Halfdan Carstens
– Det som er så faglig interessant med denne runden er at prospektene i Barentshavet dekker store deler av lagrekken – fra øvre paleozoikum til paleogen. Det forteller noe om hvilke muligheter som ligger i dette svære, men fortsatt langt på vei under-utforskede området.
Geolog Olav Blaich i Fugro Multi Client Services har i lang tid fulgt utviklingen i Barentshavet. Men slett ikke fra sidelinjen. Med 77.000 km 2D- og 15.000 km2 3D-seismikk i Fugros database har han sammen med gode kolleger fått god geologisk forståelse og unik innsikt i letemodeller, prospekter og direkte hydrokarbonindikatorer i den – for tiden – mest omtalte petroleumsprovinsen på norsk sokkel.
Derfor vet han også noe om risikoen som oljeselskapene utsetter seg for.
– Det er mange gode prospekter, og vi har sett en mengde flatflekker og andre indikasjoner på hydrokarboner i systemet, men av erfaring vet vi at det slett ikke er gitt at alle letemodellene vil innfri. Så til tross for den optimismen vi opplever nå, må vi fortsatt innstille oss på flere skuffelser.
Den erfarne geologen viser sunt bondevett, men kroppsspråket klarer ikke å skjule at han er begeistret for det han ser på de seismiske dataene.
Dataene våre dekker alle stratigrafiske nivåer som er aktuelle i denne runden, forteller han, og slår samtidig fast at Fugros database gir ham mer tilgang til data enn hva flere av oljeselskapene som har meldt seg på i letingen etter det “sorte gullet” kan rutte med.
Gullblokka – 7220/2
– Det er liten tvil om hvilket område som trekker mest denne gangen. Hele Norge kjenner til funnene Skrugard og Havis, og letemodellen for disse to funnene ligger langs Bjørnøyrenneforkastnings – komplekset, ikke minst nordover i kvadrant 7220 og 7321.
– Fordi mange blokker allerede er lisensiert vil det være en av blokkene nordøst for Skrugard som vil måtte få betegnelsen “gullblokka». I blokk 7220/2 finner vi en tydelig flatflekk i Støformasjonen, noe som minner oss veldig om Skrugard- og Havis-funnene, fremholder Blaich, og gjetter på at det er denne blokken de fleste selskapene vil kaste seg over.
Men det er andre godbiter også. Ikke minst den svære “klumpen” (GEO 03/2012, s. 64) som ligger på nordflanken av Veslemøyhøgda, rett vest for Bjørnøyrenneforkastnings – komplekset.
– Mens Skrugard har et lukningsareal på rundt 16 km2 har “Big Brother”, “Storebjørn”, «Klumpen», eller hva vi måtte ønske å kalle den, et areal på anslagsvis 90 km2. Så det er ingen tvil om at det er en stor struktur. Ulempen er at den ligger mye dypere enn både Skrugard og Havis. Dermed vil reservoarkvaliteten være den største utfordringen.
– Vi kan heller ikke se noen tydelige flatflekker innenfor lukning, noe som kan skyldes at den ligger dypt, men vi ser “brightening” i både Knurr- og Støformasjonen, forteller Fugros Barentshav-ekspert.
Blaich legger til at «Klumpen»-strukturen er konjugert til Skrugard og at den er definert av en svær antitetisk forkastning. Hekkingenformasjonen vil også her kunne fungere som en god kildebergart. Derfor har Fugros geologer god tro på at det kan være hydrokarboner til stede
Prospektet ligger dypt, på mer enn 3500 meter, og kostnadene ved en boreoperasjon vil dermed være betydelig høyere enn på Bjørnøyrenneforkastningskomplekset.
– Likevel ser vi at interessen for denne strukturen er stor. Vi har mange kjøpere til dataene våre, og det er slett ikke bare de store multinasjonale selskapene som vil studere den nærmere. Flere mindre selskaper snuser også på denne mulige giganten.
– Hvis noen av de mindre selskapene blir med i en lisens her, kan det imidlertid være en “company-maker” for dem, sier Blaich.
Lengre mot nordvest er det også flere åpne blokker som har blitt med i runden fordi ett eller flere selskaper har nominert dem. Vi er nå på flanken av Stappehøgda der Bjørnøya langt mot nord er det høyeste punktet. I sør ligger Bjørnøybassenget med enorme krittavsetninger.
– Det interessante med dette området er at vi finner strukturer som har sterke likhetstrekk med strukturene i Skrugard-trenden. Vi ser nedforkastede blokker som danner klassiske feller.
– Årsaken til denne nye erkjennelsen er at vi har samlet inn 3D-seismikk som et supplement til eksisterende 2D data. Det viser seg, ikke særlig overraskende, at de gir et helt nytt og utfyllende bilde av dette «frontier»-området, forteller Blaich.
Trenden er altså 3D-seismikk i leting. Det krever en nærmere forklaring.
2D versus 3D
Det hat gått mer enn 30 år siden den første 3D-seismikken ble samlet inn på norsk sokkel. Det var Statoil som stod bak denne nyvinningen før produksjonen startet på Statfjord-feltet i 1979. Hensikten var selvsagt å få en så god forståelse av reservoaret som mulig. Men det tok tid, var svært dyrt, og derfor slett ingen selvfølge at det ble gjort.
Det var heller ingen enkel jobb å tolke dataene. Uten arbeidsstasjoner var det et møysommelig arbeid som lå til grunn før geologene kunne legge frem et nytt og bedre kartmateriale over feltet.
I dag er situasjonen en helt annen. Utviklingen har gått i retning av repeterte 3D-undersøkelser (4D) på felt for å monitorere produksjonen, og ikke minst har 3D blitt et verktøy i leting. 3D-seismikk er nå regelen heller enn unntaket før borkronen begynner sin langsomme gang på vei ned mot reservoaret. Behovet for å bore på “riktig sted” er selvsagt påtrengende.
