Jørn Hurum er det nærmeste vi kommer en rikskjendis blant geologene, og han har gjort en formidabel jobb for å synliggjøre geologi. Han ble omtalt 40 ganger i riksavisene i 2011 i følge mediearkivet Retriever. Ingen andre forskere er i nærheten av dette innenfor det geovitenskapelige miljøet, selv om forskere som for eksempel Atle Nesje og Henrik Svensen også ypper seg.
Men likevel, fotballspilleren John Arne Riise er til sammenlikning omtalt 475 ganger. Det er selvsagt rått parti, og sier selvsagt at den norske befolkningen er mer opptatt av 22 mann som løper etter en rund lærkule enn av øgler og dinosaurer.
Men hva med forskere innenfor andre områder? Samfunnsviterne Thomas Hylland Eriksen og Bernt Hagtvedt gruser vår mest kjente geolog. De er nevnt henholdsvis 286 og 123 ganger, mens biologen Dag O. Hessen er omtalt hele 89 ganger. Vi har med andre ord et langt stykke frem.
Og hva med våre mest kjente offentlige embetsmenn: Bente Nyland, oljedronning, og Morten Smelror, konge av gull og gråstein. Ingen tvil om at de gjør et solid inntrykk innad i fagmiljøet. Men heller ikke de når helt opp i riksmediene. Bente Nyland er nevnt 38 ganger i riksavisene i 2011, mens Morten Smelror er bortimot usynlig med sine syv omtaler. De ligger begge et godt stykke bak sine ”kollegaer”, Terje Sjeggestad, direktør i UDI, og Ellen Hambro i KLIF, omtalt omkring 50 ganger hver. Vi har derfor litt å strekke oss etter.
Så kan de kritiske tunger alltid spørre: Men er det så viktig å være i media? Kan vi ikke gjøre det vi er gode på: Skru tiden tilbake og snakke om de svunne tider? Men synlighet er viktig. En åpenbar grunn er rekruttering. Vi vet at fremtiden vil bringe store utfordringer blant annet når det gjelder energi, mineralressurser, skred og klima.
Hvem skal ta disse utfordringene hvis alle skal bli negledesignere, kunstnere og sosialantropologer (faktisk er det nesten like mange negledesignere som geologer i Norge!). Kunnskap om Jorda er også en viktig del av vår allmenndannelse. Akkurat som en kunsthistoriker vil hevde at alle vet hvem som malte ”Syk pike” eller hvem som skrev ”Brand”. Den norske befolkningen burde like selvsagt kjenne til hvorfor vi har olje og fjell og fjorder i Norge.
Geologikongress 4 – Oslo Fashion Week 77
Når vi slår på stortrommen og arrangerer store konferanser eller kongresser, må vel det trekke mye presse? Men nei, her svikter det også. Da Norge arrangerte den geologiske verdenskongressen i 2008 var det kun tre små notiser og en kort artikkel i rikspressen. Selv med et tettpakket program som dreide seg om alt fra energi, naturkatastrofer og klimaendringer var det lite som fristet rikspressen. For å sammenlikne igjen, den årlige norske moteuken Oslo Fashion Week ble omtalt 77 ganger i riksavisene i 2011. Med andre ord: Pene modeller med designklær fenger foreløpig mer enn stein.
Men alt er ikke mørkt. For å nevne noen lyspunkter: Halfdan Carstens har gjort en formidabel jobb og samlet norsk geoformidling med tidsskriftet GEO og nettstedet geo365.no. NGUs informasjonsavdeling har løftet seg betydelig med Gudmund Løvø som journalist. Og Oljedirektoratets tidskrift Norsk Sokkel er en nytelse både grafisk og innholdsmessig. Mange av forskningsinstitusjonene er flinke til å formidle sin kunnskap på nettet. Utfordringen er at nyhetene i disse mediene stort sett treffer menigheten, og sjelden når ut til et bredere publikum gjennom riksmediene.
Meningsvegring
Der vi geologer skuffer mest er i den offentlige meningsutvekslingen. Sjelden har jeg opplevd en yrkesgruppe som mener så lite og debatterer mindre. Ja, du kan få en god diskusjon om klimaendringer med geologer, og her har også Det norskes direktør Erik Haugane vært frempå. Men merkelig nok har ikke hans medievante rådgivere visket ham i øret at en oljedirektør som uttaler seg kritisk til klimaendringer og biodrivstoff er lite troverdig. Men det er bedre enn ingenting, Haugane er uansett noe så uvanlig som en frittalende og uredd geolog.
