Gullgraverne

Gjennom en hel uke vasket denne studentgjengen gull. Ikke for å bli rike, inntekten var ikke mer enn noen hundre kroner fordelt på alle sammen, men for å ha litt enkel moro langt inne i den norske villmarka. Utgangspunktet var selvsagt de geologiske ressursene landet vårt råder over. Og Finnmark er som kjent et eldorado for feberhete gullvaskere. Alle de fem går på geologistudiet ved NTNU og ender i første omgang opp med en bachelor. Men med et så dedikert forhold til faget blir det i alle fall en mastergrad, og kanskje en doktorgrad. Det vil heller ikke overraske om noen av dem ender opp i bergverksindustrien. Fra venstre: Martin Stormoen, Hans Jørgen Kjøll, Emil Qvam, Eero Bekkedal og Ivar Hole. Foto: Gullgraverne

De mest kjente gullforekomstene sør for Karasjok er knyttet til løsmasser over det nord-sørgående Karasjokgrønnsteinsbeltet som er et av to slike belter i Finnmark. Beltet, som er 20-40 km bredt, kan følges fra Lakselv til Kittilä i Finland og består av vulkanske og sedimentære bergarter avsatt i et langstrakt riftbasseng. Beltet er en ren fortsettelse av grønnsteinsbeltet gjennom Finland hvor det er påvist mange rike gullforekomster, og hvor det i 2007 ble satt i gang gullproduksjonen i Suurikuusikko, ikke langt fra Kittilä (GEO 08/2003; «Nytt gulleventyr»). På norsk side er det ennå ikke funnet gull i kommersielle mengder innenfor dette beltet. Forekomsten i Bidjovagge ligger i det vestlige Kautokeinogrønnsteinsbeltet.

– Elleve hundre kroner for et lite fiskekort? Det er bare ikke mulig!

Jo da, det var fult mulig, men den hyggelige damen på bensinstasjonen i Karasjok viste litt av den finnmarkske pragmatismen. Hun lot det skinne gjennom at det kanskje ikke var nødvendig at hver eneste en av de fem turistene kjøpte et fiskekort.

– For, som hun sa, vi ville jo høre oppsynsmannens motorbåt på lang avstand, hvis han fant det for godt å dra langt ut i villmarka og lete etter noen fattige studentfiskere med budsjett på sparebluss, smiler Hans Jørgen Kjøll, en av de fem geologistudentene som en tidlig junimorgen la i vei innover vidda.

– Men oppsynsmannen kom aldri. I løpet av en hel uke så vi ikke snurten av ham. Fisk fikk vi derimot, både harr og ørret, og nok til å overleve, men også til mange hyggelige middager rundt leirbålet.

Sekken full av kunnskap

Det er høysommer i Finnmark, med sol døgnet rundt. I en liten lysning langs den lille elva Bavtajokka, en sideelv til Karasjokka, har fem geologistudenter slått leir. To telt utgjør nattelyet. En presenning skygger for sola som alltid skinner.

En hel uke skal de fem interesserte studentene tilbringe sammen her inne. Alene med seg selv, havregrynene, fiskestengene og gullgraverutstyret. Men uten mygg, skal det vise seg. Det var ikke bare oppsynsmannen som holdt seg unna. Til og med de innpåslitne blodsugerne lot gjengen i fred.

– Som guttunge var jeg med på gullvasking i Nord-Finland, og da jeg var så heldig å finne en liten gullklump ble jeg raskt grepet av den farlige gullfeberen, forteller Eero Bekkedal med et smil.

– Gullvaskingen ble tema i en pause i eksamenslesingen det første studieåret, og det tok ikke lang tid før vi hadde planene klare for å gjøre et stunt i gullfeltene ved Eidsvoll. Men vi fant forsvinnende lite, så da begynte vi i stedet å snuse på eksotiske Finnmarksvidda.

Et år med research på nettet resulterte i at Bavtajokka pekte seg ut som et riktig sted å lete etter gull. NGUs kartdatabase ble brukt flittig i denne prosessen.

Så med sekken full av geologisk kunnskap, samt mye optimisme og arbeidslyst, dro de ut for å lete etter gull. Alluvialt gull. Det som finnes i løsmasser og derfor kan vaskes ut med renne og panne. På ekte, gammelt vis.

