Det forfærdelige store Fjæld ble det kalt av danske embetsmenn. På toppen, nesten 2000 meter over havet, ligger evig blåbre, og mot øst faller en naken bergvegg tusen meter rett ned mot dalen der et krystallklart Loenvatn ofte ligger som et speil som til overmål reproduserer hele dette landskapet med iskåpe, jøkler og gjel. Fra «Ramnen», som bygdefolk kaller fjellet, styrter også en storslått foss, Utigardsfoss, stup i stup nedover.
Det lenge så urokkelige og trauste Ramnefjell hadde begynt å røre på seg, men det merket folk først rundt årsskiftet 1900. Da tok steinsprang til å knitre og ryke i bergsidene. Ingen følte det som en trussel. Fjellet ville nok snart roe seg igjen. Men det gjorde det ikke, og fra våren 1904 kom det ekstra mange små og litt større steinskred. Det blir fortalt om en smågutt som vokste opp på den tid, at han levde lenge i den villfarelse at Ramnefjell hette Ramlefjell fordi det ustanselig ramlet stein der oppe.
Den vakre Loendalen
Innerst i Loendalen er den vidgjetne Kjenndalsbreen, en arm av Jostedalsbreen. Utpå 1800-talet ble den oppdaget av omverden, og turistene strømmet til. Nesten all turistferdsel ble utført av en dampbåt, ofte med flere turer per dag. Hver sommer kom minst åtte tusen reisende til Kjenndal. Det ble en nasjonal turistattraksjon på linje med Nordkapp og Borgund stavkirke.
Egentlig var turistidyllen både en kort sommerflørt og en bedragersk side av Loendalen. Om Ramnefjell hadde holdt seg i ro, så var der nok av andre fjell som viste seg farlige, og ulykken hang bokstavelig talt alltid over hodene deres. Mest alvorlige var snøfonner som m.a. tok helt ut Breng (i år 1500) og Helset (11 døde i 1755). Inne i Kjenndal kom et stort steinskred i 1896 som tok to menn og ei kvinne på en utslått. Men enda mer urovekkende var det som skjedde på Raudi i 1885. Da løsnet Kvithammaren og knuste garden. Dette skredet kom fra fjellet på andre sida av vannet, rett overfor Ramnefjell. Folk følte seinere at Raudi-skredet liksom kunne ha satt «Ramnen» på tanken om at den hadde holdt seg i skinnet lenge nok.
Kona på Raudi mistet livet av fjellskredet, en gutt ble hardt skadet og mange husdyr strøk med. Eldstesønnen, 16-åringen Simon, overlevde nærmest som ved et mirakel. Garden var blitt ruinert av skred også i 1614 og 1743, så nå tok de ikke sjansen på dette stedet mer, og Simon var med på å flytte mot sør, inn mot grannen Bødal. Her ble de trygge for Kvithammaren – men kom inn i skyggen av Ramnefjell.
Simon Raudi giftet seg med Oleanna og tok over dette nye gardsbruket. Han stirret mang en gang med mistro opp i denne dystre bergveggen som stengte for alt utsyn mot vest. Utpå sommeren i 1904 følte han på seg at «Ramnen» fikk en oppførsel som minnet sterkt om tiden før ulykkesskredet på Raudi. Om natta kunne han bråvåkne av dumpe drønn oppe i fjellet som fylte lufta med ram svoveldunst.
Bødal dannet en landsby nede ved strandkanten, og var blant de eldste i hele Nordfjord. I dette klyngetunet lå sju gardsbruk. I tillegg to garder et stykke fra de andre. En av disse var det nye Raudibruket, der den nå 35-årige Simon Raudi og den fem år eldre Oleanna og det første barnet deres bodde, egentlig et godt stykke fra vannet.
På andre sida av sundet lå Nesdal som var delt opp i to tun, Indre og Ytre Nesdal. Ingen bodde rett under Ramnefjell, men utover sommeren i 1904 stoppet bygdefolk ofte opp i arbeidet eller sprang til vinduet for å stirre bort mot «Ramnen». Det løsnet så hyppig steinskred at det la seg grått steinmel over alt. Lodølene tolket ikke disse tegnene. På førjulsvinteren ble fjellet dessuten roligere. Snøen la seg, frosten bet seg fast i høyden, og de feiret jul etter gammel, god tradisjon.