De virkelige gamle og utdødde geologene kunne imidlertid både forske og formidle. Waldemar Chr. Brøgger var en glimrende vitenskapsmann, samtidig som han skrev populærvitenskaplige artikler i VG og satt på Stortinget.
Det finnes noen få nålevende lyspunkter også. Knut Bjørlykke, professor ved Universitetet i Oslo, har i en rekke år uttalt seg om alt fra teknologenes rolle i samfunnet til oljeprisutviklingen. Og når det gjelder det sistnevnte tema; hvorfor har samfunnsvitere og økonomer nesten fullstendig monopol på å uttale seg om oljerelevante temaer?
Sist ute var statsviteren Dag Harald Claes som uttalte seg om fremtidens oljepris i lys av ”skiferolje”-revolusjonen. Og samfunnsforskere ved Nansensenteret uttaler seg om mulige reserver i Barentshavet. Her burde noen geologer, kanskje helst ved et av universitetene, bygd seg opp som en rikssynser.
Men hvor er geologene? Noen burde vel kunne mene noe som kunne fanget medienes interesse om oljereserver og politikk? Bjørlykke er for lengst pensjonist, og vi trenger nye debattanter. Men spørsmålet er vel om vi evner, har tid og ikke minst våger. Mange geologer er ansatt i selskaper eller i offentlige institusjoner som NGU og OD. Da bør man helst være forsiktig med å kritisere myndigheter eller rådende politiske oppfatninger. Norge er et lite land, og det kan lønne seg å trå varsomt.
To kulturer
Jeg vil trekke frem noen flere hindre. Ett er selvsagt media selv. Den britiske naturviteren J.P. Snow talte om gapet mellom de to kulturene innenfor humaniora og naturviterne. Jeg vil hevde at dette gapet fortsatt lever i beste velgående i Norge. Forlagshusene og avisredaksjonene er bortimot fri for naturvitere og teknologer.
Mange geologer mangler også et nettverk. De klarer dermed ikke ”å selge” stoffet til pressen. I tillegg forstår ikke redaksjonene at saker om geologi faktisk kan være spennende og fenge mange lesere i Norge.
Mange geologer ser heller ikke mediepotensialet i sine egne saker, og vi må selvsagt våge å forenkle og dramatisere stoffet. Altfor mange gode saker blir liggende i skrivebordsskuffen.
Jeg skrev i sommer en artikkel om Den kaledonske fjellkjeden i Aftenpostens A-Magasinet der også funn av mikrodiamanter på Vestlandet ble omtalt. Funnet ble fulgt opp på førstesiden i Romsdals Budstikke. Mikrodiamantene hadde vært en godt skjult nyhet i flere år. Hvorfor var det ingen som forsøkte eller klarte å få dette ut i de største avisene tidligere? Eller sist, da forskere fra Universitetet i Bergen (UiB) kommer med nye og svært interessante funn når det gjelder dannelsen av den norske fjellheimen. Til nå er disse forskningsresultatene kun omtalt på hjemmesiden til UiB. Denne saken burde kunne glede mange flere lesere.
I tillegg råder nok janteloven også blant norske geologer. Frister det egentlig å drive formidling? Eller mene noe? Tvilsomt, det skaffer i liten grad noe fortrinn ved ansettelser, og det er lett å bli stemplet som useriøs. Ja, hvis man skal lykkes i media, må man ha evnen til å dramatisere. Kritikken som Jørn Hurum opplevde i etterkant av Ida-funnet, tyder egentlig på at mange forskere ikke tar inn over seg hvor profesjonalisert mediene har blitt. Vi får håpe slik kritikk ikke skremmer glitrende formidlere som Jørn Hurum bort fra mediene.
Vi trenger å bli mer synlige, og for å avslutte med et tegn i tiden: På en gjenforeningsfest for barneskolen møtte jeg en kjent B-skuespiller. Hun spurte om hva jeg drev med.
”Jeg er geolog”, sa jeg.
”Hmmm, geolog?”, svarte hun litt tankefullt. “Har det noe med sosiologi å gjøre?”.
Søket er gjort i medieovervåkningsdatabasen Retriever for riksavisene i 2011 (dvs. Dagens Næringsliv, Aftenposten, Dagbladet, VG, Nationen, Klassekampen, Dagsavisen).
Skrevet av Reidar Müller