Fra stein til stein

Bemerkningen faller utenfor en bensinstasjon på en sen, kald og våt ettermiddag i begynnelsen av juni. De to lett forkomne syklistene har nettopp gjennomført en lang transportetappe i det samme regnværet som oversvømmet store deler av Østlandet noen mørke dager på forsommeren.

Vi treffer petroleumsgeologene Hans Oddvar Augedal og Tom Bugge i Sande i Vestfold. Moteriktig antrukket i fargerike sykkelklær. De er deltakere i ”Tour de Oslofeltet”, en nyskapning for sportslige geologer, men uten startnummer, og garantert dopingfritt.

Det beste fra to verdener

Den seneste etappen har gått opp og ned over permiske granitter i et glasialt landskap, så musklene er ømme og rumpa er sår. Energilagrene trenger påfyll. For det er ennå 14 lange kilometere igjen til overnattingsstedet på silurske sandsteiner i sør. I motvind. Og enda mer regn.

Å bli sliten i kroppen er imidlertid ingen uvant følelse for de to milslukerne. Gjennom hele livet har de løpt, syklet og gått på ski, mil etter mil etter mil, og fremfort alt orientert i ulendt terreng med kart og kompass, over stokk og – særlig stein. Det som er uvanlig er at de er på geologisk ekskursjon med sykkel som fremkomstmiddel.

De to oljegeologene er nemlig også veldig interessert i fastlandsgeologien. Det var muligheten til turer i skogen og fjellet som lokket dem til studiet i sin tid. Nå har de begge trygge jobber i oljeindustrien, foran hver sin dataskjerm. Hverdagen går derfor med til å lete etter olje og gass på kontinentalsokkelen, men det blir alt for lite tid ute i norsk natur, og alt for lite tid til å se stein på nært hold. De prøver å etterleve det gamle jungelordet om at ”den som har sett mest stein er den beste geologen”.

Nå har de altså bestemt seg for å kombinere de to interessene friluftsliv og geologi med å sykle Oslofeltet på langs. En utmerket kombinasjon hvor de får med seg det beste fra to verdener.

Men denne ettermiddagen har det altså blitt en ganske stor dose styrkedemonstrasjon i et skikkelig drittvær, og i overgangen mellom det bakkete terrenget i perm og det flate landskapet langs fjorden var det nødtvungent med en hvil og litt påfyll av drivstoff. Ja, ikke hydrokarboner altså, men karbohydrater.

En laaang tur

Oslofeltet er drøyt 200 km langt i luftlinje. Med rutefly forsvinner det på noen ganske få minutter. Gjør du turen med bil i stedet, med start i Mjøstraktene og endepunkt i Langesundsfjorden, kan du gjøre turen på drøye fire timer, gitt at du ikke stopper underveis. Men velger du i stedet sykkel, og samtidig har et ønske om å studere geologiske godbiter på ferden, ja da nytter det verken med luftlinje eller europaveier.

Oslofeltet på langs – på sykkel – betyr en kombinasjon av svingete skogsbilveier, alminnelige grusveier, trange sykkelstier og asfalterte bilveier. Med start langt nord på Hadeland, og med endestasjon i Larvik lengst i sør, tok ekskursjonen tre (veldig) lange dager.

– Sett gjerne av flere dager, er de to syklende geologenes råd til andre som måtte være ute i samme ærend.

Noe utenom det vanlige

Men hva er egentlig Oslofeltet?

For å få svar på dette helt eksistensielle spørsmålet oppsøker de to syklistene Bjørn Tore Larsen. Han er så interessert i Oslofeltets geologi at han like godt har bosatt seg midt inne blant skifre og kalksteiner – i kambrosilurlagrekken på Ringerike – med perfekt utsikt til lavaplatået som utgjør Nordmarka.

Ikke nok med det, kjøkkenbenken i det nybygde huset er selvsagt i lys blå larvikitt, vår egen nasjonalstein, men rosinen i pølsen ligger i andre etasje.