Mange etterlatenskaper i nærheten av det utvalgte området vitnet om at det hadde blitt gravd gull her før-

– På 1900-tallet var det drift med 50 mann i arbeid, kan Martin Stormoen fortelle.

– Sporene etter de gamle eventyrerne er tydelige. En 100 meter lang og to meter dyp renne forteller at det var noen som tenkte stort.

På den måten fikk de glade amatørene også endelig bevis for at de hadde kommet på rett plass.

Det var greit å få bekreftet at de var i et område hvor virkelige gullgravere hadde vasket for å finne det edle metallet, erklærer Ivar Hole.

Mineralrettighetene

Det området som de fem studentene hadde valgt seg ut er omsøkt av flere, seriøse aktører. Bergrettighetskartet fra Direktoratet for mineralforvaltning viser at det er hele fire selskaper som har betalt for å lete etter gull og andre metaller sør for Karasjokka (Norwegian Minerals Group, Terra Resources, Store Norske Gull, Drake Resources). Men de som i liten skala velger å lete i løsmasser trenger ikke tillatelse fra andre enn grunneieren. Det er fritt frem så lenge virksomheten ikke bærer preg av å være kommersiell.

Et blodslit

– Finnmarkseventyret vårt startet med ti dagers feltkurs i Alta, forteller Emil Qvam.

– Etter lange dager med foldninger, tillitter, kvartsitter og lange marsjer leide vi bil og satte kursen østover. Øystein Sunde på full guffe passet godt etter intense dager hvor vi hadde blitt proppet fulle med kunnskap av to taleføre professor.

Med tre fiskekort godt forankret i baklomma, la gullgraverne avgårde med 30 kg sekker på ryggen. Med en slik bør var nok ikke flere måneder med intens eksamenslesing den beste forberedelsen for de 35 lange kilometerne som ventet.

– Men når «Klondyke» ligger der og lokker, da tåler man å lide litt, spøker Hans Jørgen, og slår samtidig fast at blodslit er helt i tråd med hvordan mange gullgravere opplevde gullrushet både i California (midt på 1800-tallet) og Alaska (slutten av 1800-tallet).

Men 30 kg? Var nå det nødvendig? Ja, for selv om de baserte seg på fiskemiddager, måtte de ha frokost (havregryn), ikke å forglemme tilbehør til middagen (ris og pasta), samt litt ekstra snadder til å sette smak på både frokost, lunsj og middag (bacon og skinke). For ikke å snakke om alt utstyret de bar med seg for å gjøre den jobben de hadde satt seg selv til: spader, renner, panner, samt mye småtteri. Alt leirutstyret tynget nok også.

– De nyinnkjøpte spadene fra Jula veide mer enn vi egentlig likte, humrer Emil.

Vi får tro de skyldte maten ned med friskt fjellvann og ikke hadde fylt opp sekken med «gammelt øl» og latt seg forlede til å leve studentenes glade liv, slik de kjenner det fra «samfundet» i Trondheim. Men om de hadde dram i sekken, nei det forteller historien ingenting om.

Ti timer tok turen inn til leirplassen. Tolv timer tok det å sove ut. Det straffer seg nemlig å være lesehest når man skal basere seg på apostlenes hester langt inne i norsk natur.

Eero beretter om det flate finnmarksterrenget, og langs det meste av ruta var det sti eller vei, så det kunne vært en grei tur.

– Det som imidlertid overrasket oss var at terrenget mange steder var helt nedkjørt av ATV-er. Det hadde gått spesielt hardt utover myrene. De var helt istykkerkjørt og ufremkommelige for fotturister. Omveier ut i myra var det eneste som fungerte.

– Svært skuffende var det også at vidda er forsøplet av sprit- og ølflasker. De som bruker dette området har tydeligvis ikke respekt nok for naturen. Ingen av oss har noensinne opplevd noe lignende, fremholder Ivar.

Desto større ble kontrasten da de allerede etter få timers marsj kom over bjørnespor. Det ble et bevis for at de faktisk befant seg i villmarka, selv om «sivilisasjonens onder» kunne spores langt ute i ødemarka.

Med renne og panne

– Gull!

