Lofoten – et geologisk festmåltid

Utenfor Lofoten, i sedimentære bergarter fra jura og kritt, letes det etter de siste gjenværende «indrefiletene» på norsk sokkel (GEO 08/2009). Inne på land kan en forsyne seg fra en ganske annerledes geologisk meny, tuftet på magmatiske og metamorfe bergarter fra urtiden (prekambrium).

Under vårt geologiske restaurantbesøk serveres sju utvalgte retter – sju gode argumenter for Lofoten, eller geologiske lokaliteter i Lofoten, som kandidat(er) til Vår geologiske nasjonalarv.

En opprivende smaksvekker: Vestfjorden

Rifting

Båtturen fra Bodø til Moskenes lengst ute i Lofoten er for mange starten på opplevelsene i dette lange øyriket. Med ferge tar reisen over den ytterste delen av Vestfjorden fire timer, men turen minner mer om å krysse et åpent havstykke enn en trang norsk fjord. Mot nordøst blir det imidlertid gradvis smalere, og innerst inne skjærer flere trange fjorder dype skår inn i fastlandet. Både Tysfjorden og Ofotfjorden er klassiske norske fjorder. Men er Vestfjorden en fjord, i ordets rette geologiske forstand? (En fjord er ”en større, forgrenet innskjæring av havet, oftest lang og smal og omgitt av fjellsider. I vitenskapelig terminologi er fjord betegnelsen på en havbukt dannet ved at en bre har formet og fordypet en tidligere dal. Fjordene har bratte, u-formede sider og kan være meget dype, men har oftest en grunnere terskel ved munningen.” Kilde: Store Norsk Leksikon).

Innerst inne er den 250 km lange Vestfjorden opp til 600 meter dyp. Mot sørvest blir den bredere og grunnere, og så langt ute som Værøy er det bare 2-300 meter dypt. Enda lengre ut, sørvest for Røst, ligger en bred morenerygg (Tennholmenryggen) på tvers av fjorden. ”Tersklene” i Vestfjorden er derfor morenerygger. De ligger ikke i berggrunnen.

– Vestfjorden er et basseng hvor det i løpet av 100-150 millioner år (i jura og kritt) ble avsatt opptil seks til sju kilometer med sedimenter. Senere ble Vestfjorden hevet. Både da, og under istidene i kvartær, har erosjonen blitt styrt av at det er myke sedimentære bergarter i bassenget og hardere bergarter på sidene. Først og fremst er altså Vestfjorden et sedimentasjonsbasseng i fortsettelsen av norsk sokkel, og ikke en klassisk fjord, i vår forstand, forklarer Leif Rise, forsker ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim.

Odleiv Olesen, leder av sokkelgeofysikklaget ved NGU, forteller at Vestfjordbassenget er dannet under riftprosesser som tok til sent i jura, for omtrent 150 millioner år siden. Rifting betyr at jordskorpen sprekker opp langs en rekke forkastninger, som første trinn i den platetektoniske syklusen (se Geokalender 2008, side 3).

Tektonisk forrett: Lofotveggen

Rifting

Båtturen over Vestfjorden gir god anledning til å studere det mest markante av Lofotens mange landemerker. Med sine 160 kilometer virker Lofotveggen nesten uendelig. Kommer du tett innpå, ser du imidlertid at fjellveggen også ruver i høyden. Fra den smale landstripen hvor rorbuene har klort seg fast nede ved sjøen, reiser Lofotveggen seg brått til topper i 800 meters høyde.

– Lofotveggen er et uttrykk for en forkastningssone mellom Lofoten og Vestfjordbassenget. Langs yttersiden av Lofoten finnes en tilsvarende forkastningssone som avgrenser øyrekken mot Ribbanbassenget, sier Olesen.

Med normalforkastninger på begge sider er Lofotryggen med Lofoten derfor en horst, i ordets rette forstand, en høyde avgrenset av forkastninger mellom to innsunkne bassenger.

– Seismikk fra bassengene viser at forkastningene var aktive fra siste del av jura, gjennom hele kritt, og et stykke inn i tertiær, påpeker geofysikeren.

Paleisk fiskerett: Lofotryggen

Hevning

Omtrent 100 kilometer vest for Lofoten, på sokkelen utenfor Ribbanbassenget, ligger Utrøstryggen. Dette er en horst på lik linje med Lofoten, slik det geologiske tverrsnittet viser. Den henter navnet sitt fra et gammelt sagn, «Skarvene fra Utrøst», som omhandler et øyrike vest for Røst med grønne bakker og store kornåkre. Det kan ha vært tørt land på Utrøst-ryggen under en av de siste istidene, men i dag er Lofoten den eneste eksponerte horsten på norsk sokkel. Ingen andre steder rundt Nord-Atlanteren finnes det eksponerte grunnfjellsbergarter så langt ute på kontinentalmarginen.

