Geologisk forskning har vist at klimaet på Jorden har variert gjennom alle tider. Dette er et faktum, og det er absolutt ingen faglig uenighet om det. Eksemplene er mange, og de kan hentes på mange forskjellige skalaer, geololgiske så vel som historiske.
Noen variasjoner måles over millioner av år. I karbon-perm var det for eksempel flere istider, mens det i kritt var et tropisk klima over store deler av kloden.
Klimavariasjoner over hundretusener, titusener og tusener av år er også godt kjent. Det er nok å nevne istiden(e). At klimaet også varierer gjennom generasjoner overrrasker derfor ikke. Historiebøkene forteller om en varmperiode i middelalderen. En senere kuldeperiode går under navnet Den lille istid (ca. 1500-1850).
I dag snakkes det om en ”rask” global oppvarming. Den raske økningen blir tatt til inntekt for at den er menneskeskapt.Ikke alle er imidlertid enige om hvor anomal denne endringen er sett i forhold til tidligere tiders klimavariasjoner (i et perspektiv på hundreder og tusener av år).
Spørsmålet er særdeles viktig. Hvis det skulle vise seg at temperaturvariasjonene vi opplever er dominerende naturlige, altså ikke fullt ut mennesekskapte, må vi forholde oss til dem på en helt annen måte enn det som i dag planlegges av politikere og miljøvernforkjempere over hele kloden.
Data fra Grønland og Antarktis
Forskeren John Storrs Hall har tatt frem men enn ti år gamle klimadata fra iskjerner på Grønland og i Antarktis. Dataene er velkjente. Det han har gjort er å presentere dem på forskjellige skalaer, slik at også menigmann kan sammeligne dem på en enkel måte.
Nevnte forsker gir seg ikke ut for å være ”klimaforsker”. Han har heller ingen publikasjoner å vise til som forteller at han har kunnskap om klimasystemer eller klimaendringer. Det bør likevel ikke forhindre ham i å se klimaforskerne i kortene. Så får det være opp til disse forskerne å dokumentere at han bruker gale data, hvis han gjør det.
Datasettet er fra én enkeltlokalitet på Grønland og én i Antarktis. Klimaforskere vil derfor mene at ”de sier intet eller ytterst lite om om den globale temperaturutvilingen”. Begrunnelsen deres er at det er store regionale forskjeller i klimasvingnigner på disse tidsskalaene, og derfor store forskjeller mellom høye og lave breddegrader, samt mellom den nordlige og sørlige halvkule”.
Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved BI, sier i en kommentar at ”grafene som viser utviklingen i temperatur over tid er gode og sannsynligvis minst like riktige som andre tilsvarende datagrunnlag.” Han presisrer likevel at ”konklusjonene som trekkes av grafene er totalt misvisende.”
Hva dataseriene viser
Den minste skalaen er i hundreder av år og tar for seg vår nære fortid, den største er i hundretusener av år og omfatter fire lange avkjølingsperioder.
Diagram a) illustrerer den såkalte ”hockeykøllen”, hvor bladet på køllen er temperaturstigningen de siste 150 årene i etterkant av Den lille istid. Det presiseres likevel at dette ikke er den egentlige hockey-køllen, den er satt sammen av data fra hele den nordlige halvkulen, her ser vi kun data fra Grønland.
Den lille istid satte sterkt preg på leveforholdene i Europa. Flere år med dårlige avlinger kjennetegner perioden. Dette er godt dokumentert i boken The Little Ice Age forfattet av Brian Fagan. Kølleformen forsterkes kraftig når temperaturutviklingen i det 20. århundret legges til. Enda kraftigere blir kølleformen når klimaforskerne legger inn sine fremtidsprognoser. Det siste gjøres ofte når klimaet diskuterers, og er selvsagt helt galt når det er fortidens klima som skal demonstreres.
Diagram b) viser varmeperioden i middelalderen. Nordmenn (og islendinger) er kjent med at Eirik Raude på denne tiden dro i Vesterled og grunnla bosetninger på Grønland. Senere, under Den lille istid, ble klimaet kaldere, og bebyggelsen døde ut. Legg merke til at oppvarmingen umiddelbart etter Den industrielle revolusjon ikke lenger er spesielt anomal sett i dette perspektivet.
