Mengden vann på Jorda – som damp, i flytende eller fast form (is) – er konstant. Det betyr at det blir mindre vann i havet når isbreene gjennom tusener av år vokser og sakte breier seg ut over kontinentene. Det globale havnivået blir altså lavere under en istid når vannet er bundet opp, enn når det ikke er istid.
Under siste istids maksimum – for 20 000 år siden – var havnivået 134 meter lavere enn i dag. Da kuldeperioden yngre dryas tok slutt for 11 700 år siden, var havnivået 60 meter lavere enn i dag. Mye is hadde altså allerede smeltet i løpet av 10 000 år.
Havnivåstigningen etter at isen begynte å smelte for rundt 20 000 år siden, var langt fra jevn. Den fulgte tempoet i issmeltingen og kom derfor i tydelige rykk og napp. Den raskeste fasen inntraff i bølling-perioden (14 500–14 000 år siden), da havet steg med hele 40 mm per år – dramatisk sammenlignet med dagens 3–4 mm. I den påfølgende milde allerød-perioden (14 000–12 800 år siden) sank tempoet til rundt 13 mm per år – også det svært mye sammenlignet med hva vi opplever i vår tid. Under den kalde yngre dryas (12 800–11 700 år siden) bremset stigningen opp, før den igjen økte til om lag 4,5 mm per år i den tidlige delen av eldre steinalder (preboreal og boreal tid).
Siden vi lever i en mellomistid, og det fortsatt er mye is på Grønland og i Antarktis, vil havet fortsette å stige hvis temperaturen på Jorda fortsetter å stige. Hvis all isen på Grønland smelter, vil dette alene bidra med 7 meter, og hvis isen i Antarktis forsvinner helt, vil dette gi 60 meter høyere havnivå.