Leirsteinslaget som løste gåten

Dette er det klassiske profilet fra Stevns Klint på østkysten av Sjælland. Klippene måler totalt 14,5 km og lagrekken som eksponeres er 45 meter tykk. Nederst mot sjøen ser vi kalksteiner fra kritt (Skrivekrittet), og øverst ligger Bryozokalken fra tertiær. I mellom disse to – under overhenget – finner vi Fiskeleret. Det er i dette centimetertynne laget at det er funnet unormalt store mengder med grunnstoffet iridium, et av de sjeldneste metallene på Jorda. På 1980-tallet skulle den oppdagelsen bidra til å løse gåten om hvorfor dinosaurene døde ut. Stevns Klint er kandidat til UNESCOs verdensarv på grunn av de unike kvaliteter lokaliteten har for å demonstrere hva som skjedde i overgangen mellom kritt og tertiær. Avgjørelsen faller neste sommer.

Foto: Halfdan Carstens

Geofunn:

Det er ikke det tynne leirlaget som preger klinten rett nedenfor Høyerup gl. Kirke. Langt derifra. Det er knapt nok synlig. Men vi vet det er der. Flerfoldige meter over rullesteinstranda ligger det et tynt lag i små forsenkninger. Rett over det laget som danskene har kalt Skrivekrittet, og like under det laget som kalles Bryozokalken («Mosdyrkalken»)[1]. Begge forteller de litt av historien om hvordan Danmark ble til.

Det er de hvite kalksteinslagene som fanger oppmerksomheten når vi fra utsiktspunktet vårt ved kirken skuer ut over klippene.

Skrivekrittet er bløtt. Vind og bølger rusker kontinuerlig med seg fint støv og farger sjøen utenfor grå. Bryozokalken er hard og står i mot stormene. Men den brekker opp og raser ned når fundamentet under forsvinner.

Skrivekrittet består av mikroskopiske kalkskall (kokkolitter) som drysset ned på bunnen da “fantasillioner” med bittesmå (<0,01 mm), planktoniske alger (kokkolittoforider) døde i slutten av den geologiske perioden kritt. Bryozokalken består av skjeletter fra små kolonidannende mosdyr som levde på havbunnen i begynnelsen av tertiær.

De hvite kalksteinene langs Stevns Klint er altså rester av skall fra dyr og planter som levde i havet i slutten av kritt og begynnelsen av tertiær. Det aller meste er alger og kolonidyr, men den som er riktig ivrig (og heldig) kan også finne skjelettrester av for eksempel sjøpinnsvin, samt tenner av hai og øgler.

Løste mysteriet

Det er et av geologiens aller største mysterier som har brakt oss til denne perlen på østkysten av Sjælland.

For 66 millioner år siden (i henhold til GTS 2012; se side 44) forsvant omtrent 70 prosent av alle plante- og dyreartene på Jorda i løpet av et geologisk øyeblikk. Dinosaurenes tidsalder tok brått slutt etter at denne fascinerende dyregruppen hadde dominert landjorda gjennom mer enn 160 millioner år (fra tidlig i trias, gjennom hele jura og kritt). Selv mektige Tyrannosaurus Rex måtte bøte med livet. Ammonittene led samme skjebne. Kokkolittoforidene vansmektet også. Bare et lite antall arter overlevde katastrofen.

Årsaken til masseutslettelsen har ridd paleontologene som en mare gjennom 150 år. Ingen av forklaringene som har blitt foreslått opp gjennom årene har stått til troende. Inntil Luis Alvarez (fysiker) og sønnen Walter (geolog) i 1980 argumenterte overbevisende for at en gigantisk meteoritt kolliderte med Jorda i slutten av kritt[2]. Nedslaget var så kraftig og hadde så stor innvirkning på miljøet at for de aller fleste artene ble livet utålelig. De bukket under.

