Med GPS i biskopens fotsporSverre Strandenes ved restene av en gammel varde som viste veien da biskopene i Stavanger dro på visitas til sine sogninger for 3-600 år siden. Men fundamentet til vardene kan være enda eldre, for slepene på Hardangervidda har eksistert i tusener av år, og de første veidemennene gikk sannsynligvis her rett etter at isen hadde smeltet bort.

Med GPS i biskopens fotspor

Bispevegen er et eldgammelt tråkk over vidda. Mosegrodde varder bygget med lokal stein viser omtrent hvor det gikk.

– Historikerne er langt fra enige om hvor Bispevegen gikk. Trolig bar det med båt inn Hardangerfjorden til Eidfjord, mens den videre veien opp på vidda diskuteres fortsatt. Et alternativ kan ha vært steilt opp Måbødalen, før den flate Hardangervidda lå foran føttene deres, hestenes føtter altså, forteller Sverre Strandenes.
Geofysikerens lange hverdager dreier seg om moderne teknologi; om å samle inn, prosessere og selge seismikk til oljeselskaper over hele verden. Om kveldene og i helgene bytter han gjerne ham og fordyper seg for eksempel i søket etter en for lengst avdød håndverker som snekret sammen en kiste for et par hundre år siden.
– Tilfredsstillelsen ligger i å løse gåten, forklarer han.
Noen enkle initialer danner utgangspunktet for søket som slett ikke lar seg løse ved hjelp av Google. Gulnete bygdebøker og slitte kirkebøker er mer relevante. Mye ligger på nett. Men den nysgjerrige detektiven har med tiden blitt godt kjent på Nasjonalbiblioteket.
Barndommens grønne dal
– Det er interessen for historie generelt og gamle ting spesielt, så som kister, ølboller, kjenger og hankestaup, som gjorde at jeg ble interessert i Bispevegen, forteller Strandenes.
Alle feriene i barne- og ungdomsårene ble tilbragt i en steinhytte på vestvidda. Bua med de metertjukke steinveggene forsvant i et snøskred, men minnene lever, og da den ungdommelige 60-åringen fikk høre at Bispeveien sannsynligvis hadde gått gjennom Drolstølen, en flere hundre år gammel setergrend, bestemte han seg raskt: «Den vil jeg gå».
– Jeg fikk en veldig trang til å følge fotsporene til de gamle bispene.
Så sitter han der endelig, sommeren for snart ett år siden, for viljen ble til handling, og skuer ut over sin «barndoms grønne dal», samt noen topper han har besteget både til fots og med ski. Ikke minst reflekterer han over skråningen der det fatale snøskredet gikk, og de voldsomme kreftene som utløses når kolossale mengder med fin og lett snø kommer i bevegelse.
Samtidig går tankene til alle samlerobjektene som har funnet sin plass i hjemmet på Lysaker og hytta på Hardangervidda.
– Det er de små tingene jeg samler på som i og for seg har tatt meg tilbake hit, forklarer fjellgeiten.
– Men den historien tingene forteller er langt viktigere enn tingene selv, legger han filosofisk til, og avslører på den måten sin genuine interesse for historie.
Et gammelt tråkk
Fra barnsbein av har fjellet vært geofysikerens andre hjem. Denne sommeren kombinerer han interessen for teknologi og historie med lange turer over tregrensen, langt utenfor allfarvei, på jakt etter et gammelt tråkk som ekspertene ikke er helt sikre på hvor gikk.
– Bispevegen over Hardangervidda er kjent allerede fra 1400-tallet, men det har vært ferdsel over vidda gjennom flere tusen år, og det er sannsynlig at de første veidemennene satte sine spor bare kort tid etter siste istid, forteller Strandenes.
Senere tok trafikken en litt annen karakter.
– Bakgrunnen er at Hallingdalen lå under Stavanger Bispedømme mellom 1126 og 1631, og regelverket var slik at biskopen jevnlig måtte dra på visitas til sine sogninger, i dag kjent som Bispeveien.