Etter nyttår vekslet det mellom snø og regn. På lørdag den 14. januar var det overskyet, men opplett og 3-4 minusgrader.
Søndag den 15. januar 1905
Mange dro som vanlig til kirke i Loen, også Simon Raudi. Han rodde heim igjen utpå ettermiddagen. Loenvatnet var urolig og nesten svart. Av og til hørtes små steinskred oppe i fjellet, noe han nå nesten var blitt vant med. På tunet bet han seg merke i at gradstokken hadde steget til tre varmegarder, og mot kvelden blåste det opp en kraftig vind som ulte i bergsidene.
Hos Simon Raudi gikk den sju år gamle gutten deres tidlig til sengs, også Oleanna, for hun var på nytt svanger. Simon selv satt oppe utover kvelden før også han gikk til ro. Til sammen var det 121 mennesker i de to grendene denne januarnatta. Det er alltid noen som leter etter søvnen, men ingen engstet seg for «Ramnen». De lå heller med urolige tanker om svenskene som hadde satt fram de forsmedelige lydrikepunkt. Gikk det mot krig med Sverige slik som før i tiden? Skulle soldater kommanderes ut for å kjempe for unionsoppløsningen, også gutter fra Loendalen?
Rett før midnatt lød plutselig to forferdelige brak.
Alt ristet og skalv. Simon Raudi kastet seg ut av senga, gulvet rørte på seg som et båtdekk. Han stirret ut og fikk se ei løe som seilte bortover bakken og som brøt sammen til en stor haug. En sterk plystrende lyd skar gjennom lufta, og huset ble truffet som av stormkast og brått bruste og buldret av vann nede i mørket. Simon slengte på seg broka og sprang ut da han hørte nødskrik utenfor.
Det smalt og gnistret borte i bergsiden. Ramnefjell hadde styrtet ned, forsto Simon. Han støtte på naboen Anders Bødal som akkurat hadde funnet vesle Oskar vassende alene. Dette var femåringen fra nabobruket som var mer forundret enn skremt. De spurte gutten hva som var skjedd, men han visste ingen ting. Han hadde lagt seg som vanlig sammen med foreldre og søsken, og var brått havnet utenfor huset, og husket ikke annet enn at «eg stod på ei fjøl!»
Oskar var forfrossen og de la på sprang oppover for å få gutten til et trygt sted. Nå ble de klar over at Gjerstun og Raudi var de to eneste husa som sto igjen i hele grenda.
Simon og Anders tok straks til å lete etter andre i mørket. De for omkring, fant endelig faren til Anders i en ruinhaug. De hørte samtidig forferdelige skrik om hjelp tett ved. Det var Anna Bødal som måtte ligge rett under føttene deres. Straks stilnet skriket. Var det for sent? De håpte at hun bare hadde besvimt, og Simon tok til å grave som en rasende, slet vekk never og torv fra hustaket som var veltet over henne, og brøt opp fjølene.
Anders prøvde i mellomtiden å hjelpe faren som bare så vidt var i live, og klemt fast. Han klarte å dra faren løs og få ham opp på ryggen, bar han opp til Raudi. Men han døde kort etter. Simon kom så bærende med Anna Bødal, som ble reddet i siste liten, hun var allerede blå på leppene, men hun kom seg.
Både Anders og Simon skyndte seg ned igjen med tente fjøslykter. Mange steder hørtes ynk og skrik som kunne være fra dyr eller menneske. De fant ei jente til som Simon bar i hus. Døde eller såra husdyr så de her og der, men ingen flere mennesker. Dessuten var stormværet blitt så kraftig at det ble vanskelig nok bare å holde seg på føttene. I blafrende lykteskinn hogg og grov de mellom sammenfløkte stokker, nedbrutte torvtak, botnslam og steiner. Det verste var ikke skrikene, sa Simon etterpå, men at skrikene opphørte, og at de ikke fant flere! Alle husa var borte, og alt bødalsfolket, hvor var de blitt av? Simon jaget rundt i mørket mest på måfå. Gjennom stormbygene hørtes stadige drønn fra nye skred borte i Ramnefjell, uten at de kunne ta seg tid til å frykte nye flodbølger.