Ti år senere ble det funnet et krater utenfor Yucatanhalvøya i Mexicogulfen. Krateret er 180 km i diameter og vitner om at en kjempemeteoritt traff Jorda presis for 66 millioner år siden. Funnet ble sett på som det endelige “beviset” for meteoritt-hypotesen.

En makaber kirkegård

For allmennheten er det Høyerup gl. Kirke som er den store attraksjonen ved Stevns Klint. Tidlig om morgenen den 16. mars 1928 raste et stort stykke av klippen ut, og koret fra kirken ble med i fallet. Noen stor overraskelse var det nok ikke, for etter at kirken ble bygget rundet 1250 hadde brinken spist seg innover, stykke for stykke, bit for bit.

Stevns Avis skrev i den anledning: ”Højerup Kirke styrtet ned i morges. Det største skred ved Stevns Klint i mands minde. Hvad der var frygtet, men ikke ventet, skete i morges. To fiskere, der lå på Søen, hørte en knagen og et brag; de så mod kirken og så de høje træer langsomt hælde ud over vandet, en mægtig revne åbnede sig og ca. 200 alen af klint og kirkegård gled i dybet medtagende kirkens kor. En mægtig støvsky rejste sig, og da den var trukket bort sås det, at kirken var som skåret over med en kniv og kordøren stod nøjagtig på klintens rand. Det var et syn, som det kun er få mennesker forundt at se. Den gamle kirke har selv talt med i striden om dens bevarelse eller ikke.”

Kirkegården forsvant allerede på 1600-tallet. Noe makabert må det ha vært i tiden etterpå da kister og skjeletter stakk ut fra kalksteinsveggen. I 1910 ble kirken forlatt. Senere, etter utrasingen, er det bygd et nytt fundament, kirken står trygt, og i dag er den en populær turistattraksjon.

Den dramatiske historien vekker selvsagt interesse hos folk flest. Men den gamle kirken er også populær fordi det fra balkongen er flott utsikt til de hvite klippene og det fargerike havet som skinner i hvitt, grått, grønt og blått.

Men Stevns Klint gir vitnesbyrd om en enda mer dramatisk historie. Det tynne, nesten usynlige laget med grå leire var en svært viktig brikke da gåten om hvorfor dinosaurene, og en stor mengde andre arter forsvant for 66 millioner år siden, ble løst.

Et tynt leirlag

Fiskeleret ble avsatt for ganske nøyaktig 66 millioner år siden. Rett etter at meteoritten traff Jorda med et øredøvende brak, sprengte ut et gigantisk krater, kastet store mengder støv opp i atmosfæren, og skapte en voldsom flodbølge.

Oversvømmelser, skogbranner, jordskred og andre naturkatastrofer drepte for fote. Deretter kom en lang og kald «kosmisk vinter». Støvpartikler som hadde spredt seg over store deler av jorden stengte for solens livgivende stråler. Fotosyntesen bremset opp. Temperaturen falt. Livet ble uutholdelig. Individer i hopetall bukket under. Langt mer enn halvparten av artene på Jorda forsvant. I løpet av et geologisk øyeblikk.

Fiskeleret består av ørsmå leirpartikler som først ble kastet opp i atmosfæren, for deretter å sedimenteres i det azurblå kritthavet. Fiskene glimrer imidlertid stort sett med sitt fravær. Derimot er det «proppfullt» av grunnstoffet iridium[3]. Iridium hører med til de mest sjeldne metallene på Jorda, men det forekommer i større mengder i meteoritter.

Det er også grunnen til far og sønn Alvarez i 1979 foreslo at leirlaget var dannet i forbindelse med et meteorittnedslag, og at eksplosjonen førte til en miljøkatastrofe, hvor store deler av plante- og dyrelivet forsvant på kort tid. Nedslaget forårsaket en gigantisk støvsky, og sedimentene fra denne dannet et tynt lag med mye større konsentrasjon av iridium enn det som ellers er vanlig å finne.

