Fraråder samdrift på det sterkeste

Bildet over: Idylliske Brevik er vertskap for Norcems sementfabrikk som har vært driftet siden 1916 basert på en kalksteinsforekomst av ypperste klasse. Siden 1960 har gruvedriften foregått under jord, og de senere årene har en mengde utredninger vist at kalksteinsgruvene under Brevik er det best egnete stedet i Norge for å deponere farlig avfall. Men med konsesjon for fortsatt drift i minst 20 år til, er det mest sannsynlig at regjeringen er nødt til å finne et alternativ. Samdrift er etter Norcems mening uaktuelt.

«Vi håper med dette at Dalen gruver nå er ute i den videre vurdering som deponi,» skriver fabrikksjef Per Ole Morken i Norcem i et brev til Miljøverndepartementet og Miljødirektoratet i mars i år.

Norge har som kjent et presserende behov for plass til å lagre uorganisk, farlig avfall. Årsaken er at NOAHs anlegg på Langøya i Oslofjorden renner fullt allerede om fire år (2024). Brevik har lenge vært det mest aktuelle stedet for et slikt deponi.

Vedlagt brevet fra Norcem (datert 31.03.20) ligger en rapport – «Vurdering av mulig samdrift av Norcem AS sitt uttak av kalkstein og NOAH AS deponering av farlig, uorganisk avfall i Dalen underjordsgruve, Brevik» – som er utarbeidet av to godt kvalifiserte bergingeniører, Stein Erik Hansen og Arne Myrvang, på oppdrag fra Norcem. Der går det tydelig frem at Dalen gruver ikke egner seg for deponering mens gruvedriften pågår.

– Dette kan ikke misforstås, sier Morken, og legger samtidig til at man fra Norcems side har tillit til at ansvarlige myndigheter snart kommer med en fornuftig løsning på lokaliserings-saken som ekskluderer Dalen gruver.

Trenger mer kunnskap

Bakgrunnen er i korte trekk at Norcem for seks år siden så for seg at underjordsdriften i Dalen gruver gikk mot slutten. I samarbeid med NOAH AS ble det derfor gjennomført tester for å avklare om mulig etterbruk av brytningsrommene under havnivå til deponi av uorganisk, farlig avfall (geo365.no: «Rom for farlig avfall»).

Senere har Norcem etter ny teknisk og økonomisk analyse besluttet å fortsette gruvedriften helt frem til konsesjonsperiodens utløp i 2040, og kanskje enda lenger (geo365.no: «Kalkstein i 100 år til»)

«Godt egnet»

I NOAHs Konsekvensutredning (datert 4.9.18) konkluderte de med at Dalen gruver er godt egnet som fremtidig deponi for behandlet uorganisk farlig avfall. Det er påvist ubetydelig til noe negativ konsekvens for miljø og samfunn, med unntak av naturmangfold lokalt ved Kongkleiv, hvor konsekvens er vurdert som svært negativ. Løsninger som minimerer disse konsekvensene vil gjennomføres.

Kilde: NOAH

NOAHs prosjekt, som – etter Norcems nye plan for gruvedriften – går ut på samdrift, dvs. gruvedrift og deponering samtidig, fikk utarbeidet en analyse av mulighetene for samdrift. Dette med referanse til et avfallslager i Tyskland som drives samtidig med gruvedrift i en saltgruve.

I rapporten som ble levert i mars 2020, skriver de to bergingeniørene i rapporten at det ikke er mulig med sikker gruvedrift samtidig som avfall deponeres i Dalen gruver.

«Basert på en samlet vurdering vil vi derfor uansett sterkt fraråde bruk av samdrift i Dalen gruve.

Miljødirektoratet og Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) har også, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), vurdert om samdrift mellom et deponi for farlig avfall og fortsatt kalkutvinning i Dalen gruver i Brevik er mulig og forsvarlig («Behov for mer kunnskap om konsekvenser av samdrift i Dalen gruve, 2020»).

Konklusjonen er at direktoratene ikke kan utelukke at samdrift er mulig, men at man med nåværende kunnskap heller ikke kan si at samdrift er gjennomførbart, og i så fall hvilke tekniske og økonomiske konsekvenser samdrift vil innebære for begge tiltakene. Direktoratene foreslo derfor at det blir gjennomført en konsekvensvurdering rundt dette temaet.

DMFs vurdering, både i utredningen sammen med Miljødirektoratet og i sin høringsuttalelse til Ekspertutvalgets rapport, var uansett at en samdriftsituasjon vil begrense muligheten for optimal ressursutnyttelse av kalkforekomsten.

Dalen gruver

Kalksteinsforekomsten ved Brevik brukes i Norcems sementfabrikk og er av Norges geologiske undersøkelse definert som en nasjonal, geologisk ressurs. Uttak av kalkstein for sementproduksjon har foregått siden 1916, og siden 1960 har driften skjedd under jord. De spesielle forholdene, med bl.a. fare for kollaps og ras (slik det skjedde i 1976), krever en driftsform som kun gir 30 prosent utvinning.

Farlig gassutvikling

Hovedargumentet mot samdrift er, iht. rapporten signert Hansen og Myrvang, faren for at det utvikles eksplosiv H₂-gass.

«Ut fra det som framkommer av opplysninger i KU, ROS-analyse og øvrige vurderinger, kan det ikke utelukkes at det er fare for at det utvikles eksplosiv H2-gass fra deponimassene. Det planlagte avfallsdeponiet vil følgelig øke farenivået for at eksplosiv gass kan tilføres gruveatmosfæren.

For selv om det deponerte avfallet i seg selv ikke er brennbart, er man altså redd for at brennbar gass kan utvikles.

