Når vi nå er ferdige med å åpne tonnevis med julepresanger, skulle jeg ønske at vi hadde pakket ut de to største elefantene i dagens samfunnsdebatt: Den ene, befolkningsvekst og den andre, forskjellen mellom fattig og rik.
Det fødes rundt 350 000 mennesker hver dag på vår planet, samtidig som 150 000 faller fra. Dette gir en netto tilvekst – hver eneste dag – på 200 000 mennesker. Et nytt Norge fødes altså netto hver 30. dag. Samtidig med dette etableres avansert infrastruktur i rekordfart, og samfunnets sårbarhet øker i samme takt. Det betyr at selv med et uforandret klima og forbruk, øker sårbarheten i samfunnet samtidig som det globale behovet for energi øker.
I Norge har vi firedoblet forbruket vårt de siste 50 årene, og ingen andre i Europa handler mer enn vi nordmenn. Detaljhandelen har økt jevnt og trutt, og det forventes en vekst på tre prosent neste år.
I Kongo bor det ca. 80 millioner mennesker, hvorav rundt 20 prosent har tilgang på elektrisitet.
Resten av befolkningen, altså ca. 64 millioner mennesker, koker maten sin på ved.
Etter at vi nordmenn handlet for fire milliarder kroner under Black Friday i fjor, og for 54,5 milliarder kroner i desember frem til julaften, er det da rimelig at vi samtidig formaner kongoleserne om å ikke øke sin velstand fordi det ikke vil passe med resten av verdens klimamål?
«Beklager Kongo, men dere må nok fortsatt sitte rundt bålet under bølgeblikktaket også i fremtiden.»
Energi og klima må diskuteres i et globalt perspektiv, og klimareduserende tiltak må settes inn der det gir størst virkning globalt. Samtidig må vi erkjenne de to elefantene i rommet. I dag er vi ikke i nærheten av å ha en løsning på disse ekstremt kompliserte dilemmaene. Hva kan vi gjøre i mellomtiden?
Utslippene pr produsert energienhet fra et moderne gasskraftverk utgjør ca. 30 prosent av tilsvarende utslipp fra et eldre kullkraftverk. Et middels kullkraftverk i Polen, for eksempel, slipper ut rundt ti millioner tonn CO2 hvert år, og dem er det mange av. Man ville spare sju millioner tonn CO2 hvis bare ett av disse ble erstattet med gass. Det utgjør så mye som halvparten av de direkte utslippene fra olje og gassindustrien i Norge. Med konstant forbruk, vil selvfølgelig forbruk av gass øke, mens kull går ned. Nettoeffekten, er en kraftig reduksjon av CO2-utslippene.
Er det ikke det vi ønsker?
Nordmenn har mer enn nok råd til å betale sin egen bil. Kanskje vi skulle sende subsidiene til Polen, der det virkelig ville monne?
Selvsagt er dette lettere sagt enn gjort. Men det illustrerer at vi må tenke annerledes i dag enn før. I stedet for å stå og brøle på Løvebakken, må vi endre premissene for dagens debatt. Fra ufornuft og følelser, til fakta og sunn fornuft.
SVERRE STRANDENES
Geofysiker
2 kommentarer
Et godt innlegg til ettertanke. Har sendt den videre til noen utvalgte i media og på stortinget. Regner ikke med noen reaksjon.
Noen tanker:
Befolknings vekst og familieplanlegging var et fokustema på 70tallet – ikke nå lenger. Hvorfor?
Vel, verdens rådende økonomiske modeller – og «globalismen» bygger på «vekst, vekst og atter vekst» – ta Kina som godt eksempel på utrolig vekst de siste 30 år (som nå stagnerer) – og forbruk er knyttet til vekst – uatskillelig – enten man liker dette eller ikke (julehandel inkludert). Øket befolkning er lik økt antall forbrukere. Det hele henger uløselig sammen.
Demokrati er også knyttet til befolkningsvekst – da «størst gruppe» – «vinner». I «tribal» systemer blir dette veldig synlig jfr Rep.S.Arika. Befolkningsveksten vil derfor fortsette.
Ifølge UN er befolkningen på kloden 11.2 milliarder om 80år (c 10 milliarder i i Afrika+Asia). Nigeria er første land i Afrika over 1 milliard mennesker. Befolkningen i Europa pluss N.Amerika vil utgjøre c 10% av totalen, og New York vil ligge omtrent på plass 22 blant verdens største byer – dvs verden vi se totalt annerledes ut, og det er vanskelig å se at Norge med c. 0.07% av verdens befolkning – oppi dette- kan ha noen som helst innflytelse på noe som helst – rent statistisk, selv om vi har enormt behov for å «opptre på vedens scene» og «bidragsindustrien» vokser.
Terje Tvedt har i sine bøker «Norske Tenkemåter» & «Det Internasjonale Gjennombruddet» vist at det er svært vanskelig å vise til positive effekter av passiv bistand dvs overføringer og «utenfra-investeringer og styring» – ofte er effekten stikk motsatt – men «hjelperne» kan føle seg bedre – og moralsk bedre. Endringer må komme innenfra.
Moralske dilemma og opprørthet er behandlet av Alexander Grau jfr «hypermoral», i boken «Hypermoral – Den Nye Indignasjonslysten».
Siden økonomisk vekst er knyttet direkte til forbruk av energi (en en-til-en korrelasjon siden 1980), slik det har vært siden «den industrielle revolusjon», er det vanskelig å se for seg annet enn at det vil bli enormt press på alle ressurser, som vann, energi (i alle former) og råstoffer samt landjord (tidligere savanner/urskog/regnskog) for matproduksjon. Konflikter og krig vil følge.
Om man ikke får kontroll på befolkningsøkningen vil intet annet nytte, og all diskusjon om noen prosent CO2 opp eller ned vil forsvinne under støylinjen.
I det «postglaciale klimatiske optimum» (c 9000-5000 år før nå) var det 3-5 grader varmere i N-Europa og eik, lønn, og andre varmekjære trær kom til landet. Det var ingen «masseutdøen» i denne perioden – tvert om – steinalder- og pre-brosealder kulturer utviklet seg. Overfokus på CO2 kan ta fokus vekk fra befolkningsøkningen.
PS: Ser i dag på Bloomberg at Tyskland går for nytt kullkraftverk, de nesten 30 000 vindmøller forfaller gradvis (20 års subsidepakkenen går ut), og ledningsnett for overføring fra N- til M/S-Tyskland kom aldri på plass (Der Spiegel, April 2019). Avviklingen av brunkull i tidligere Øst Tyskland er mye av årsakene til massiv arbeidsløshet og derav følgende politisk uro og politisk innretning i regionen. Kina nedlegger gamle små kullkraftverk, men bygger større nye og bruker stadig mer.