Opp gjennom historisk tid har det norske grunnfjellet vært til gavn for et fattig folkeferd, og siden 1600-tallet har gruvedrift på malmer og mineraler vært særdeles viktig for mange utkantstrøk. De kan takke rikdommene i eldgamle bergarter for sin eksistens.
På fastlandet tjener grunnfjellet i dag også som kulisse for et vakkert og vilt landskap som følge av isens herjinger gjennom et par millioner år, og med en kombinasjon av røff natur og gammel kultur har steder som Lofoten endt opp som en populær turistattraksjon.
Så viser det seg at «grunnfjellet» på den norske kontinentalsokkelen – det oljegeologene kaller basement – også kan være svært verdifullt.
Det kom som en stor overraskelse på de fleste da Lundin Norway for ti år siden boret inn i siluriske granitter på Utsirahøyden i Nordsjøen og påviste olje som kan produseres (GEO 08/2018: «Skritt for skritt – Etter en vellykket produksjonstest ser det nå lyst ut for et basementreservoar på Utsirahøyden. En horisontal brønn gjorde susen»).
En milepæl
På sensommeren i fjor kunne Lundin Norway stolt fortelle at en horisontal brønn gjennom et basementreservoar har gode reservoaregenskaper, og en produksjonstest viste at oljen flommet i store mengder. Dette var svært godt nytt for norsk sokkel. Testen var en bekreftelse på at oppsprukne og forvitrede granitter og gneiser kan være gode reservoarer. Det endelige beviset foreligger imidlertid ikke ennå. Lundin planlegger en langtidstest over ett år. Hvis den er vellykket, har utforskningen av hydrokarbonpotensialet på norsk sokkel definitivt nådd en ny milepæl.
Forklaringen er at granittene er oppsprukket og senere forvitret, og at de derfor er både porøse og permeable. Ekstra interessant blir det når «fastlandsgeologene», de som kjenner den norske berggrunnen som sin egen bukselomme, blir oppmerksomme på at det også forekommer forvitret grunnfjell flere steder på land, for eksempel i Lofoten og Vesterålen.
Foto: Fredin et al., 2017
Forvitret grunnfjell
Et varmt og fuktig klima gjennom trias og jura, da Norge lå omtrent på samme breddegrad som India i dag, ga grobunn for vidstrakte regnskoger. Restene finner vi igjen som bl.a. tykke kull-lag i Nordsjøen og Norskehavet.
I erkjennelsen om at det har vært både varmere og fuktigere i tidligere tider, ligger også nøkkelen til å forstå et lite påaktet fenomen i den norske berggrunnen: tynne, langstrakte soner med «råttent» fjell. Forskerne tror at et surt og «aggressivt» vann ble dannet i store sumpområder gjennom store deler av mesozoisk tid, både på fastlandet og grunnfjellshøyder på kontinentalsokkelen.
Forvitringsprosessen foregikk gjennom millioner av år. Gneis, granitt og andre bergarter ble omdannet til leirmineraler, sand og grus. I sprekker kunne det sure vannet trenge langt ned i berggrunnen. Derfor har prosessen fått betegnelsen dypforvitring.
Det overraskende er at de forvitrede bergartene nesten ikke inneholder leirmineraler. Det aller meste som er igjen er sand og grus. Forklaringen er at de fineste partiklene er vasket ut. Resultatet er «vinduer» i grunnfjellet med god porøsitet.