Forskning ved universitetene rapporteres i stor detalj ved at resultatene publiseres i tidsskrifter. Når det gjelder undervisning er det imidlertid vanskelig å få en oversikt over hva som faktisk foreleses ved norske universiteter innen geofag.
Betegnelser som paleontologi, sedimentologi, struktur-, petroleums- og miljøgeologi kan omfatte kurs med ganske forskjellig faglig innhold.
Det er vanskelig å definere hva alle studenter bør lære og hva som representerer en spesialisering innen en fagdisiplin. Dette er det i stor grad opp til faglæreren å bestemme, og det er ikke vanlig at universitetslærere sitter og lytter til forelesningene til sine kolleger eller at de leser undervisningsmaterialet.
Hva lærerne velger
Det er fristende for lærerne å legge vekt på stoff som er knyttet opp til deres egen forskning, men som kan være faglig smalt og spesialisert, med få anvendelser. Det krever mindre forberedelser og kan bidra til at forelesningen blir mer personlig, mer inspirerende og mer populært blant studentene.
Det kan imidlertid gå ut over den faglige bredden og yrkesrelevansen.
Universitetslærere er i stor grad drevet av egen karriere og prestisje, og instituttledere har liten makt og innflytelse. Dette kan være fordi belønningssystemet i form av forskningsmidler og opprykk styres av eksterne eksperter og i liten grad av instituttledelsen.
Samfunnets behov for fagspesialister har i liten grad påvirket universitetsinstituttenes interne prioriteringer. Etablerte fag vil få mange stemmer, mens nye fagområder ikke har noen stemme i råd og utvalg.
For eksempel var motstanden mot petroleumsfag stor på slutten av 1960-tallet av politiske og ideologiske grunner, og enkelte var redde for at dette nye faget skulle utvikle seg på bekostning av deres egen spesialitet.