Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Norske og svenske arkeologer er så heldige at mengdevis av steinalderboplasser langs kysten i dag ligger over vann. Sporene etter steinaldermennesker som sør i Europa livnærte seg av havets rikdommer er derimot alle borte. Hvorfor er det så stor forskjell mellom nord og sør?
Istiden
Under siste istids maksimum for 18 000 til 25 000 år siden dekket iskappen over den nordlige halvkulen 27 prosent av Jordas landareal. I vår tid, som er en mellomistid, dekker isen bare omtrent 10 prosent, og det aller meste av denne isen ligger over Antarktis og Grønland. Det er lett å forstå at havet stiger når så mye kontinental is forsvinner (økt volum, men også termisk ekspansjon). Smeltingen av havis betyr imidlertid ingenting for havnivåstigningen.
Boplasser forsvinner
Denne historien starter etter siste istids maksimum (geo365.no: «Et land uten liv»). Smeltingen av den kolossale ismassen over den nordlige halvkulen og den resulterende havnivåstigningen gjennom 20 000 år (eustatisk havnivåstigning) satte markante spor etter seg.
Det globale havnivået har siden siste istids maksimum steget med hele 134 meter (geo365.no: «Global havnivåstigning gjennom 20 000 år»). For denne historien er det imidlertid viktig å ha i mente at den fennoskandiske innlandsisen forsvant flere tusen år før den nordamerikanske (også kjent som den laurentiske) innlandsisen.
For arkeologer verden over betyr den kontinuerlige havnivåstigningen at alle kystnære boplasser fra steinalderen ligger under vann. Boplassene har rett og slett «druknet». De er utilgjengelige. Arkeologene kan bare drømme om hvilke skatter som ligger der og er borte for alltid.
Unntak finnes riktignok. Ett eksempel er Tybrind Vig på vestsiden av Fyn i Danmark. På et par meters dybde har forskerne der avdekket en boplass tilhørende Ertebøllekulturen (7 400-5 900 før nå). Men det er mange flere. Faktisk er det ingen land i verden som har så mange undersjøiske steinalderfunn som Danmark.
Et annet eksempel på et oversvømmet område er Doggerland, et landområde mellom Storbritannia og Nordvest-Europa som var tørrlagt gjennom senglasial tid og tidlig holocen, fram til for 8 150 år siden (geo365.no: «Fra mammutsteppe til skoglandskap»). Derfra dukker det stadig opp nytt materiale som forteller om planter, dyr og mennesker i steinalderen. Men da snakker vi ikke om arkeologiske utgravninger. I stedet dreier det seg om tilfeldige funn fra fiske og mudringsarbeid.
Boplasser dukker opp
Historien fortsetter med landhevningen i etterkant av at innlandsisen smeltet (isostatisk landheving). All isen over Nord-Europa var borte for 9 500 år siden. Der den fennoskandiske innlandsisen lå, har det derfor skjedd en landheving i etterkant. Vi kan sammenligne med hva som skjer når vi reiser oss fra en skumgummimadrass. Det tar litt tid før den får tilbake sin opprinnelige form («postglacial rebound»).
Fordi landhevningen i Norge og Sverige var større enn havnivåstigningen, forble steinalderboplassene liggende på land. Norske og svenske arkeologer kan derfor boltre seg i et utall steinalderfunn som går helt tilbake til Istidens slutt for 11 700 år siden. De stiller derfor i en særklasse i forhold til sine europeiske kollegaer.
Men også her finnes unntak. Langs tre norske kyststrekninger har havnivåstigningen i en periode vært større enn landhevningen[1]. På disse strekningene (agder- og rogalandskysten (Kristiansand-Stavanger), Nord-Vestlandet (Florø-Vigra) og Nordland-Troms (Lofoten-Vannøya)), var isen tynnest og trykket av isen minst. Landhevingen gikk derfor mye saktere. Resultatet var at havet oversvømte de lavest liggende kyststrøkene, noe vi må forstå i lys av at det resterende av den nordamerikanske innlandsisen da smeltet. Det er denne hendelsen geologene kaller tapestransgresjonen[2] [3]. Det sier seg selv at det da blir vanskelig å gjøre nye arkeologiske funn fra denne perioden. Tilfeldigheter må til, som for eksempel da Sol ble funnet (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett»).