– Industrien har etter hvert tatt enda et skritt videre der det letes etter olje og gass utaskjærs. Det har blitt vanlig med 3D-seismikk også i forkant av lisensrunder, og foran den 22. konsesjonsrunden er vel de aller fleste blokkene i Barentshavet dekket med 3D, forklarer Idar Horstad, administrerende direktør i Fugro Multi Client Services.
Fugro står alene for fire 3D-programmer som er relevante i denne runden. Oljeselskapene har vært restriktive i forkant, så det har vært vanskelig å finansiere undersøkelsene med forhåndsbestillinger av data.
– Vi har likevel tatt risikoen, og i ettertid har det vist seg at det er stor interesse for dataene. Slik sett kan vi trygt si at seismikkindustrien går foran og viser vei, smiler Horstad.
Horstad trekker frem Fugros siste program i Barentshavet (SWB12) som et godt eksempel. Det er spesielt dataene som er samlet inn over den sørlige flanken av Stappehøgda han sikter til.
– Dataforbedringen fra 2D til 3D er kolossal. Vi ser det på linjene, og det gir seg selvsagt utslag i kartmaterialet. Prospektene blir annerledes, de flytter på seg og endrer størrelse, og ikke minst blir de mye bedre definert.
– Dette er selvsagt helt avgjørende for selskapene når de evaluerer blokkene. Det er store pengesummer som satses, og kostnadene ved seismiske undersøkelser til havs er små i forhold til hva det koster å bore en letebrønn, sier Horstad.
Geologen trekker også frem et annet argument for at utlyste blokker skal teppelegges med seismikk.
– Det er også viktig at myndighetene har god forståelse, og fordi Oljedirektoratet automatisk får tilgang til alle data, vil ny seismikk være med i de vurderingene som blir gjort før tildeling av nye blokker. I de tilfellene det foreligger 3D-data før utlysning av nye blokker, vil også slike kunne være til god hjelp i forberedelsene foran en ny runde.
– Staten får rett og slett et verktøy som gjør det lettere for dem å gjøre sine prioriteringer i forkant av lisensrunde og blokktildelinger. Det blir lettere å finne frem til “gullblokka”, slår Horstad fast.
Han liker i det hele tatt tanken på at det er seismikkindustrien som langt på vei driver utforskningen av norsk sokkel. Ikke minst gjelder dette i Barentshavet. Da Fugro og TGS gikk sammen om det regionale programmet NBR i 2006 var det ikke mange oljeselskaper som ville være med og ta risiko.
– I dag vet vi at vi tok et riktig grep den gangen, og vi vet det fordi oljeselskapene i etterkant har vært svært interessert i lange 2D-linjer med dyp penetrasjon.
Spekulerer i spikulitter
La det være sagt med en gang: spikulitt er en sedimentær bergart som hovedsakelig er bygd opp av svampnåler. Det er en organisk bergart, men i stedet for karbonat består den av silikat.
Spikulitt-dominerte bergarter er kjent som reservoar flere steder i verden, men så langt er det ikke gjort kommersielle funn i slike bergarter, verken i Barentshavet eller andre steder på norsk sokkel.
Men denne ganske ukjente bergarten har blitt funnet på Finnmarksplattformen med brønn 7128/4-1 som ble boret av Statoil i 1994, og den er også kjent fra Svalbard. Statoils brønn, boret på 2D-seismikk, er klassifisert som (teknisk) funn, og det ble påvist gass over olje.
– I følge Oljedirektoratet var det primære målet for brønnen konglomerater og sandsteiner av karbon alder. Men disse lagene var potte tette. Derimot ble det rapportert om bevegelig olje i de permiske spikulittene, som har god porøsitet, men varierende permeabilitet, forklarer Blaich.
– Vi vet altså at det er olje og potensielt gode reservoaregenskaper i systemet, og med 3D-data blir det mer enn antydet at det kan være feller med hydrokarboner vest for Statoil-brønnen.
Tankene om en oljeprovins nær kysten er besnærende. Det er hovedgrunnen til at Fugro har samlet inn 3D-seismikk over Finnmarksplattformen. Og de nye 3D dataene gir grunn til optimisme, skal vi tro geologene.
“Barentshavets år”
Det har blitt boret 95 letebrønnene hittil i den norske delen av Barentshavet. Neste år passerer tallet 100. Statoil vil alene bore ni brønner på rappen.
Statoil begynner borekampanjen med Nunatak i Skrugard-området i desember, og vil fortsette med tre brønner (Skavl, Iskrystall og Kramsnø) over en seksmåneders periode.
– Disse brønnene er tidskritiske, siden eventuelle tilleggsressurser vil gjøre Skrugard-utbyggingen enda mer robust, sier Tim Dodson, konsernsjef for leting i Statoil.
Kampanjen vil deretter fortsette med boring av to-tre brønner i det nye og ukjente leteområdet Hoop (GEO 03/2012; “Ny letemodell i Barentshavet”) lengre nord i Barentshavet i løpet av sommeren 2013.
Statoils borekampanje i 2013 fullføres i Hammerfest-bassenget med leting i vekstområder nær funnene Snøhvit og Goliat.
I tillegg er det flere andre operatører som har planer om å bore prospekter som det er knyttet svært stor spenning til. Et funn på en av disse kan nok en gang bekrefte en lukrativ letemodell.
Med forventet tildeling av lisenser i juni, mulig åpning av Barentshavet Sørøst (det tidligere omstridte området) og sokkelen utenfor Jan Mayen, og – ikke minst – en rekke lovende letebrønner, så er det liten tvil om at 2012 blir “Barentshavets år”.