Dette er noen fortellinger om geologi, gruvedrift og den faglige utviklingen innen geologifaget i Norge fram til oljealderen.
Fortellingene har som mål å formidle den historiske utviklingen på en lettfattelig måte sett med øynene til en geolog og en bergmann, uten ambisjoner om å være helt faghistorisk korrekt på detalj-nivå. Teknologi og kunnskap har gått hånd i hånd med menneskets bruk av stein, mineraler og metaller. Også i dag, ved overgangen til et fossilfritt samfunn, står forsyningen av metaller sentralt.
Del 1: Steinalderen
Elvegull og verdens første geologiske kart
De fleste metaller oksideres i en atmosfære med mye oksygen, og bare et fåtall metaller finnes i gedigen form i naturen. Gull har derfor alltid stått i en særstilling blant metallene fordi det ikke oksideres, men beholder sin blanke, gule overflate.
Andre edelmetaller, som sølv og platinagruppens metaller, danner ofte kjemiske komplekser som har større løselighet i naturen enn selve metallet. Gull, sølv og kobber er duktile metaller og kan hamres ut til tynne flak som ble benyttet til smykker.
Gull transporteres i hydrotermalt vann som kloridkomplekser ved temperaturer over 300 grader. Ved lavere temperaturer er gull knyttet til HS-komplekser, og når sulfider som svovelkis og arsenkis felles ut, vil gull anrikes i sulfidfasene. Når sulfidmineralene oksideres, vanligvis ved hjelp av bakterier, frigjøres gullpartikler i vann. Store korn av gull er mer stabile enn små, og oppløst gull kan derfor felles ut på eksisterende gullkorn i elvene og bli til klumper (nuggets).
Elvegull finner vi i de fleste land og på alle kontinenter. Gull har derfor vært brukt i de fleste kulturer. Vi vet ikke når menneskene fant den første gullklumpen i en elv, men det kunne ha vært tidlig i menneskets utvikling. Fordi gull har vært og er så verdifullt, vil gull fra tidligere kulturer for en stor del være resirkulert til nye formål.
I Norge er alluvialt gull (gull i elver) i første rekke knyttet til Karasjok-området, hvor kobber-gullforekomstene sør for Karasjok er sannsynlig kilde for gullet. Vi ser at gullet gjerne opptrer ved store forkastnings – eller skyvesoner. I de senere årene er det også funnet (gjenoppdaget?) gull i elver i Trøndelag, spesielt i Gisnadalen. Gull i fast fjell er vanligvis finkornet, og gullet her har sannsynligvis blitt oppløst under forvitring. Gullet, oppløst i vann, kom ut i elva, der kjemien i vannet ledet til at gullet ble utfelt på eksisterende gullkorn.
Behovet for å vite hvor ressursene fantes i naturen var stort lenge før begrepet geologi ble skapt. Derfor ble det tidlig laget kart. Det første geologiske kartet vi kjenner til, er det Ramses IV fikk tegnet på papyrus 1300 år f.Kr.
På kartet er gullforekomster avmerket, men også bygningsstein til pyramider og templer var viktig. Ved siden av leting etter metaller, var geologisk kunnskap viktig for å finne flint, kleberstein, byggeråstoff og smykkesteiner.
Meteoritter og tellurisk jern
Metallisk jern var kjent lenge før jernalderen. Det fantes i meteoritter hvor jernet danner en legering med nikkel, og slike meteoritter ble ofte funnet i ørkenområder hvor de var lett synlige. Legeringen er motstandsdyktig mot oksidasjon (rustfritt stål).
Jernmeteoritter ble funnet i naturen i steinalderen, men de var vanskelig å bearbeide eller smelte og ble derfor brukt mest til smykker.
Inuittene på Grønland hadde funnet store forekomster av rent jern på øya Qeqertarsuaq, på vestsiden av Grønland. Jernet ble benyttet til harpuner og kniver.
Denne oppdagelsen ble trolig gjort i middelalderen, og hollenderne ble kjent med dette 300 år senere, og på 1700-tallet hentet de jern fra dette stedet på Grønland. Slik kom kunnskapen om det rene jernet også til Skandinavia.
I følge Elsebeth Thomsen, Norges arktiske universitetsmuseum, ble det i 1870 utrustet en ekspedisjon fra Naturhistoriska Museet i Stockholm, under ledelse av geologen Adolf E. Nordenskiöld. Den danske geologen K.J.V. Steenstrup deltok også.
Det oppsto imidlertid sterk uenighet mellom de to geologene om jernet var meteorisk eller tellurisk (dvs. stammer fra vår klode ‘Tellus’), noe som førte til at Steenstrup utrustet sin egen ekspedisjon til lokaliteten i 1872 for å bevise at jernet var tellurisk. Dette ble bekreftet, ved at store mengder jern fantes spredt over et stort område i bergarten basalt fra eocen-perioden (54 millioner år gammel).
Funnet er enestående, for slike store mengder tellurisk jern er ikke kjent fra andre steder. Meteorisk jern finnes også på Grønlands vestkyst, men da mye lengre nord, i Thule-området.
geoforskning.no: «Meget sjeldent»
Bruken av metaller økte kraftig da menneskene ble i stand til å lage legeringer. I neste del ser vi på bronsealderen.
ARNE BJØRLYKKE OG HÅKON RUESLÅTTEN