Dagens Næringsliv elsker ham. Stavanger Aftenblad gir ham mer enn gjerne spalteplass. NRK har også oppdaget den frittalende «geologen».
Det er en enkel forklaring bak denne medieoppmerksomheten. Som leder ved Institutt for petroleumsteknologi ved Universitetet i Stavanger har han automatisk faglig autoritet, og alle som har fulgt med i de forskjellige debattene han har dratt i gang vet at han ytrer krystallklare standpunkter. De vil også vite at meningene ikke nødvendigvis er i tråd med rådende, politiske oppfatninger. Han snakker gjerne «den kompakte majoritet» midt i mot. Han er rett og slett kontroversiell. Og det liker media. Enkelte forskerkollegaer nøler imidlertid ikke med å kalle ham useriøs. En ganske så uvitenskapelig betegnelse. Og som derfor ikke biter på ham.
Institutt i fremgang
Akademikeren Hans Borge har mange sider. Medieeksponeringen er én av dem. En annen er som leder for Institutt for petroleumsteknologi ved det ti år gamle Universitetet i Stavanger. En rolle som han foreløpig har fylt i drøyt tre år, og hvor åremålet går ut neste år. Selvsagt søker han om å få en ny periode.
– Jeg trives i jobben, og mener selv jeg har lykkes i mangt, gir han som forklaring på hvorfor han vil fortsette å gjøre den jobben han bare så vidt har begynt på.
Borge tenker på fem saker som er spesielt viktige både for ham og instituttet: Opprettelsen av et nytt masterstudium i naturgass, der instituttet gjennom undervisning og forskning vil følge gassen gjennom både oppstrøms- og midtstrømsfasen, konsolidering av økonomien, samtidig som det er igangsatt en fornying av laboratoriene, opprettholdelse av kvalitetsveksten i petroleumsgeologi, noe som bidrar til å tiltrekke studenter fra hele verden og som har hevet inntakskravet formidabelt, rekruttering, samt at landets nye IOR-senter ble lagt til Stavanger-universitetet.
– Med stipendiatene er vi nå omtrent 100 ansatte ved instituttet. Blant doktorgradsstudentene er 15 nasjoner representert, og blant mastergradsstudentene er det hele 30 nasjoner.
– Vi opplever at de utenlandske studentene trives godt i Norge og gjerne vil starte karrieren her. Mange av dem får også relevante jobber.
Borge presiserer at han på ingen måte tar æren for alt dette. Men som leder har han gjort sitt for å tilrettelegge for både kvalitativ og kvantitativ vekst.
– Jeg er spesielt godt fornøyd med at vi sammen med IFE og IRIS fikk tildelt det nye IOR-senteret som ble åpnet i mars i år. Det betyr ti millioner kroner i bevilgninger fra staten hvert år i åtte år, gitt at midtveisevalueringen etter fem år er positiv, samt at hver av industripartnerne har forpliktet seg til å bidra med et beløp som til sammen blir mer enn 20 millioner kroner per år.
– Men det stopper ikke etter åtte år. Jeg er helt overbevist om at senteret vil fortsette virksomheten etter den tid, fordi industrien er godt engasjert allerede. Så langt har vi sikret støtte fra 10 oljeselskaper og 2 serviceselskaper.
Det er imidlertid ikke jobben som instituttleder som har gitt Borge oppmerksomhet. Det er de kontroversielle utspillene i samfunnsdebatten som gjør at media er interessert. Vi nevner i fleng: Klimadebatten. Elektrifisering av Utsirahøyden. Politikernes forherligelse av el-biler. Uttalelsen fra Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) vedrørende Statoils støtte til petroleumsforskning. Vindmøller som miljøtiltak. Mangelfulle offentlig bevilgninger til petroleumsforskning.
Som bystyremedlem i Trondheim klarte han også å irritere på seg alle trikketilhengerne ved å vise til at den er et «utgiftssluk uten like», samtidig som den slett ikke er miljøvennlig, slik det blir hevdet. Selv hadde den ivrige syklisten helst sett at trikkesporene hadde blitt omgjort til sykkelstier.
Taler majoriteten midt i mot
– Jeg har levd et langt vitenskapelig liv, så jeg har ofte reflektert over vitenskapelig usikkerhet, men én sak har jeg aldri vært i tvil om. Det er fullstendig utelukket at menneskenes utslipp av CO2 har ført til oppvarmingen av kloden. Jeg velger å kalle påstanden et bedrag, sier forskeren.
Det er en drøy påstand når IPCC mener det er 95 sikkert at det er en klar sammenheng mellom økende utslipp av klimagasser og økende temperatur på Jorda, samt at de aller fleste «klimaforskere» går god for påstanden.
