Alt ligger til rette for langsiktig satsing på kjernekraft.
Olje- og energiminister Terje Aasland må stritte imot så mye han bare orker, men vi kan ikke basere fremtidens energiforsyning på gårsdagens kunnskap, og energianalytiker Jarand Rystad må gjerne fortsette å snakke om hvor dyrt det kommer til å bli, men vi kan ikke la oss skremme av at han henger seg opp i gamle forestillinger.
Vi står kanskje overfor en situasjon der en liten gruppe næringsdrivende (reindriftssamene) kommer til å hindre storsamfunnet i å utvikle ny (grønn) industri. Diskusjonene rundt vindkraftverkene på Fosen viser at vi må tenke helt nytt, for hvis reindriftssamene vinner frem også andre steder, kan vi glemme storstilt utbygging av vindkraft i Trøndelag og Nord-Norge. Det samme gjelder overføringskabler innen disse to landsdelene.
Gasskraftverk kunne kanskje gjort nytten som alternativ, men disse er det ikke engang lov å snakke om.
Det er i dette perspektivet eksemplet som Norsk Kjernekraft trekker frem, der geolog Jonny Hesthammer er en drivende kraft, er relevant. Utregninger viser forskjellen i arealbruk mellom vindkraft og kjernekraft (SMR):
Mens to vindparker på Fosen utnytter vindkraften med 151 turbiner over et 82 km2 stort område, trenger et lite modulært kjernekraftverk med samme kapasitet bare 0,05 km2. Kjernekraftverket trenger heller ikke mer enn 1 km anleggsvei, mens de to vindparkene har lagt frem 129 km med anleggsvei.
Med samme kapasitet blir imidlertid strømleveransen for et kjernekraftverk mye større enn for en vindpark. Kjernekraftverkene er nemlig ikke avhengige av lavtrykk og kan operere 24/7.
Miljøvernbevegelsen burde juble for mer fornybar energi. Men med ett er deres sympati hos reindriftssamene, eller urfolket, som de sier. Alt snakk om hvor viktig det er med fornybar energi er forsvunnet som dugg for solen («Kjernekraft og naturvern passer som hånd i hanske»).
Det er tradisjonelt stor motstand mot kjernekraft i Norge. Ulykkene i USA (Three Mile Island 1979), Ukraina (Tsjernobyl 1986) og Japan (Fukushima 2011) får mye av skylden, og frykten for nye ulykker har stoppet utviklingen av en svært arealeffektiv energiform. Dermed ikke sagt at det har vært flere ulykker med kjernekraft enn med andre energiformer. Snarere tvert imot. Det dør langt færre mennesker på grunn av kjernekraft enn andre energiformer. Kjernekraft forurenser også mindre enn annen energi. Og ikke minst – i disse grønne tider – karbonavtrykket er bortimot neglisjerbart.
En profilert mostander av kjernekraft – Stein Lier-Hansen i Norsk Industri – har snudd. Fra å være motstander, og kalle debatten for «bortkastet», har han gjort helomvending og medgir at kjernekraft kan være løsningen på sikt.
Ett aspekt det har vært lite oppmerksomhet rundt er den geologiske ressursen (uran) som er nødvendig. Det hadde vært fint om Norges geologiske undersøkelse bidro til den hjemlige debatten om hva Norge kan bidra med.
Terje Aasland må krype til korset. Det ville være å håpe at regjeringen setter i gang en utredning om kjernekraftens fremtid i Norge. Utredninger er den jo ekspert på.
1 kommentar
Dette støtter jeg fullt ut. SMR teknologien kan sannsynligvis ikke konkurere på pris med sol og vind, men den har andre egenskaper som skalerbarhet, stabilitet, og sammenlignbart nær null i arealbruk. Det er også viktig at med estimatene om ca 60 $/MWh så konkurrerer SMR med kull. Jo raskere vi kan erstatte kull jo bedere.