Det var bra de ikke ga seg, for de oppdaget to til i live, to kvinner inne i en husruin tre timer etterpå, så fant de ikke flere, verken i live eller døde. Simon og Anders prøvde stadig å se over sundet til Nesdal, men fremdeles rådde nattemørket, og lufta var dessuten tjukk av steinstøv og snøflak – for nå hadde de attpå til fått full snøstorm over seg. I grålysningen klarnet det såpass at de skimtet Nesdal, og det de så der, gjorde dem enda mer forferdet. Hvor var nausta, gardshusa, bøene, steingardene? Hvor var nesdalingene?
På Ytre Nesdal viste det seg at det var gått så ille at ingen noensinne har fått vite noe nærmere om hva som skjedde. Alt liv strøk med, med et forunderlig unntak av den enslige hesten som man utpå morgenen fikk øye på sto og frøs ved vannkanten. Stedet var så fullstendig utslettet at man fant igjen bare en av de 34 som omkom der borte.
Doktoren nådde fram utpå mandagen og kunne yte hjelp til de skadde. Vei og telefon fantes ikke. Alle båtene var knust, men vannet var uansett ikke farende for storm og rekved, og det styrtet flere snøskred over stien på østsida. Etter hvert samlet det seg hjelpemannskap som søkte etter overlevende og tok seg av skadde, alle med hjertet i halsen, for borte i Ramnefjell smalt stadig nye skred som ga tunge ekko i fjellsidene.
Hva var hendt?
Det kan knapt sies kortere enn det som kom på trykk i Sunnmørsposten, en liten enspaltet notis inne i avisa, tre dager etterpå: Rædsom ulykke. 59 mennesker forulykket. Søndag aften kl 11 løsnede en stenblokk i øvre Loendal ved Bødal i Olden. Stenblokken faldt i vandet og forvoldte 59 menneskers død. Mer kom ikke til å stå i avisa. Medieoppslaget var ikke overveldende og opplysningene heller ikke særlig presise.
De nøkterne fakta om denne katastrofen er uansett vanskelig å fatte. Det ferske, rykende såret i berget synte at 500 meter oppe i Ramnefjell var det løsnet et fjellstykke. Til sammen ble dette et fjellskred på ca. 350 000 m3 som rammet vannet og laget en flodbølge som flommet over neset og inn i Bødalsbukta, tok først alle naust og båter, gikk så 200 meter opp på land og knuste alle de sju gardene her. Størst ble kjempebølgen som ble kastet tilbake av Bødalsfjellet, den løftet seg mer enn 40 meter til værs og vasket bort absolutt alt på Ytre Nesdal i en strekning av 700 meter. Bølgen forplantet seg til begge sider, og så langt borte som i nordenden av Loenvatnet ble den målt til 6 meter.
Det tok flere dager å skaffe seg oversikt og bli klar over at dette var den verste fjellskredkatastrofen noensinne i Norge. Nesten alle i Lodalen hadde mistet en nær slektning. Kan hende ble det aller verst for foreldrene til de seks barna på Jogarden, som hadde vært på reise til doktor i Bergen og kom tilbake til utslettelsens uvirkelighet: Heimen med seks barn, bygninger, dyr, ja, endatil alt jordsmonn var fullstendig borte.
Til sammen omkom 61 mennesker, av disse var 24 barn. Bare 9 av de døde ble noensinne funnet igjen. Også 94 kyr, 10 hester, 16 griser, 218 sauer og geiter ble drept. Til slutt kan nevnes, uten at det i denne sammenheng betydde noe, at 60 hus ble knust, foruten alle naustene og 70-80 båter.
Ramnefjell holder seg i ro
Allerede 13. juni samme år ble det avduket en fem meter høy bautastein på høyeste Nesodden. Det skulle være et varig minne om en veldig tragedie som alle trodde var enestående i Lodalens historie. Lite ante de hvor kort tid dette solide monumentet skulle få.
I virkeligheten var dette bare første stadium av fjellskredet. Utglidningen oppe i berget kunne ingen stanse. Disse bergartene er over en milliard år gamle, og de 31 år som nå gikk, er for fjellet bare et øyeblikk. For mennesket er dette en hel mannsalder – og denne nye generasjonen som kom, måtte leve med sorg og savn, men bygde trøstig opp igjen.