Eero roper ut det magiske ordet. Og det nesten før de hadde kommet skikkelig i gang. Særlig stort var imidlertid ikke det første funnet. Det kom under betegnelsen «ångstrømnugget». Det betyr i følge «den nye terminologien» at gullet bare så vidt er synlig uten lupe.

– Alluvialt gull ligger, som navnet tilsier, i elvesedimenter, og det er mange steder man kan lete, forklarer Hans Jørgen.

– Det kan være i innersvingene, i bakevjer eller der elva vider seg ut. Gamle morener som er gjennomskåret av gamle elveløp er også gode kilder til gull, og det var nettopp der vi lette.

Martin forteller at gullforekomsten de brukte det meste av tiden på ligger 40 cm under overflaten. Her hadde elva en gang gått over moreneryggen og redistribuert sedimentene, slik at gullet og svartsanda (hematitt og magnetitt) hadde lagt seg i en 10-20cm tykk sone.

– Dette laget ble spadd ut, grovsortert og fraktet ned til elva hvor vi hadde installert en gullrenne, men før det kom så langt ble sanden sortert videre ved at vi ristet pannen under vann. Leiren kommer i suspensjon, de største steinene legger seg på toppen og kan plukkes ut, og gullet detter forhåpentligvis ned.

Renna har flat bunn med mange små riller som går på tvers av strømretningen. Her oppstår turbulens i strømmen, og gullet, som er tungt, vil bli liggende igjen. Kvartssand, som er mye lettere enn gull, vil derimot bli fjernet av strømmen. Allerede nå kan de første gullkornene komme frem.

Til slutt satt vi alle med hver vår vaskepanne i håp om å oppdage et nytt gullkorn. Helst et stort, men vi sa slett ikke nei til små flak, sier Ivar.

Drømmen lever

Beholdningen etter en intens uke med gullgraving midt inne på Finnmarksvidda var – for å si det pent – mager. Ett eneste gram gull var alt de klarte å vaske frem fra den svarte sanda i morenen langs elvebredden.

– Men vi er på ingen måte skuffet. Vi er faktisk svært fornøyd. Det ene grammet vi hadde med oss hjem, med mange enkeltfunn av ørsmå korn og tynne flak, var mer enn nok til å holde motet oppe underveis, og også nok til å bevise at vi er ekte gullgravere, konkluderer Hans Jørgen.

Det siste skal ingen ta fra dem. Og som ekte gullgravere lever de også på håpet om det store varpet.

– Drømmen om å finne en ekte nugget lever videre i oss alle, sier de fem geologistudentene og gullgraverne i kor, godt samstemt, etter sin lille ekspedisjon inn i eventyrland.

NUGGETS:
Ångstrømnuggets er så vidt synlig uten lupe. Nanonuggets er 1 -3 mm i diameter. En ekte nugget er større –helst mye større – enn 3mm i diameter.
Klassifiseringssystem utarbeidet av E. Bekkedal og H.J. Kjøll

Dette trenger du:

– Geologihammer, for å hakke ut de «harde» løsmassene
– Spade
– Jordsil
– Bøtte, kan erstattes av panna
– Vaskerenne
– Lange, forede gummihansker: brukes når vannet er kaldt, og det er det nesten alltid (men ble glemt igjen på kjøkkenbordet)
– Stor rundpanne
– Lupe
– Knivsegg
– Sugeflaske
– Glassrør eller flaske

Den eneste gullgruven

Gruven i Bidjovagge var i sin tid Norges første og eneste gullgruve. På 70-tallet ble den drevet av AS Sydvaranger, og det ble produsert 380.000 tonn malm med gehalter på 1,8 % kobber og ca. 1 g/tonn gull. Fra 1985-1991 ble gruven gjenåpnet av finske Outokumpu. Nå ble nesten to millioner tonn malm med gehalter på 1,33 % kobber og 4 g/tonn gull drevet ut. Ved nedleggelsen gjensto det vel 1 million tonn med 1,1 % kobber og 3,7 g/t gull i dagbrudd, under jord og som «stock piles». Nå er det International Gold Exploration (IGE), et svensk lete- og gruveselskap, som vil gjenoppta driften etter flere år med undersøkelser. Kommunestyret i Kautokeino har imidlertid foreløpig lagt kjepper i hjulene for disse planene.