Fiskeleret markerer og definerer derfor grensen mellom kritt og tertiær. Tilsvarende lag finnes også andre steder i Danmark, og også flere andre steder på kloden. Ett av disse stedene er Gubbio i Appenninene i Italia hvor Walter Alvarez først studerte det tynne leirlaget på overgangen mellom kritt og tertiær. Det var her han først tok prøver av leirlaget og sammen med faren oppdaget det unormalt høye iridiuminnholdet. Det var med andre ord i Italia at grunnlaget for meteoritt-hypotesen ble lagt.

Litt detektivarbeid

Ved Høyerup gl. Kirke er det ikke noen vits i å lete etter Fiskeleret. Det ligger høyt over stranden. Heldigvis er det flere muligheter til å komme tett på det tynne laget. Det gamle kalksteinsbruddet ved Holtug er et slikt sted. Det er bare å ta beina fatt. Langsetter klippene er det en smal sti på utsiden av det bugnende jordbrukslandskapet. Underveis passerer vi også et kalksteinsbrudd som er i drift. Det vitner om at de 60-70 millioner år gamle bergartene har kommersiell verdi, i tillegg til den akademiske.

Bruddet ved Holtug ble nedlagt i 1972 og er delvis gjengrodd. Danskene mener selv at det er en naturperle og skryter av floraen og faunaen. Små stier gjør adkomsten enkel.

Holtug ser ut til å være et perfekt sted å lete. Grensen mellom Skrivekrittet og Bryosokalken ligger slik at det er fullt mulig å krype langs grensen. Krype er det rette ordet, for det harde kalksteinslaget avsatt i tertiær ligger som en bred brem over det myke kalksteinslaget avsatt i kritt.

Noe leirlag er imidlertid ikke å se. Det yngre laget ligger rett på det eldre laget. Her er det nødvendig med detektivarbeid. Derfor tar vi oss god tid og undersøker meter for meter mens hodet stanger i Bryozokalken.

Under oss ligger skredmassene fra hundreder og tusener av år med forvitring. Det gjelder ikke å begynne å skli på disse. I beste fall blir det svært ubehagelig. Samtidig krysser vi fingrene for at det ikke skal løsne store blokker med stein og falle i hodet på oss. Ikke små blokker heller, for den saks skyld.

Til slutt får vi lønn for strevet. Det er ikke et ti cm tykt lag som åpenbarer seg, slik det står i bøkene, i stedet finner vi et lag på en halv cm. Smaks- og tyggetesten avslører at Fiskeleret er funnet. Smaken er eiendommelig. Konsistensen er seig.

Men smaken er nok bedre enn den fra nedfallet av støvet og asken som meteorittnedslaget skapte og var årsak til at den geologiske perioden kritt ble avløst av tertiær.

Fiskeleret bekreftet mistanken

Det sensasjonelt høye iridiumnivået i det én cm tykke leirlaget i Gubbio beviste ingenting. Det kunne være en lokal effekt. Walter Alvarez trengte derfor en annen lokalitet hvor grensen kritt-tertiær er eksponert for å ta prøver og analysere dem. Men han hadde ingen anelse om hvor han måtte dra. Turen gikk derfor først til biblioteket. Det tok imidlertid ikke lang tid før han forstod at grensen var godt eksponert i Danmark, og at det også her lå et tynt lag med leire presis på overgangen mellom de to geologiske periodene.

Analysene fortalte at iridiumnivået i leirlaget var 160 ganger større enn bakgrunnsnivået. Det danske Fiskeleret viste derfor at iridiumanomalien slett ikke var begrenset til en italiensk lokalitet. Far og sønn Alvarez fikk sin første indikasjon på at anomalien var et globalt fenomen.

Den 6. juni 1980 ble artikkelen som kastet nytt lys på mysteriet om hvorfor dinosaurene døde ut publisert. Samtidig var den begynnelsen på Stevns Klints vei til verdensberømmelse. Neste år forventer vi at de kritthvite klippene med det tynne leirlaget også kommer med i Verdensarven. De fortjener det.