Geologene skremte heller ikke folk så langt vekk. «Med muligheden af saadanne eftervirkninger af det store skred for øie, maa det fraraades at opbygge Ytre Nesdal paa samme plads som før. Derimod kan ingen indvending gjøres mod de tomter, man har udseet paa den høiere del av gruskeglen, den laveste ligger omtrent 15,5 m over vandet.»
Ingen flyttet fra dalen. En heim er ikke bare hus, møbler og stakittgjerde, men hele synsranden med fjell, fosser, Loenvatnet og alle minner. Det sto fire bryllup i Bødal rett etter 1905. Kona som hadde mistet de seks barna, døde rett etter i barselseng sammen med fosteret, men mannen ble ikke knekt, giftet seg en gang til og drev bruket videre.
Alle de nye boligene ble tross alt bygd en del lengre fra Loenvatnet. Helt nede ved vannkanten var det iallfall ikke trygt, det viste seg allerede i desember 1905, ved at et nytt skred slo bølger over Nesodden og der Ytre Nesdal hadde vært. Dette var som et etterskred, trøstet folk seg med. Og så holdt Ramnefjell seg faktisk i ro.
Og det kom en blomstringstid, og folketallet tok seg opp igjen. Det viste seg at tragedien mer lokket turister enn skremte. Mange tjente penger som fjellførere og frakt av reisende. Den gamle turistbåten lå knust der flodbølgene hadde lagt den, 200 meter oppe på land, og vraket i seg selv ble en attraksjon. Trafikken ble så stor at på én dag kunne 800 mennesker ta turen forbi «Ramnen». Hit kom for eksempel kong Haakon og dronning Maud, prinsen av Wales, keiser Wilhelm II og kongen av Siam.
Og Simon Raudi? Han hadde ikke mistet noen av sine, hus og gard var blitt skånet. To ganger hadde han så vidt unnsluppet fjellet, så han tenkte nok sitt, og opplevelsene bet seg fast. Men alt tegnet seg bra. På Raudibruket fikk han og Oleanna til sammen tre gutter og ei jente. Eldstegutten Simon jr. tok mer og mer over gardriften, og hadde attpå til funnet seg ei kone og fått sitt første barn. Hvor mye lysere kan tilværelsen bli? Kanskje det gamle ordtaket streifet Simon: Når det går som best, bør du akte deg.
Fjellet varsler på nytt
Fram mot året 1936 hadde Oleanna og Simon Raudi overlatt garden til neste generasjon. Ungfolket hadde fått odselsjenta Oddny som nå var blitt sju år. En av de andre av sønnene bodde heime, og her var også ei tjenestejente fra Loen. Det var gode dager, men gamle Simon Raudi hadde igjen begynt å lytte til «Ramnen». Sant å si hadde han aldri klart å la være, og nå var det ikke noe han innbilte seg. Uroen i fjellet var kommet tilbake. Høyt oppe hadde fjellfolk observert en stor sprekk som utvidet seg. Og Simon var ikke alene med slike tanker, det kom fram da lodølene søkte styresmaktene om å få senke vannstanden i Loenvatnet for å unngå skadebølger dersom nytt skred skulle inntreffe. De fikk ikke noe svar derfra.
Men Ramnefjell svarte. Utpå ettersommeren i 1936 ble det rettelig ille, det ramlet omtrent daglig steinskred. Etter den 10. september ble det uhyggelig å være i dalen. Det smalt oppe i berget fra steinsprang som kom med stadig kortere pauser. Mange ble redde – og de tok til å innse at dét hadde de vært lenge. «Ikkje ei natt i heile året legg eg meg utan å be Vårherre spare heim og barn for ulykka,» betrodde ei gardkone seg til de andre.
Fjellskred varsler seg alltid. Det røde signallyset sto klart og tydelig for folket i Loendalen? Men hva skulle de gjøre? Tolke det i verste mening, og flytte? Det kunne saktens komme nok et skred, men neppe så stort at det truet de nye husa som lå høyere oppe enn før. Og ingen gjorde alvor av å flykte fra sin egen lagnad.
En enda verre søndag
Bulderet fra Ramnefjell stilnet faktisk utpå lørdagen 12. september, og akkurat denne kvelden sitter fast i minnet som vakker og fredelig med speilblankt vann. Så langt i måneden hadde det praktisk talt ikke falt nedbør. Ved middagstid viste gradstokken 16-17 grader og utover seine kvelden holdt det seg nesten like varmt.
