I en artikkel i «Naturen» gir Fridtjof Nansen sitt vitenskapelige rasjonale for å utforske Grønlands isøde. På slutten av 1800-tallet var det nemlig ikke gitt at isen dekket omtrent hele øya – fra østkysten til vestkysten. Mange, og spesielt den svenske polarforskeren Adolf Nordenskiöld (1832-1901), mente det kunne befinne seg isfrie oaser langt innover land. Med stor nysgjerrighet gjennomførte han to ekspedisjoner til det han kalte «Nordens Sahara». Men selv om han ikke fant noen oaser, var han likevel tilbøyelig til å tro at de måtte eksistere.
Det vil sikkert være de fleste av «Naturen»s lesere bekjent, at de steder, hvor vi skandinaver lever og befinner oss godt eller slett alt efter omstendighetene, engang har vært dekket av såkalte «evige» sne- og ismarker, om hvilke vi kan lese i fjellsidene, hvor de i form av skuringsstriper har innrisset en utvetydig beretning om sin tilværelse. Det vil enn videre være bekjent, at disse samme skandinaviske ismarker har ved den grus og sten de utsendte med sine isfjell, som drev ned til sydlige bredder og smeltet, bidradd til dannelsen av store landpartier; således kan sannsynligvis Danmark og store deler av Nord-Tyskland til dels takke de skandinaviske ismarker for sin tilblivelse. Men ikke blot Skandinavia, store deler av Mellem-Europa og Sveits, England, Nord-Amerika etc., samt store strekninger på den sydlige halvkule bærer også tydelige spor efter engang å ha vært dekket av lignende ismasser, ja man regner endog med sikkerhet å kunne påvise, at det på flere steder har vært to istider, imellem hvilke det har vært en periode med særdeles varmt klima. I denne såkalte interglaciale tid har løver, neshorn, hulebjørner osv. ferdes f.eks. i Englands delvis av tropiske trær (palmer etc.) bestående skoger. Senere blev disse dyr atter fortrengt av en ny frembrytende istid, som forvandlet alt til is -og snemarker, for atter å forsvinne og gjøre jordbunnen til en av de tetteste bebodde i verden. Hvad er nu årsaken til sådanne istiders opptreden, og hvorfor forsvinner disse ismarker atter, når de engang er dannet, og skal de atter komme igjen? Dette er spørsmål av den høieste vitenskapelige interesse, men som det ennu ikke har vært mulig å løse på en tilfredsstillende måte. Ved tanke på dette spørsmål vender geologenes øine sig uvilkårlig mot Grønland som det sted, hvor løsningen nærmest er å søke. Dette land har nemlig, skjønt det strekker sig ned til en bredde omtrent svarende til Kristianias eller Bergens, en istid, sannsynligvis fullstendig lik den, som engang hersket hos oss. Men Grønland har heller ikke alltid vært dekket av is; i dets fjell finner vi forsteininger efter skoger, likeså yppige som de for tiden kan finnes noensteds i Europa.
… …
Å løse spørsmålene angående Grønlands istid kan der neppe være tale om ved en ekspedisjon som den påtenkte; det ville også ligge langt utenfor forfatterens evner og opgaver. Hvad jeg håper er i vesentlig grad å kunne befordre vårt kjennskap til Grønlands indre og å bringe geologene et fond av iakttagelser, som i mange retninger vil være av største interesse. Jeg vil befare innlandsisen fra den side av Grønland, hvor ennu ingen europeisk fot har betrådt den, vil kunne iaktta isens beskaffenhet på denne side, måle dens stigning mot det indre, finne vannskillet, måle de aldeles ukjent høider, måle fallet idet indre mot vestkysten etc. etc.
Men ikke blott for geologene vil Grønlands indre være av interesse, for meteorologene vil iakttagelser over klimaet, målinger av temperatur, fuktighet, vind og vindretninger, oplysninger om nedbør og skydannelse på disse uhyre sne- og ismarker. Det hersker her forhold, som er så rent forskjellige fra forholdet i de egne, hvorfra man regelmessig får observasjoner. … Enn videre kan der muligens, hvis været er gunstig, bli anledning til å gjøre magnetiske observasjoner.
Fridtjof Nansen. Grønlands innlandsis. 1888.
I etterkant av at Nansens vellykkede skitur på tvers av Grønland, konkluderer han på denne måten:
Denne ferd har ført bevis for at denne del av Grønland ikke alene er is- og snelagt, men at den har en mektig, skjolddannet overbygning av sne og is som fjell så vel som daler forsvinner under, og hvor man ikke en gang kan eftervise konturene av land og fjell.
Fridtjof Nansen. Foredrag i London om Grønlandsferden («Proceedings of the Royal Geographical Society). Journey across the Inland Ice of Greenland from East to West. 1889.
På snl.no kan vi lese at «Innlandsis er ein isbre som dekkjer eit stort område og er så tjukk at topografien i underlaget ikkje viser igjen på overflata.» Helt i tråd med hvordan Nansen beskriver Grønlands innlandsis.