Geologi for lokalsamfunnet

Ytterst i Sognefjorden, i den gamle dikterhøvdingen Jakob Sandes rike, ligger et område som er sterkt preget av Den kaledonske fjellkjedens vekst og fall.

Det er rett nok bare røttene av den opprinnelige fjellkjeden som står igjen. Likefullt finnes mange spektakulære spor fra den geologiske historien. Fjellkjeder, kollapsstrukturer, ørkenlandskap og istid er noen av stikkordene. Sammen forteller de en fascinerende historie om landskapet slik det var før fjellkjeden ble dannet, hva som skjedde da den ble dannet, og ikke minst hvordan den ble slitt ned igjen.

Nå forsøker lokale entusiaster i samarbeid med profesjonelle geologer å formidle «Den store fortellinga» om den geologiske historien i regionen både til et bredere publikum og turister. Kanskje blir det til og med en Global Geopark av det.

Gneiser i bunn

Sentralt i denne beretningen står kollisjonen mellom kontinentene Baltika og Laurentia for om lag 400 millioner år siden, tidlig i devon.

Rett sør for utløpet av Sognefjorden ligger Gulen, der berggrunnen består av bergarter fra Jordas urtid. Restene av det gamle kontinentet Rodinia, som Baltika ble en avlegger av, ser vi i dag som båndete gneiser i utallige varianter. De er opp til 1500 millioner år gamle, og har vært igjennom flere sykluser med fjellkjedefolding og nedtæring.

Gammel havbunn ligger over

Hyllestad, Askvoll og Fjaler på nordsiden av Sognefjorden preges av kollisjonen mellom kontinentene Baltika og Laurentia. Berggrunnen over grunnfjellet består av omdannet sand, grus, leire og lava fra den gamle havbunnen som ble skjøvet over de gamle gneisene som utgjorde Baltika.

Spesielt tydelig er dette dersom du tar turen til fjellet Brurastakken i Askvoll, av noen kalt «Norges vakreste fold». Her ligger omdannet sand, stein og leire opprinnelig avsatt på den gamle havbunnen sammenpakket til harde bergarter, stablet og foldet. De ulike lagene består vekselvis av lyse lag av konglomerat, grå lag av sandstein og mørke lag av skifer. Til sammen utgjør disse foldete lagene et flott mønster.

Fjellkjeden forsvinner

Ingen trær vokser inn i himmelen, heller ikke fjellkjeder. Store deler av Den kaledonske fjellkjeden kollapset av sin egen vekt, seg sammen og ble slitt ned til rullestein, sand, grus og leire.

Et viktig vitnesbyrd om denne prosessen er den såkalte Nordfjord-Sogn skjærsone. Den har ført deler av fjellkjeden, som er dannet på store dyp, sammen med bergarter som har en langt grunnere historie. Blant annet finnes eklogitter, som er løftet opp fra ekstreme dyp i jordskorpa under fjellkjedefoldingen, side om side med mer lavmetamorfe bergarter.

Geologer kaller denne spesielle geologiske prosessen ekstensjonstektonikk. Den typen ekstensjonstektonikk er av flere karakterisert til å være i verdensklasse på grunn av omfanget og forekomstene av bergarter som er deformert ved ultrahøyt trykk.

Devonbassengene

Elver og vann tok med seg enorme mengder med stein, grus og sand da fjellkjeden kollapset i devon. Disse massene finner vi i dag igjen i store sedimentbassenger blant annet i Solund, Bulandet og Værlandet. Samlet kalles de devonbassengene.

De flotte konglomeratene gir et tilsynelatende goldt landskap, men for en geolog er det et eventyr å oppleve de mektige avsetningene på nært hold og tenke på kreftene som har slitt ned fjellkjeden til store og små steinblokker av ymse slag og bygd opp dette massedeponiet i havgapet.

Den siste skulptureringen

Landskapet har også blitt påvirket av isens herjinger under de siste to-tre millioner år. Sognefjorden, strandflatelandskapet utenfor, og de mange hevede strandterrassene langs fjordene er eksempler på dette.

Til sammen utgjør landskapet ytterst i Sognefjorden et geologisk mangfold av høy klasse. Samtidig har lokalbefolkningens bruk av naturmangfoldet gitt kime til mange kulturminner, så som tidlige bosetninger på hevede standlinjer, steinkors, vikinggraver og, ikke minst, kvernsteinsproduksjon.

Skrevet av Øystein J. Jansen, Per Terje Osmundsen, Rolv Dahl, Tom Heldal, Torbjørn Løland