Fra nå av kan vi dessverre ikke lenger basere oss på Simon Raudi som øyenvitne, og må tenke oss hva som videre skjedde på Raudigarden. Fra vinduet oppe på bruk nr. 7 kunne Simon se utover helgefreden som la seg over grenda. Men denne stillheten varte bare til gryotta søndags morgen litt før kl. 5, for da våknet alle av et enslig dunder i fjellet.
Simon og de andre i grenda sprang til vinduet, stirret opp i berget og ventet på mer. Men det ble atter dørgende stille – bare avbrutt av et hanegal nede fra tunet. Og akkurat da stueuret slo sine fem slag, kom et tordnende brak fra Ramnefjell som fikk hele dalen til å riste. Vantro og lamslått så de en diger røyksky mellom Gjørpa og Kvennhusfjell, det var som om hele «Ramnen» styrtet over dem.
Skredet traff vannet og ei bølge kom bortover med veldig fart, ikke særlig skremmende med det samme, for den var bare noen meter høy, men den ble større. Så kom lufttrykket som et stormkast som knaket i veggene, før bølgen plutselig løftet seg himmelhøyt. Fikk raudifolket tid til å tenke noe som helst de da de så skolehuset med ett bli kastet til værs? De forsøkte vel å løpe ut, men fossende vannmasser splintret alt. Huset ble løftet på ende og slengt opp i lufta. Alle inne ble kastet veggimellom. Bølgene brøt og kraset i sund alle ting, malte alt sammen til et inferno av steiner, botnslam, plankestubber, dyr, mennesker. Gjennom frådende vannmasser lød skrik, og lydene av stadig nye ras drønnet oppe i berget.
Garden Raudi hadde denne gang ikke ligget langt nok fra «Ramnen», og Simon som unnslapp farlig fjell på Gamle Raudi og overlevde 1905-ulykka, ble ved dette tredje skredet i hans 67-årige liv innhentet av fjellet. Flodbølgene raserte hus og heim og tok med seg Simon sammen med Oleanna, de to sønnene, sønnekona, barnet, tjenestejenta, husdyra – absolutt ingenting ble igjen av Raudi. Heller ikke av de andre gardene.
«Å, nei der er ikkje eit einaste hus meir i Bødal!» skrek en jentunge.
Men det ubebodde ysteriet oppe i skogkanten sto igjen. Dit søkte de få overlevende, noen hardt skadet, og våte og kalde var alle og flere gråt høylydt. Der fant de den eneste tørre fyrstikkdåsen i grenda, og fyrte opp i ovnen. De som var i stand til det, for ut og lette etter overlevende. Bølgene slo ikke lenger, men svoveldunsten lå tett og lungene ble fylt av kvelende steinstøv når man pustet.
De fant flere livløse og ukjennelige i gjørma. En rørte på seg, det var lærerfrua som sa hun klarte seg selv, men hun var så forvirret at hun ble sittende nede i vannet. Hun spurte straks etter mannen. Slik tilstanden hennes var, måtte de si at med lærer Sæle sto det bra til, enda de visste han var død.
På andre sida av vannet kom denne gangen Ytre Nesdal heldig fra det, mens naboene på Indre Nesdal kom rett inn i flodbølgene. Hele denne grenda gikk som i oppløsning og forsvant i en malstrøm. Ikke et levende vesen kunne overleve dette. Flodbølgen rullet også utover vannet og traff garden Sanden, 3-4 km lengre nord, der en enke med fire sønner bodde. Hus og folk ble skylt vekk, men tre av dem klamret seg til huset som fløt opp ned. De to minste forsvant. Selv så langt unna som Vassenden, 8 km fra raset, brøt bølgene 15 meter høye og så sterke at sjøene for over en knaus, tok flere hus, drepte to personer til og fosset videre helt til fjorden, med skadeflom nedetter elva.
Lodølene måtte ta mye innover seg denne morgenen, som da Brite Bødal intetanende kom ned fra setra der hun hadde overnattet uten å ha merket noe som helst. Det første synet som møtte henne da hun desorientert kom ut av skogen, var en av småguttene hennes som lå død, halvt støttet opp til veggen på ysteriet. Hun ble urørlig stående over det livløse barnet, i djupt sjokk, og det var ikke lite tungt å fortelle henne at hun hadde mistet alle sine fire gutter og ektemannen og slektningene og dyra og huset.