Veien over vidda var belagt med en rekke markante varder som var synlig på lang avstand. Vissheten om dette skyldes at de er tegnet inn på kart fra 1600-tallet, og kildene forteller at vardene antakelig ble reist med offentlige midler.
Men det er langt fra bispenes strevsomme ferd over vidda til den moderne mannens høyteknologiske vandring. I sekken har han pakket en fargesterk Gore-Tex-jakke (i fall det skal tykne til), en kraftig kikkert (for å lete etter varder) og et fullblods speilreflekskamera (for å dokumentere eventuelle funn av de gamle merkene). Men fremfor alt har han selvsagt en hypermoderne GPS. For hvordan i all verden skal han ellers kunne vite hvor han er, hvor han har gått, hvor mange høydemeter som er tilbakelagt, og hvor lang turen er?
Iskaldt vann
Turen fra Eidfjord til Ustaoset er selvsagt målet. Men i tillegg har Strandenes bestemt seg for å finne vardene som markerte Bispevegen. Til hjelp har han et klassisk 1:50 000 kart, omtrentlige posisjoner oppgitt før GPS’en ble allemannseie, samt bilder av vardene som en historieinteressert har tatt for noen år tilbake.
– Dermed blir vandringen også et spennende detektivarbeid som gir fjellturen en ekstra dimensjon. I tillegg prøver jeg å fornemme noe av den stemningen som rådet den gang.
Stifinneren har altså ikke valgt en rute merket med røde T-er. Langt der ifra. Det betyr at ekspedisjonen blir tyngre å gjennomføre siden det ikke er en opptråkket sti å følge, men det betyr også hasardiøse krysninger av flomstore elver etter en snørik vinter, der et lite feiltrinn vil medføre en svømmetur i iskaldt vann, med sekk på ryggen.
– Som en liten sikkerhetsforanstaltning bandt jeg på de verste stedene et tau i en busk og holdt et godt tak i det under krysningen, forklarer han, men det forhindret ikke at vannet gikk langt over bukselinningen.
Men det gikk bra, og etter to lange dager og 75 km var vandringen fra Hardangervidda Nasjonalparksenter i Eidfjord til Ustaoset avsluttet. Med suksess. Seks varder og ett bogestelle (GEO 03/2013; «Det ukjente fjellfolket») var funnet og behørig fotografert, men først og fremst var nysgjerrigheten stillet. Bispeveiens mystikk var litt mindre gåtefull.
Geologi på menyen
Men geologer vet at fjellet er mer enn tråkk og varder. Gulvet er av stein, og på gulvet ligger et teppe med løsmassene: flyttblokker, eskere og morener. Gjennom en lang karriere med både Norsk Hydro og PGS som arbeidsgivere, har geofysikeren lært mye geologi, og på Hardangervidda ligger den bokstavelig talt under og foran føttene hans.
Derfor ble det underveis selvsagt avsatt tid til noen geologiske observasjoner. Den flotteste av dem er Fruo, mellom Hadlet og Drolstølen, en markant, flere kilometer lang morene som ble avsatt rett etter at istiden tok slutt. Det vanligste geologiske fenomenet er imidlertid flyttblokkene som ligger strødd utover vidda og forteller om isens bevegelser. Vi skal heller ikke glemme bunnmorenen som ligger som et mykt teppe over vidda og dekker til det harde fjellet. Godt for vandrere.
Mannen er til slutt godt fornøyd. Han har gått en lang tur i norsk natur, tatt med seg en god del kulturminner, og på toppen av det hele har han logget flere geofunn i en av våre klassiske fjellheimer.
– Vandringen gjennom gammel stein har gitt meg et nytt perspektiv på fjellene våre. Jeg har forstått at vi, i tillegg til de historiske kulturminnene, ikke må glemme de geologiske naturminnene, konkluderer Sverre Strandenes.
Denne sommeren fortsetter han vandringen på Hardangervidda. Men nå er det – sterkt inspirert av tanken om å gjøre flere interessante geofunn – en etappe langs Nordryggstien som står for tur.
PS. De som er interessert i Bispeveien anbefales dette nettstedet som er utarbeidet av  Per Bremnes.

COMMENTS

WORDPRESS: 0
X