For å forstå grunnlaget for at sopper, lav, moser, urter, busker og etter hvert trær kunne slå rot, er det nødvendig å forstå hvordan stein og fjell kan bli til god jord.
Da isen forsvant, litt etter litt, lå det igjen en blanding av bart fjell og morenejord med varierende innhold av leire, silt og sand, samt små og store steiner. Ikke å forglemme de uendelig mange flyttblokkene som fortsatt krydrer landskapet for vår tids brukere av fjellet.
Jordsmonnet bestod derfor kun av mineraler (oppknust stein) og grunnstoffer (oppløst i vann) i et goldt og grått landskap. Jorda manglet humus (organisk materiale) som er helt nødvendig for plantevekst.
Humus dannes gjennom bakteriell nedbrytning av planter og dyr. Den gjør at jorda kan holde på næringsstoffer og vann. Humus gjør også jorda mer porøs, slik at tilgangen på oksygen blir bedre. God jord inneholder 45 prosent mineraler og 5 prosent humus. Resten er luft og vann.
Botanikerne sier derfor at jorda var umoden der innlandsisen nettopp hadde forsvunnet. Uten tilgang til et humuslag med viktige næringsstoffer, hadde de aller fleste plantene rett og slett ikke noe sted å vokse. De geologiske og biologiske prosessene som foregår i løsmassene og berggrunnen har derfor vært helt avgjørende for å frigjøre næringsstoffer og bidra til at plantene kunne slå rot.
Forvitring
Forvitring er nedbrytning av bergarter og mineraler ved direkte kontakt med luft, vann og organismer. Geologene skiller mellom kjemisk forvitring (oppløsning som gir endret sammensetning), biologisk forvitring (røtter som vokser, gravende dyr, organismer som bryter ned bergarter) og mekanisk forvitring (oppsmuldring uten kjemiske forandringer, for eksempel avskalling og frostsprengning).
Gjennom kjemisk og mekanisk forvitring smuldret steinene opp, samtidig som livsviktige grunnstoffer løstes opp i vann[1]. Hva slags grunnstoffer, hvor mye og hvor fort forvitringen skjer, avhenger av temperatur, nedbør og type bergart. Gneis og granitt med mye kvarts og feltspat forvitrer sent og gir næringsfattig jord. Amfibolitt, glimmerskifer, fyllitt, skifer og kalkstein gir derimot næringsrik jord. Det samme gjør kalkstein som tilfører jorda kalk og øker pH-en. Kalk gir også plantene bedre vann- og næringsopptak.
«Istidsplanten» reinrose (Dryas octopetala), som trivdes på den iskalde og tørre tundraen, er sterkt kalkkrevende. Derfor var den svært utbredt i Danmark i periodene eldste, eldre og yngre dryas. Årsaken er at morenejorda der – transportert og avsatt av innlandsisen – inneholder bergartsfragmenter fra dypere kalklag (avsatt i krittiden)[2].
[1] Essensielle grunnstoffer for plantene som tas opp fra jorda er nitrogen, fosfor, kalium (de tre viktigste), kalsium, magnesium og svovel. Dertil trenger plantene små mengder av jern, mangan, kopper, sink, bor, molybden og nikkel. Karbon, hydrogen og oksygen tas opp fra lufta.
[2] Dette er den samme bergarten som er reservoarbergart i Ekofisk-feltet.