Ved Røst stiger Lofotryggen opp av havet, og øyene i Lofoten utgjør bare den nordlige delen av denne, resten ligger under vann. Høyden på fjellene stiger mot nordøst. Denne helningen på Lofotryggen kommer av at landhevningen etter kritt har vært størst innerst i Lofoten.

– Vi antar at Lofoten-området har blitt hevet omtrent 1000 meter i løpet av siste del av tertiær, fremholder Odleiv Olesen.

Også Vestfjordbassenget og Ribbanbassenget har altså blitt hevet, og nettopp dette er en viktig årsak til at det settes spørsmålstegn ved om det kan finnes kommersielle olje- og gassforekomster utenfor Lofoten (GEO 08/2009, side 13).

Prekambrisk hvilerett: Reine

Grunnfjellet

”Wow, that mountain looks like Half Dome in Yosemite”, er en kjent kommentar under Seiltinden i Kjerkfjorden som strekker seg flere kilometer nordover fra den kjente bygda Reine. Og ikke bare navlebeskuende amerikanere lar seg imponere, selv blaserte vestlendinger vil stoppe opp, for 800-900 meter høye fjellsider oppleves annerledes ytterst i Lofoten enn i Sognefjorden.

Fjordene danner et spektakulært vindu inn i grunnfjellsbergartene som Lofoten består av. En kan ikke unngå å fascineres over de sølvfargede, blankskurte fjellsidene som omgir Kjerkfjorden. Fjellene i Reine-området består av gneis, og er med sine 2,7 milliarder år de eldste bergartene i Lofoten. Øyene innenfor Moskenesøya består av yngre smeltebergarter som trengte opp gjennom jordskorpen for omtrent 1,8 milliarder år siden.

Bergartene i hele Lofoten regnes som en del av grunnfjellet i Det baltiske skjoldet. Under rift-prosessene i jura og kritt ble imidlertid dette ”skjoldet” sterkt fortynnet her ute på kontinentalmarginen.

Alpin hovedrett: Tindene

Erosjon

Fjellturer i Lofoten fortoner seg oftest som en oppoverbakke – og en nedoverbakke. Fjellplatåer er det lite av, så snart du er kommet opp på en rygg, bærer det rett ned igjen på den andre siden. En vill fjellverden, formet av isbreer, men av breer som under istidene var langt mindre enn ellers over Skandinavia.

– I perioder med stor isutbredelse ble isen effektivt drenert i en gigantisk brestrøm ut Vestfjorden. Lofoten fungerte som en vegg som avledet isen sørover. Bare i korte perioder har innlandsisen vært stor nok til å bevege seg over fjellene i Lofoten, sier Rise.

Fra Lofoten er det langt til Bottenviken, der innlandsisen var tykkest. Ute på sokkelen var breen tynn nok til at de høyeste toppene i Lofoten stakk opp av isen som nunataker.

– Retningen som en stor bre beveger seg styres av helningen på breoverflaten, og ikke av terrenget under. Der breen var tykk, beveget den seg derfor helt uavhengig av det underliggende terrenget. De små breene i Lofoten ble derimot styrt av terrenget, og de drenerte derfor både nordover og sørover fra de høyeste fjellene, forklarer Leif Rise.

Dette var sannsynligvis situasjonen under de fleste istidene. Til sammen eksisterte de små Lofoten-breene derfor i et relativt langt tidsrom, og det medførte at landskapet ble dominert av mange bratte små daler, dype botner og trange fjorder – med andre ord den tindeverdenen vi kjenner i dag.

Prekambrisk berggrunn i Lofoten

Grunnfjellet i Lofoten er dannet i arkeisk og paleoproterozoisk tid (se geologisk tidsskala side 9). Gneisene er noen av de aller eldste vi finner her i landet.På fastlandet, innenfor Lofoten, men også enkelt steder i Lofoten, er de samme grunnfjellsbergartene skjult under en pakke med kaledonske dekkebergarter (Leknesgruppen) som ble skjøvet inn over Det fennoskandiske skjoldet da Laurentia (Nord-Amerika og Grønland) kolliderte med Eurasia i devon (den kaledonske fjellkjedefoldningen).De eldste metamorfe bergartene (gneiser) er 2700 millioner år gamle (arkeikum) og gjennomskåret av yngre dypbergarter (granitter) som størknet for omtrent 1800 millioner år siden (paleoproterozoikum). Mineralsammensetningen viser at bergartene har størknet dypt nede i jordskorpen.