– Jeg har aldri vært såkalt «klimaskeptiker», men IPCC har heller aldri klart å overbevise meg om sin konklusjon. Jeg har alltid tenkt at «dette kan umulig stemme».
For å begrunne standpunktet sitt trekker han frem kunnskap om fortiden, nær og fjern, og illustrerer med tall og grafer, og han betenker seg ikke for å påstå at det produseres mye dårlig vitenskap i IPCC. Noe av det som kommer fra den kanten betegner han som svindel.
– Den beryktede «hockeykøllen» ble til slutt avslørt som et rent bedrag. Den grafiske fremstillingen av eksponentielt økende temperatur gjennom 1900-tallet var et godt virkemiddel for å skremme folk til å tro på menneskeskapt global oppvarming, men den var fullstendig ubrukelig som vitenskap, og IPCC har i ettertid i all stillhet lagt grafen til side. Forskerne har innsett at den ikke representerer virkeligheten.
– Dessverre kan jeg fortsatt lese om akademikere som viser til at «flere tusen forskere støtter konklusjonene til IPCC». Avstemming er et politisk og ikke et vitenskapelig virkemiddel. I politisk sammenheng er det uakseptabelt at stemmeretten forbeholdes en utvalgt gruppe. Det har vært påfallende lite diskusjon rundt hvem som er tildelt stemmerett i IPCC og hvilke kriterier som ligger til grunn for de utvalgte stemmeberettigede. Det er heller ikke uvanlig at både akademikere og politikere kan støtte IPCCs konklusjoner uten å ha satt seg inn i metodikk og datagrunnlag – noe som ofte er mer interessant enn konklusjonene.
Med sin geologiske bakgrunn vet Borge svært godt at klimaet har endret seg gjennom alle tider. Det samme har havnivået. Fremfor alt mener han å kunne vise at det ikke er noen sammenheng mellom middeltemperatur og CO2-innhold i atmosfæren opp gjennom geologisk tid. Påstanden hans gjelder fanerozoikum (de siste 541millioner år), men den gjelder i høyeste grad også pleistocen (de siste 2,6 millioner år) og holocen (de siste 10-11 000 år), og han viser til at geologene forklarer istider og mellomistider med sykliske, astronomiske variasjoner (Milankovitch-syklusene).
CO2-variasjoner har aldri blitt brukt som forklaring på istid-fenomenet. Borge trekker frem at Jorda har gjennomgått fire istider de siste 450 000 årene, og at den parallelle økningen i CO2-nivået i atmosfæren har blitt dokumentert som en effekt av temperaturstigningen da istidene tok slutt.
– Jeg møter selvsagt både motstand og støtte på universitetet og i akademia. Det er greit. Det som ikke er greit at kollegaer av og til kommer med personkarakteristikker. De burde i stedet bidratt til en opplyst, vitenskapelig diskusjon.
– Slikt er skuffende. Det vitner ikke om en riktig vitenskapelig innstilling. Jeg synes også at det grenser til det komiske når noen (gjerne uten nødvendig vitenskapelig bakgrunn) deltar i den offentlige debatten rundt CO2 og klima uten å ha annet å vise til enn «tusenvis av forskere».
Forstår seg på tid
Borge interesser seg for politikk, og han har vært aktiv i en periode, men i dag er han ikke politiker, han er forsker.
– Jeg kan vise til en 18 år lang vitenskapelig karriere i SINTEF Petroleumsforskning, forteller han.
Gjennom de årene videreutviklet han evnen til å absorbere kunnskap og analysere data, og det er de egenskapene han har tatt i bruk når han setter spørsmålstegn ved etablerte sannheter. Han godtar ikke lettvinte, politiske løsninger når de ikke støttes av vitenskapelige forklaringer.
Borge blir i media fremstilt som geolog. Det er bare en halv sannhet. Han er egentlig matematiker fra NTH der han fikk sin sivilingeniørtittel i 1993. Den geologiske forståelsen fikk han tidlig gjennom en PhD-oppgave. Matematikk ble anvendt på geologiske problemstillinger.
Det var som forsker i SINTEF han ble eksponert for «geologisk tid». Til forskjell fra «den kompakte majoritet» har han lært noe om at selv ubetydelige bidrag kan ha store konsekvenser bare det er tid nok til rådighet.
– Jeg føler meg mer som matematiker enn som geolog, men jeg kan nok geologi til å kommunisere med geologer og til å jobbe med geologiske problemstillinger, påstår han.
Borge påberoper seg imidlertid ikke å være klimaforsker. Langt ifra. Men det må være lov å etterprøve data, utredninger og konklusjoner uten å tilhøre en samling forskere som uansett ikke utgjør en ensartet gruppe. Borges nesten unike bakgrunn med både matematikk og geologi gjør ham kvalifisert til å analysere data både gjennom historisk, førhistorisk og geologisk tid. Analysene kobler han med en kritisk sans som alle forskere burde dyrke.
