En fersk rapport fra Wood Mackenzie påpeker at verden trenger mer kobber til det grønne skiftet for de neste ti årene enn hva som vil være tilgjengelig fra den landbaserte gruveindustrien. Dyphavene kan bli redningen.
For å nå målene i Paris-avtalen, er det nødvendig at produksjonen av kobber øker med 9,7 millioner tonn per år i løpet de neste ti årene, iht. Wood Mackenzie. Til sammenligning er verdens totale produksjon av kobber ca. 22 millioner tonn per år.
“Copper – in the form of wire, cable and foil – will bind and connect the batteries, motors and electrical networks that will help limit the rise in global temperatures. However, the pull on the world’s resources to achieve this structural change will be transformational, dwarfing the demand increases we have seen over the past 30 years.”
De nødvendige investeringene er tilsvarende store: 23 milliarder dollar per år – mer enn 250 milliarder kroner per år – er hva som kreves for å nå målet. Dette er 64 prosent over gjennomsnittet de siste 30 årene. Samtidig vil en av konsekvensene av økt etterspørsel og utilstrekkelig tilbud være at kobberprisen kan øke med 50 prosent de neste 30 årene.
“To successfully meet zero-carbon targets, the mining industry needs to deliver new projects at a frequency and consistent level of financing never previously accomplished.”
Bakgrunnen for disse scenarioene er at nærmere 80 prosent av kobberforbruket om noen år vil være relatert til elektriske biler og fornybar energi, og at kobberforbruket per energienhet er signifikant høyere for elektriske biler og fornybar energi enn for fossildrevne biler og fossil energi. I tillegg kreves utbygging av overføringsnettet, noe som også krever kobber i store mengder.
Det er også verdt å merke seg at offshore vindkraft er svært kobberintensiv, både fordi metallet brukes i turbinene, og fordi det er nødvendig i overføringsnettet til land. Wood Mackenzie tror derfor at bruken av kobber i offshore vindkraftindustrien vil øke med 7 til 13 ganger i løpet av de neste 15 årene.
“To put the world on a Paris Agreement net zero pathway, plug-in EV passenger cars will need to account for more than 35% of total vehicle sales by 2025, rising to just under 70% over the subsequent decade. This compares with less than 9% in 2021.»
På den positive siden anfører analyseselskapet at det ligger 17 millioner tonn kobber i gruveprosjekter som er i planleggingsfasen, altså betydelig mer enn de 9,7 millionene som er nødvendig for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Men dessverre er mange av prosjektene ulønnsomme, noen er heftet med utfordringer relatert til «license to operate», mens andre bremses av manglende infrastruktur som vann, kraft og vei/jernbanenett.
Ledetiden for nye kobbergruver øker derfor, og Wood Mackenzie anslår den til ti år for store gruveprosjekter (i Norge er den nærmere 15-20 år!), og dette står i kontrast til at tidslinjen er kritisk med tanke på å bremse klimaendringene.
På den negative siden hører det også med at investeringene i ny produksjon har falt i senere år. Politiske og økonomiske usikkerheter, spesielt i Chile og Peru (verdens to suverent største kobberprodusenter), får skylden. Besluttede gruveutbygninger i første halvdel av 2022 utgjorde derfor ikke mer enn 260 000 tonn kobber produksjonskapasitet, langt under den millionen som kreves for å nå Paris-målet.
I sin analyse påpeker Wood Mackenzie at det mest sannsynlige scenarioet er at det ikke blir bygd ut mer enn 2,5 millioner tonn i produksjonskapasitet de neste ti årene. Det tror heller ikke at resirkulering er det hele og fulle svaret på manglende tilbud i den fremtidige etterspørselen etter kobber.
Polymetallisk skorpe hentet fra Norskehavet. Foto: Oljedirektoratet
As the world reduces its dependence on hydrocarbons, metals will be a linchpin of a zero-carbon economy.
Verden har altså en formidabel utfordring der den forventede mangelen på kobber ikke vil bli dekket av den landbaserte gruveindustrien. For å kunne gjennomføre det grønne skiftet må det derfor seriøst vurderes å gå etter ressursene i dyphavet. Vi vet at de er der. Det er bare et spørsmål om vilje.
Norske Loke sikter høyt i internasjonalt farvann. Torsdag meldte selskapet at det kjøper opp UK Seabed Resources (UKSR) som sitter på to 100 prosent eide dyphavsminerallisenser i Stillehavet. UKSR har også en 19,9 prosent eierandel i Ocean Minerals Singapore ISA-lisensen. Lisensene omfatter arealer i Clarion-Clipperton Zone (CCZ) som regnes som verdens største felt av noduler med verdens største uutviklede forekomster av batterimetallene nikkel og kobolt.
To skorsteinsprøver fra forekomsten Mohnsskatten på Mohnsryggen viste at én prøve (S88) inneholdt mer enn 14 prosent kobber og 0,1 prosent kobolt, mens en annen (S34) hadde betydelig lavere kobbergehalt (0,7 prosent), men derimot interessante gehalter av gull (11 gram per tonn) og sink (12,2 prosent). geo365.no: «Slipper mineraldata fra dyphavet».
Vi trodde NGU hadde til oppgave å fremsnakke norsk mineralnæring, enten den foregår på land eller til havs, men nei, slik er det ikke, i sitt høringssvar til konsekvensutredningen gjøres det et alvorlig forsøk på å snakke ned utviklingen av en fremtidig næring som har nasjonale og globale implikasjoner.