Kilde: Landet blir til. Norges geologi. NGF, 2006.

Geomorfologisk banansplitt: Raftsundet

Erosjon

Vestfjorden forbindes med Norskehavet og Vesterålen gjennom flere smale sund som også skiller de forskjellige øyene fra hverandre. Raftsundet, der hurtigruta går, er nok det mest kjente. Det er omtrent 25 km langt og kan i form ligne på en fjord. Men er Raftsundet gravd ut av isbreer?

Kartet over Lofoten viser tydelig at Raftsundet og alle de smale sundene, samt flere fjorder, har den samme orienteringen, fra sørsørvest mot nordnordøst.

– Terrenget i Lofoten er i stor grad styrt av sprekker og forkastninger i berggrunnen. To hovedretninger, NNØ-SSV og NØ-SV er dominerende, forteller Steffen Bergh, professor ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø.

– Breene gravde mest i de oppsprukne forkastningssonene, og Raftsundet følger den mest dominerende sprekkeretningen, NNØ-SSV. Sundet er nok modifisert av isbreer, men siden det opptrer langs en hovedforkastning, er det først og fremst et produkt av riftprosessene.

Is og kaffe: Unstad

Forvitring

Lofoten tilbyr noe for enhver smak, også for dem som mener at strender er en obligastorisk post på reisen. På Unstad, lengst nord på Vestvågøya, ligger ei strand som har åpnet øynene til mange «søringer». Her kan de se at lange, kritthvite strender ikke bare hører sørligere breddegrader til. Bølgesurfere fra hele verden kommer hit for å leke i dønningene. De leter ikke etter varmt vann, men etter de beste bølgene. Bunnforholdene utenfor Unstad sørger for at de bryter som flottest akkurat her.

Strandflaten, som også omfatter undersjøisk ”paddemark”, er et viktig varemerke for norskekysten. Landskapsformen er også fremtredende i Lofoten. På sørsiden av øyene finner vi den særlig langs kysten fra Henningsvær og østover. Talløse holmer og skjær ligger og duver på bølgene under Lofotveggen. Under vannskorpa finnes den i form av mange gode fiskegrunner (ofte kalt «skaller» i Lofoten-området). På vest- og nordsiden er den opptil ti kilometer brede strandflaten godt utviklet helt fra Lofotodden i vest til Sortlandssundet i øst.

Flere norske geologer har interessert seg for hvordan denne ”hattebremmen” utenfor kysten har blitt dannet. På slutten av 1800-tallet ble strandflaten navnsatt av Hans Reusch (1852-1922). Han mente at bølgeerosjon var den viktigste prosessen. Noen tiår senere var Fridtjof Nansen blant dem som påpekte at strandflaten ofte er godt utviklet også på innsiden av øyer, der bølgene ikke tar like godt ”tak”. Nansen ga i 1922 ut et monumentalt verk om strandflaten samme året som han fikk Nobelprisen. Fra sine studier trakk han frem forvitring i strandsonen som en viktig faktor. I tillegg er det blitt argumentert av blant annet Hans Holtedahl for at breerosjon er en viktig prosess. I boken Landet blir til (NGF, 2006) blir frostforvitring trukket frem som forklaring på strandflaten.

Etter maten: Borg

Tinder, trange daler og forblåste kystklipper. Finnes det ingen jordbruksområder i Lofoten? Jo, flere enn du tror. Lofotens nest største tettsted, Leknes, ligger midt på et bredt og frodig eid som krysser Vestvågøya fra nord til sør. Et relativt utypisk terreng til Lofoten å være, og det har selvsagt sin geologiske forklaring.

– Leknes-eidet er en liten nedsunket blokk innenfor den store Lofoten-blokken. Bergartene tilhører Leknesgruppen, som er de eneste kaledonske skyvedekke-bergartene i Lofoten, opplyser Steffen Bergh. Bergartene består av nesten flattliggende lag av sandsteiner og kalkførende glimmerskifre, tilsvarende de man finner i fastlandsdelen av Nordland og Troms.

Rett bak det frodige eidet finner vi vikingmuseet på Borg, Loftr. Dette er et fint sted å avslutte måltidet. Borg var et av de viktigste høvdingsetene i Nord-Norge, og i dag er det 83 meter lange høvdinghuset bygd opp igjen og blitt en flott kulturattraksjon. Den levende kulturen er, i Lofoten som i fjordene på Vestlandet, en viktig grunn til at akkurat disse norske naturområdene skiller seg ut som internasjonale turistdestinasjoner.