Hadde søndagen i 1905 vært ille, så synte det seg at denne søndagen i 1936 ble verre. Denne gangen handlet omverden raskt. Lensmannen i Stryn lot brannsirenen gå, og telefon og radio formidlet meldinger. Allerede i 10-tiden kom to leger fram, og rett etter flere sjøfly som kunne frakte de skadde ut. Frå ysteriet ble de hardest skadde båret på madrasser ned til flyet.
Bergens Tidende ga ut ekstranummer på søndagskvelden. I Akersgata i Oslo kom opp store plakater med rød skrift. Og det media kunne formidle var en naturkatastrofe som var enda større enn både i 1905 og i Tafjord i 1934: I alt ble 73 mennesker drept. 30 av disse var barn. 11 mennesker kom sterkt til skade. 41 av de døde ble aldri funnet. 16 garder ble totalt radert bort. Til sammen ble 100 hus ødelagt, dessuten bruer, elverk, sagbruk, kvernhus og restaurant. Vraket av «Lodalen» ble kastet ytterlig 150 meter inn på land, og minnesteinen ble knust.
Alt var enda verre. Fjellet hadde rast ut fra et høyere sted, 800 meter oppe i berget. Størrelsen på skredet ble denne gang vurdert til minst 1 million m3. Skredet forårsaket de høyest målte flodbølger i Norge. På Bødalsida oppsto en ufattelige stor kjempebølge på hele 74,2 meter!
En mengde frivillige hjalp til med opprydding, regjeringen gav 20 000 til nødhjelp og innsamlingsaksjoner sørget for at det kom inn 670 000 kroner. Den 17. september var kronprins Olav til stede i Loens fullsatte kirke sammen med flere tusen mennesker utenfor i en fire timers sørgehøytid. Ved kirka ble det seinere reist en minnetavle for de i alt 134 menneskene som omkom i disse to ulykkene.
Bygge opp igjen for tredje gang?
Nå satte geologene seg endelig fore å undersøke Ramnefjell grundig. Det viste seg at i fjellet var sprekker og glideflater som ville gi nye skred. Det ble frarådd all bosetning ved Loenvatnet, og etter jul 1936 bodde her ikke folk.
Men neste vår tok man opp igjen gardsdrift på de lettdrevne flatene i Bødal. I den første tiden sov de på setra og gikk ned hver dag, seinere bygde de hus nede i skogkanten. Turistene kom også tilbake i store skarer. Da det ble kjent at en ny fjellsprekk var i ferd med å åpne seg, ble fire menn satt til vakttjeneste for å holde øye med området og varsle med sirene. Dette kostet penger, og da de første bevilgningene tok slutt, bortforklarte man risikoen og avsluttet overvåkningen. I mai 1950 raste ut ½ millioner m3, og bølgene slo 200 meter innover land, tok den nye turistveien, mange naust og 15 båter. En buss hadde akkurat passert, og turistene fotograferte og betraktet skredet som en stor attraksjon, men hadde i virkeligheten vært i stor livsfare. De som var ute på markene i Bødal, klarte så vidt å løpe unna flodbølgen.
Etter dette kom en ny periode uten fastboende. Men det gamle visdomsordet om fjellbonden ble atter bekreftet: «Siden Horus dager strider han og seirer ikke, men han lar seg heller ikke overvinne.» For i dag bor her folk, rett nok noe høyere oppe. Mange grunneiere har dessuten bygd seg hytter. Og turistene kommer i store skarer hver sesong inn i skyggen av «Ramnen».
Skrevet av Astor Furseth
1 kommentar
Far min Rikkard Nordvald Jenson Nesdal, var med i dagene etter ulykka. Han var son til Jens Nesdal som kom fra Anbjørnbruket. De miste alle sine. Det var lite snakk om ulykka i ettertid i fam. Far var i Lodalen hver sommer, bla å hjelpe til med skyss av turista. Guri Anne Nesdal Egge barnebarnet til Rikkard, skrev en Særoppgave etter interjuv med far og søstre til far Oddny Skarstein.