«Tapestransgresjonen beskriver havnivåstigningen som fant sted noen steder i Norge i eldre steinalder. Her steg havet raskere enn landet i en periode.» (NGU.)
Langs resten av kysten hadde isen vært så tykk at landhevingen gjennom hele holocen (helt siden Istidens slutt) var raskere enn havnivåstigningen. Der har det relative havnivået sunket jevnt og trutt helt siden Istiden. Dagens kystområder steg opp av havet. Landet ble større. Steinaldermenneskene fikk stadig større areal å boltre seg på. Dette er elegant demonstrert på helleristningsfeltene i Alta der de eldste (7 000 år gamle) ligger høyest i terrenget og de yngste (2 000 år gamle) lenger nede mot strandlinjen.
Danmark endret form
Danmark fikk gjennom tapestiden det nåværende geografiske uttrykket med sine mange øyer pga. stigende havnivå (Sjælland, Fyn, Lolland, Falster, Langeland og mange flere). Storebælt, Lillebælt, Smålandsfarvannet (farvannet mellom Sjælland, Lolland, Falster og Møn), Femern Bælt (sundet mellom Danmark og Tyskland) og ikke minst Øresund har derfor alle sine røtter i den globale havnivåstigningen gjennom steinalderen (fremfor alt mellom 10 000 og 7 000 år siden[4]). Stigningen i havnivået førte også til at Østersjøen ble en saltvannsbukt, kalt Littorinahavet, og sjøen gikk flere steder langt innover der det i dag er tørt land.
Rømte kysten
Steinaldermenneskene bodde tett opp til havet. Gjerne så langt ned i strandkanten som mulig. Der etterlot de seg søppel (kjøkkenmøddinger), og det har også blitt funnet spor av tufter. Så opplevde de at havet steg, at havet stadig nærmet seg boplassene, og til slutt slukte dem.
Med en havnivåstigning på opp mot ti mm per år (mot fire-fem mm i vår tid[5]) gikk ikke transgresjonen (oversvømmelsen) ekstremt fort sett i et enkelt menneskelivs perspektiv. Men gjennom generasjoner ble effekten tydelig. I løpet av hundre år snakker vi altså om opp mot én meter, og maksimalt 20 meter gjennom tapestiden[6]. Gamle leirplasser måtte forlates. Nye finnes. Båer, skjær og lune bukter forsvant. Ferdselsrutene i skjærgården endret karakter.
At steinalderfolket undret seg, kan vi lett forstå, men noen forklaring på at naturen endret seg hadde de ikke. De måtte bare forholde seg til forandringene. Rundt leirbålet fortalte de gamle historier fra den tiden da kysten var annerledes. At alt var bedre før.
Så avtok havnivåstigningen for 7 000 år siden, og landhevingen tok overhånd. Nytt land ble til. Steinaldermenneskene kunne flytte nedover i landskapet, tilbake til kysten, mens gamle boplasser ble liggende høyere oppe, og perfekt bevart for dagens arkeologer.
For om lag 6 000 år bremset den globale havnivåstigningen nesten helt opp. Siden da har topografien langs kysten derfor i all hovedsak vært uforandret.
Kilder
Birgitte Skar, Kerstin Lidén, Gunilla Eriksson og Berit Sellevold. A Submerged Mesolithic Grave Site Reveals Remains of the First Norwegian Seal Hunters. 2016.
Fjeldskaar og Bondevik. The Early-Mid Holocene transgression (Tapes) at the Norwegian coast – comparing observations with numerical modelling. 2020.
[1] Skar med flere, 2016
[2] Oppkalt etter muslingen tapes som trivdes i det litt varmere klimaet som dominerte på den tiden.
[3] Fjeldskaar og Bondevik (2020) har beregnet at den relative havnivåstigningen var på mellom 2 og 20 meter. https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0277379120303978
[4] Forskjellige kilder oppgir forskjellige tidsintervaller
[5] www.nscc.sg; mellom 1901 og 2018 steg det globale havnivået ed 20 cm
[6] Kombinasjon av akselerert havnivåstigning og landhevning