Det er 59 år siden Norge lyste ut den første konsesjonsrunden (for olje og gass) for norsk sokkel i 1965. Den gangen var tilbudet 278 blokker sør for 62. breddegrad, hvorav det ble søkt på 81 og tildelt 78 av disse. Det første drivverdige funnet (Ekofisk) ble gjort fire og et halvt år senere.
Nå står en ny, første konsesjonsrunde for norsk sokkel på trappene. Denne gangen er det mineralressurser det handler om. Og igjen har norske myndigheter (Energidepartementet) valgt en strategi som baserer seg på å innledningsvis lyse ut svært mange blokker.
Tidligere i år inviterte Sokkeldirektoratet aktører til å nominere blokker i Norske- og Grønlandhavet i forbindelse med den første lisensrunden for dyphavsmineraler.
Gjennom nominasjonene har leteselskapene gitt sine innspill til hvilke områder de er mest interessert i og anser som mest prospektive.
Sent i juni meldte Energidepartementet at de basert på innspillene har sendt sitt forlag til utlysning av første konsesjonsrunde for havbunnsmineraler på offentlig høring.
Forslaget inkluderer hele 386 blokker. Det er altså en betydelig del av det åpnede området (om lag 38 prosent) som departementet ønsker å tilby. Det gjenstår imidlertid å se hvilke blokker som lyses ut for mineralvirksomhet i kjølvannet av den offentlige høringen.
At vi ville få et forslag om storstilt utlysning av blokker i forbindelse med den første konsesjonsrunden, er også noe Energidepartementet har kommunisert tidligere. Under konferansen Deep Sea Minerals 2023 i Bergen i desember i fjor, bekreftet ekspedisjonssjef Lars Erik Aamot at det er departementets strategi å åpne store områder og deretter gjennomføre en stegvis prosess for å sikre at de mest prospektive delene blir utforsket.

Sokkeldirektoratet inndeler blokkene i fem områder: Mohnsryggen Nord og Sør, Grønlandshavet, Lofotenbassenget og Vøringutstikkeren. Det er de to førstnevnte områdene som dekker spredningsryggen der det har blitt påvist flere aktive og utdødde hydrotermiske kilder. Det er ved disse vi finner sulfidforekomstene.
De øvrige områdene vil primært være prospektive med hensyn på polymetalliske skorper. Vi legger for øvrig merke til at Knipovichryggen, som er forlengelsen av midthavsryggen mot nord, knapt inngår i Energidepartementets forslag. Årsakene kan blant annet være lavere prospektivitet sett med industriens øyne, eller en geografisk plassering som er mindre egnet for eventuell fremtidig utvinning (lengre fraktrute til fastlandet/nærmeste prosessanlegg).

Norge er blant de første landene i verden som formelt og offentlig har åpnet for havbunnsmineralvirksomhet. Det pågår kommersiell letevirksomhet rundt Cook-øyene og i Clarion-Clipperton Zone i Stillehavet. Andre land som India og Japan, driver leteaktiviteter i statlig regi.
Sokkeldirektoratet har anslått at det finnes store mineralforekomster i norske farvann. Norges geologiske undersøkelse er imidlertid noe mer konservative i sine estimater.
Regjeringen har vært tydelig på at den ønsker et styrket kunnskapsgrunnlag, og at dette skal skaffes til veie gjennom en stegvis prosess og ved å involvere industrien som kan bidra med mye data når de får lov til å starte en leteprosess. Parallelt med privat letevirksomhet skal kunnskapsinnhenting, forskning og utvikling også fortsette i statlig regi.
Til tross for at den kommende konsesjonsrunden tar sikte på å dele ut utvinningstillatelser til leteselskapene, vil ikke selskapene kunne starte utvinning før de har fått godkjent en plan for utvinning. Den må godkjennes både av Energidepartementet og av Stortinget.
Energidepartementet ber om innspill til forslaget innen 26. september 2024. Deretter må de bruke tiden godt. Departementet har nemlig listet opp hele 154 høringsinstanser som inkluderer leteselskaper, akademiske miljøer, forvaltningsorganer, departementer, kommuner og miljøvernorganisasjoner. Den gjeldende planen er at tildeling av tillatelser kan skje i første halvår 2025.