– Det er overraskende mange geologer som er enige med meg på et vitenskapelig grunnlag. De uttrykker både støtte og beundring, sier han.
– Men dessverre er det få eller ingen som ønsker å stå frem. De er redd for at arbeidsgiverne ikke liker det de sier, fordi de igjen er redd for negativt omdømme.
Det han også beklager er at styre- og møterom i for stor grad er befolket av kommunikasjons- og omdømme-eksperter som mangler grunnleggende realfagkunnskaper.
– Jeg får med jevne mellomrom støtteerklæringer fra meget anerkjente fagpersoner i oljebransjen som ikke tør uttale seg på et faglig grunnlag fordi arbeidsgiver ønsker å styre kommunikasjonen ut fra politiske og kommersielle hensyn. Flere beslutninger hadde sett annerledes ut dersom termodynamikkens lover hadde fått overstyre omdømmeprinsipper.
På parti med fremtiden
Borge har gjennomtenkte planer for det han håper blir sitt andre åremål som instituttleder.
– Jeg vil først og fremst fortsette med det vi har satt i gang. Det betyr blant annet at instituttet skal være på topp 10-listen over petroleumsinstitutter i verden, noe vi skal få til ved å styrke samspillet mellom teoretisk og eksperimentell aktivitet.
– Noe av det verste som kan skje er at vi får middelmådige studenter, så jeg er svært opptatt av det stipendiatene våre leverer, legger han til.
I sin andre periode ønsker lederen også å løfte frem olje- og gassaktivitetene som Norges viktigste bidrag til verdenssamfunnet. Det gjelder både økonomisk, industrielt og miljømessig. Ikke minst det siste.
– Studentene våre har valgt det riktige når det gjelder å arbeide for et bedre miljø, men de kan også rose seg av være fremtidsrettet.
– Kunnskapen de får hos oss vil også være nyttig i et samfunn som baserer seg mer og mer på fornybar energi. Ligningene som skal løses vil være de samme. Det er bare symbolene som vil være forskjellige, fremholder matematikeren.
Den samfunnsengasjerte mannen minner om at materiell velstand er direkte proporsjonal med energiforbruk.
– Våre hverdagshelter som utdannes innen de fagdisiplinene vi tilbyr vil være med og skaffe verden billig, stabil og miljøvennlig energi.
Det tredje punktet som Borge trekker frem i sitt «valgmanifest» er at vi må lære av de feilene som politikerne gjør. Han mener det er viktig å konsentrere seg om det man er best på.
– Når vi innfører noe nytt, må det være nøye gjennomtenkt. Det må ikke gå utover det vi allerede har. Mitt hovedmål er derfor å bli enda bedre på det vi er gode på. Vi må satse på kvalitet fremfor kvantitet.
– Det betyr at vi må våge å prioritere, ikke smøre ut.
Borge reflekterer som vi skjønner ikke den sosialdemokratiske tankegangen. Han er tilhenger av å dyrke eliten. Det er det som må til hvis man skal være blant de beste i verden.
Tankegangen viderefører han ved det samarbeidet instituttet hans har innledet med Institutt for matematikk og naturfag. Årsaken til denne koblingen er at han vil ha studenter som er sterke i matematikk. Han vil ha inn mer teori, samtidig som han vet at varemerket «petroleum» tiltrekker seg studenter, og at matematikerne derfor gjerne ser utover sin egen sfære.
– Vi skal ta fordel av at matematikerne har rekruttert unge og dyktige professorer som vil tiltrekke seg godt kvalifiserte studenter, sier han.
Siste ord er ikke sagt
Hans Borge medgir gjerne at han er kontroversiell. Ikke bare i samfunnsdebatten, men også på det instituttet han leder.
– Jeg tror det skyldes at jeg tør å prioritere. Men jeg tror også de ansatte liker at det er noen som har mot til å si enten ja eller nei, at det blir tatt et klart standpunkt, at det blir tatt avgjørelser.
Å bli fremstilt som kontroversiell lever han godt med. Og siste ord er ikke sagt verken i klimadebatten eller i mange andre samfunnsanliggender som han har sterke meninger om. Hans Borge legger nemlig ned tid til å reflektere, der andre bare aksepterer uten å stille kritiske spørsmål.
«Ekstremvær er helt vanlig. Ekstremjournalistikk har økt ekstremt de siste 20-30 årene.»
1 kommentar
Veksthus effekt er et falsum! CO2 hypotesen er mer en myte og tidenes største globale svindel.