Brian Fagan har i boken The Great Warming beskrevet hvordan et varmt klima i Europa satte et sterkt preg på middelalederen. Dataene i denne graven er som vi vet kun fra én målestasjon. Derfor må vi være varsom med å tolke dem kvantitativt. De ser imidlertid ut til å bekrefte den historiske oppfatningen om at varmt middelalderklima.
Diagram c) og d) forteller oss at det varme klimaet i middelalderen ikke var spesielt på noe som helst vis. Flere ganger i løpet av steinalderen, bronsealderen og jernalderen har det vært like varmt som – eller varmere enn – i middelalderen. At det må ha vært varmt, vet vi også fordi isbreene i Skandinavia smeltet helt bort for 6-7000 år siden (GEO 04, 2009, side 46). Dagens isbreeer har derfor oppstått og vokst frem etter tidligere varmeperioder.
Legg merke til at avsnittet ovenfor kun beskriver kjente klimavariasjoner som det i all hovedsak ikke representerer uenighet om. Det tas ikke stilling til årsaken bak dem.
Diagram e) omfatter tiden etter siste istid (holocen). Det som dominerer kurven nå er den raske oppvarmingen etter at istiden tok slutt for 11.500 år siden. De etterfølgende variasjonene er alle små i forhold. At oppvarmingen den gang må ha vært svært dramatisk er også lett å forstå, med tanke på at en enorm iskappe som dekket det meste av Skandinavia forsvant i løpet av bare noen hundre år.
Diagram f) spenner et tidsrom på omtrent 50.000 år. Variasjonene frem til holocen skjer alle innenfor den aller siste istiden (weichsel) som startet for 117.000 år siden. Det var altså kaldt gjennom mer enn 100.000 år, men kaldt er et relativt begrep, og vi ser at temperaturen gjennom 40.000 år steg og sank hurtig. Det er vitenskapelig engihet om at endringene skyldes astronomiske forhold (Landet blir til, NGF, 2006, side 482).
Diagram g) tar med seg temperaturutviklingen gjennom de siste 400.000 år. Vi ser igjen hvordan klimaet varierer syklisk, også over lange tidsrom, de siste halv million årene har istidene kommet med en frekvens på ca. 100.000 år mellom hver. Disse variasjonene er forklart ved jordbanens varierende form (Landet blir til, NGF, 2006, side 482). De har altså ikke noe med klimagassen CO2 å gjøre.
Det moralske ansvar
I arbeidet med denne artikkelen har jeg innhentet uttalelser fra flere profilerte klimaforskere. Reaksjonene er, ikke overraskende, ganske negative, selv om hederlig unntak er registrert. Jeg har inkorporert flere av innspillene for å imøtekomme kritiske røster.
Én forsker skriver at han på det sterkeste anbefaler at ”GEO ikke publiserer artikkelen slik den foreligger”, og at ”… ved å publisere en tekst som den foreslåtte, bidrar GEO til ytterligere å utsette den politiske vilje i folket som er nødvendig for å få på plass en meningsfylt klimapolitikk. Det er et tungt moralsk ansvar å påta seg”. Av diskresjonshensyn avstår jeg fra å formidle hvem som står bak uttalelsen.
En annen setter et stort spørsmålstegn ved kilden (altså John Storrs Hall), selv om jeg her har lagt vekk på å ikke bruke hans ord, slik de fremkommer i artikkelen, men kun kommentere kurvene slik de fremstår basert på egen forståelse av klimautviklingen. En kommentar sier da også at ”… grafene som viser utviklingen i temperatur over tid er gode og sannsynligvis minst like riktige som andre tilsvarende datagrunnlag”.
Jeg unnlater med vilje å nevne en del andre ”ukvemsord” som trekker i tvil redaktørens vurderingsevne.
Kilde: http://www.foresight.org/nanodot/?p=3553
PS.
Undertegnede har ikke gjort seg opp en mening om hvorfor den globale temperaturen øker. Til det er problemstillingen alt for komplisert for en legmann, sannsynligvis også for klimaforskere, men det faktum bør ikke hindre verken legmann eller klimaforskere å ta del i debatten. Den er alt for viktig til at vi kan overlate arenaen kun til forskere, overivrige mijøvernere og sensasjonshungrige journalister. Vi må heller ikke glemme at selv IPCC fortsatt levner tvil (”90 prosent sannsynlig”) om at det foreligger en entydig sammenheng mellom den globale temperaturøkningen og menneskelige utslipp av klimagasser. Det i seg selv forteller at vi trenger debatten, og at ingen bør forfekte ”sannheten”, før vi vet hva den er.