En storm kunne imidlertid neppe forklare at de arkeologiske funnene var spredt ut over et så stort område, og heller ikke at de var fordelt i en metertykk lagpakke nedenfor selve boplassen, i et område som attpåtil måtte ha ligget to meter under havoverflaten da folk bodde der.
Så hva i all verden var det som hadde skjedd?
Vi har dratt til Rennesøy i Rogaland, nord for Stavanger, til en arkeologisk godtepose kalt Galta 3. Et langvarig detektivarbeid ble igangsatt da det omkring 1990 skulle bygges ny E39 mellom Stavanger og Haugesund. Byggevedtaket utløste en mengde arkeologiske undersøkelser langs den nye veitraseen, og flere steinalderboplasser dukket opp på nordspissen av Rennesøy.
Takket være en industriutbygging knyttet til olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen (Rogass), ble også et større område under vann undersøkt. Forskningen omfattet seismiske undersøkelser (kartlegging av lag under havbunnen), batymetriske undersøkelser (kartlegging av havbunnen) så vel som geotekniske undersøkelser av sedimentene.
I et tverrfaglig samarbeid mellom arkeologer, matematikere, geologer, geoteknikere og bølgemekanikere ble gåten løst: Boplassen ble truffet av en tsunami for 11 500 år siden.
Galta 3 befinner seg i dag på tørt land, langt fra sjøen. Men for 11 500 år siden stod havet om lag 18 meter høyere enn i dag. De topografiske kartene kan derfor fortelle oss at boplassen lå ved en lun havbukt innenfor en lang grunne. Et ideelt sted for steinaldermennesker.
Arkeologene fant tydelige merker etter kraftig erosjon ved Galta 3. Geologene kunne fortelle at landhevningen i etterkant av istiden utløste en rekke større og mindre jordskjelv. Disse førte igjen til at løsmasser i skrånende terreng ble ustabile. Enkelte steder har leire, sand og grus sklidd ut i store flak og forårsaket flodbølger. Spesielt ett skred vakte fagfolkenes interesse. Hele 28 millioner m3 hadde rast ut med retning mot Galta, og i rasende fart bredt seg ut som en tunge på sjøbunnen. Modellberegningene utført av bølgemekanikere viser at skredet kan ha utløst en tsunamibølge som var opptil fire meter høy da den traff området rundt boplassen på nordsiden av Rennesøy. De som bodde der, hadde ikke en sjanse.
Selve skredet eller skredmassene er ikke datert radiologisk, men mye tyder på at det gikk for 11 500 år siden.
Om steinaldermennesker har hatt kortere eller lengre opphold i Rogaland, mens innlandsisen lå over det meste av landet, vet vi derimot ingen ting om. Men det var i alle fall ikke tilgangen på mat som hindret dem i å gjøre landnåm.
Utsira – hardføre øyboere
Når vi først er på Sør-Vestlandet, er det fristende å stikke ut til den 10 000 år (eldre enn 9 600 år og yngre enn 10 200 år) år gamle boplassen på øya Utsira. Hele 15 km fra fastlandet på en forblåst liten øy, ved et til tider frådende hav, har det altså bodd steinaldermennesker gjennom «lengre tid», i henhold til arkeologene. Selvsagt behersket de kunsten å bygge, vedlikeholde og bruke båter. Uten slike var det umulig å overleve, enn si komme seg ut til øya.
Pollenanalyser gjort på Utsira viser at det etter 10 800 år før nå, i den perioden boplassen var i bruk, ble utviklet en tettere vegetasjon og et fruktbart jorddekke. Hassel, bjørk, osp, vier, or, leddved og krossved etablerer seg. Hasselen tyder på en gjennomsnittstemperatur i juli på minst 12–14 °C.[1]
[1] Pers. med. Professor emeritus Aage Paus.