og produksjon[9] (kun et par prosent[10]), men fra bruken av dem. Det aller viktigste er derfor å redusere forbruket der konsumet er stort.

Det som er så trist er at vi har politikere og miljøvernere som opptrer som idealister, og som ikke vil ta tallmaterialet inn over seg, at de ikke vil se den virkeligheten vi lever i, der Norge bare er en bitteliten brikke i et megastort spill. Det er tydeligvis viktigere å late som om vi gjør noe (her hjemme), enn å virkelig gjøre noe (for hele verden). Er det et utslag av stormannsgalskap?

Jeg konkluderer med en av mine aforismer: «Vi trenger idealister, men de må ikke styre landet».

Neste artikkel

I neste og siste artikkel vil jeg etter beste evne oppsummere årsakene til de naturlige klimaendringene gjennom geologisk tid.

Kommentarer til denne teksten er velkomne: halfdan@geo365.no

---

[1]William F. Ruddiman hevder i boka Plows, Plagues and Petroleum (2005) at menneskene har påvirket klimaet gjennom flere tusen år på grunn av stadig økende og mer intensivt jordbruk.

[2] Havnivåstigningen er en kombinasjon av smeltevann fra isbreer og termisk ekspansjon.

[3] De fem tidligere masseutslettelsene skjedde i overgangen mellom silur og devon, i sen devon, i overgangen mellom perm og trias, i overgangen mellom trias og jura og på grensen mellom kritt og tertiær (kenozoikum).

[4] Neandertalere fram til 30 000 år siden, sapienser fra 43 000 år siden.

[5] https://en.wikipedia.org/wiki/Year_Without_a_Summer

[6] Geir Hestmark skriver i boka Istidens oppdager (2017) at Jens Esmark var «i gavnet – om ikke i navnet – Norges første statsmeteorolog». Årsaken er at Esmark tidlig på 1800-tallet publiserte daglige værobservasjoner fra både Kongsberg og Oslo.

[7] https://link.springer.com/article/10.1007/s10584-016-1648-7

[8] Vulkanutbruddene som endret alt – fortidens klimakriser – Titan.uio.no

[9] «Det er kjent at olje og gass produsert på norsk sokkel gir klart mindre utslipp enn andre steder i verden. Utslippet per enhet produsert på norsk sokkel er ca. 55 kg CO2 per toe. Det er litt under halvparten av gjennomsnittet på verdensbasis.» SSB.

[10] 55 kg/tonn vs. 3000 kg/tonn