I sin argumentasjon skriver Hansen og Myrvang videre at «avfallsforskriften» forbyr deponering av visse avfallstyper, og at dette bl.a. gjelder «avfall som kan produsere en giftig eller eksplosiv blanding av gass og luft».

Det går frem at dagens gruveventilasjon ikke er tilrettelagt for å oppfylle forskriftene om nødvendig lufting, men Hansen og Myrvang viser til at det er fullt ut mulig å ventilere gruver mad gassfare, og refererer til kullgruvedriften på Svalbard. Når det gjelder mulighetene for å etablere et nytt ventilasjonssystem i gruvene under Brevik, etter modell av Svalbard og som tilfredsstiller alle forskrifter, så er de likevel tydelige på at denne gamle gruven ikke lar seg to-dele med tilstrekkelig fysisk skille, inkludert definerte ventilasjonssoner mellom brytningsområdet og tiltenkte deponeringsområder.

Vann og andre utfordringer

Dagens regelverk krever også at innsig av grunn- eller overflatevann forhindres. Med det store innsiget i Dalen gruver krever dette «meget omfattende tettingstiltak», og bergingeniørene sår tvil om det er praktisk mulig å få til.

Et krav til samdrift er også at driftsområdet og deponiområdet må være fysisk adskilt og ligge lengst mulig fra hverandre. Dette betyr at det må være adskilte transportveger for de to virksomhetene, at det må etableres to separate, uavhengige ventilasjonssystemer for de to områdene, samt at det må være adskilte nødutganger.

«For i det hele tatt å kunne tenke seg en mulighet for samdrift, vil det være nødvendig å gjennomføre svært omfattende tilretteleggingstiltak. Dette gjelder både område for deponi og område for kalksteinuttak.

 Hansen og Myrvang problematiserer i rapporten også den økte trafikkmengden som følge av at masser (800 000 tonn per år) skal kjøres ned i gruven i tillegg til at kalkstein (500 000 tonn) skal kjøres opp, og mener at det vil være nødvendig å legge om transportvegene for å kunne fortsette kalksteinsproduksjon i et seksjonert driftsområde.

Bred støtte

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Norcem, men ingen i gruvemiljøet vil bestride at Stein Erik Hansen og Arne Myrvang besitter sterk, bergfaglig kompetanse.

I sin motstand mot å bruke underjordsgruvene til deponi får Norcem i tillegg tydelig støtte fra Direktoratet for mineralforvaltning som mener at samdrift vil begrense muligheten for optimal ressursutnyttelse av kalksteinsforekomsten. Det går frem at etablering av deponi ikke lar seg kombinere med fortsatt gruvedrift, og det er neppe i samfunnets interesse.

Selskapet får også støtte fra regjeringens ekspertutvalg (geo365.no: «Brevik er ut») som ikke ønsker å konkludere med hva som vil være det beste stedet for et nytt deponi, men mente at staten ikke burde arbeide videre for en deponiløsning i Brevik. Dette knytter utvalget blant annet til at bedriften Norcem planlegger fortsatt uttak av kalkstein i gruvene.

I en e-post til nrk.no skriver NOAH at de ikke ønsker å stille til intervju, men fremholder at selskapet står fast på sitt løfte om at en løsning med deponering i Brevik-gruvene «skal være helt trygt for mennesker og miljø i all fremtid».

Det er etter dette nærliggende å trekke den konklusjonen at deponering av farlig avfall i Brevik-gruvens ganger neppe kommer til å bli gjennomført.

En skikkelig floke

Norge har altså havnet i en situasjon hvor det er et sterkt behov for snarlig å erstatte anlegget på Langøya i Oslofjorden for å deponere uorganisk, farlig avfall, men at ingen av de tre mest aktuelle alternativene som har vært nevnt (Raudsand i Møre og Romsdal, Mulen i Odda, Viken, og Gudvangen stein i Viken) blir vurdert som tilstrekkelig modne.

Nå er vi veldig spent på hva regjeringen foretar seg. Kanskje ender vi opp med å sprenge nye, store hull i «et fjell nær deg». Hvis du da ikke velger å protestere …

Langøya ligger i Holmestrandsfjorden og består av kalkstein fra kambro-silur. Øya er ca. tre km lang og 500 m på det bredeste. Takket være kalkholdig jordsmonn, og en temperatur som i løpet av året er noe høyere enn gjennomsnittet på fastlandet, er øya preget av spesiell flora og fauna. Det har fra gammelt av vært drevet uttak av kalkstein, og i 1899 begynte et industrielt uttak av kalkstein for bruk i sementproduksjonen på Slemmestad. Langøya var en råstoffkilde helt fram til 1985 da sementproduksjonen ble nedlagt. Fram til da var det blitt tatt ut ca. 45 millioner tonn stein. Resultatet var to kratre på i alt 9,3 millioner kubikkmeter helt ned mot 40 meter under havnivå. Etter 1985 har utnyttelsen av Langøya i hovedsak dreiet seg om behandling og sluttdisponering av miljøfarlig avfall, annet uorganisk industrielt avfall, oppgravet grunn og sedimenter. Fra 1994 har det også vært tilført avfall fra andre land, særlig fra Danmark og Sverige. Alt farlig avfall som mottas på Langøya blir nyttiggjort. Dette skjer ved at avfallet omgjøres til stabilt og miljøtrygt byggmateriale som brukes til å fylle igjen de store kratrene som er skapt gjennom mer enn 100 års kalksteinuttak. NOAHs arbeid på Langøya er derfor også et stort og viktig rehabiliteringsarbeid som er støttet av norske myndigheter.

Kilde: NOAH