På badegulvet kan vi fryde oss over en mosaikk av stein fra hele Oslofeltet. Stein som den interesserte geologen selv har funnet i utmarka, transport ned til huset sitt, og deretter kjørt videre til en steinskjærer i Østfold som har sagd opp blokkene i flate skiver og polert dem til fliser. På gulvet ligger det derfor skifer, sandstein, kalkstein, granitt, rombeporfyr (fra egen hyttetomt!) og monzonitt i mange farger. Ingen har maken. Garantert. Badegulvet er en ekte ”Larsen-kreasjon”.

– Oslofeltet, sier Bjørn Tore andektig, mens han kryper rundt på sitt eget håndtegnede kart over Ringerike. Oslofeltet er en berømt geologisk provins hvor bergartene er annerledes og yngre enn dem vi ellers finner på fastlandet.

Oslofeltet består av sedimentære bergarter fra kambrosilur og karbon, samt magmatiske bergarter fra perm. Utenfor de nord-sør-gående forkastningene som avgrenser Oslofeltet er det bare grunnfjell, og det er som kjent det mye eldre grunnfjellet, sammen med restene fra Den kaledonske fjellkjeden, som dominerer berggrunnen her i landet.

– Oslofeltet er berømt fordi vi her finner et mangfold av sedimentære og magmatiske bergarter som er lett å studere i en rekke godt eksponerte blotninger, supplerer den dedikerte geologen.

Bjørn Tore jobber til daglig som petroleumsgeolog i et av våre mange oljeselskaper, men helt siden han tok hovedfag på 70-tallet har han interessert seg for Oslofeltets geologiske utvikling. Med sin faglige tyngde og verbale styrke har han blitt en ettertraktet guide for grupper av geologer som trenger faglig påfyll eller en dose teambuilding. Navnet hans finnes derfor på diverse guidebøker og på manges lepper.

– Vi kan si at Oslofeltet består av to enheter. Underst ligger foldete og skjøvne sedimentære bergarter avsatt i kambrosilur og karbon, og over ligger magmatiske bergarter dannet i forbindelse med en strekningsfase som danner det vi nå kaller Oslograbenen, forklarer Bjørn Tore.

Han fremholder betydningen av å skille klart mellom Oslograbenen og Oslofeltet. Oslograbenen er en innsunket del av Oslofeltet og fortsetter ut i Skagerrak, mens Oslofeltet altså omfatter alle bergartene og strukturene som ligger innenfor et avgrenset område.

Tom føyer til at Oslofeltets bergarter er verdifulle fordi de viser hvordan landet vårt så ut i første del av paleozoikum (Jordens oldtid). Forestillingen om et hav som trengte inn over et lavt sletteland i kambrium skyldes de tykke skiferlagene, mens kalksteiner fra ordovicium viser at det tropiske havet på den tiden hadde et yrende plante- og dyreliv. Sandsteinene fra silur viser på sin side at store elver transporterte leire, silt og sand fra den store fjellkjeden som reiste seg da de to kontinentene Baltika og Laurentia kolliderte i siste halvdel av silur.

Hans Oddvar er opptatt av oppblomstringen av dyrelivet i kambrium (”Den kambriske eksplosjon”), og at Oslofeltet er et utmerket sted å studere resultatene av dette. Et besøk en tidlig morgen til korallene ved Rytteråker ved Steinsfjorden, bare noen få minutter på sykkel fra Bjørn Tores lille ”museum”, understøtter dette poenget.

– Oslofeltet hadde likevel ikke eksistert om det ikke var for grabendannelsen i tidlig perm. Fordi kambrosilurbergartene sank inn, ble de beskyttet mot erosjon. Og med riftingen – strekningen av skorpen som startet sent i karbon – fulgte vulkanisme. Derfor finner vi også dypbergarter som larvikitt og granitt samt dagbergarter som basalt og rombeporfyr, forklarer Bjørn Tore.

Geologer fra hele verden synes det er interessant å besøke Oslofeltet.

– Noen er opptatt av mineralrikdommen i de permiske dypbergartene (larvikitt) lengst sør i Vestfold, andre er mer interessert i fossilene i de kambrosilurske skifrene og kalksteinene, mens atter andre interesserer seg for Osloriften og sammenligner med Den afrikanske riftdalen som er i ferd med å dele Afrika i to, forteller Bjørn Tore.

Grunnen til at petroleumsgeologene benytter Oslofeltet som læringsarena er likheter i den strukturelle utviklingen på sokkelen, legger han til.