Når Jordas klimahistorie blir allemannseie

Geologene burde trykke denne boka til sitt bryst. Det samme burde allmennheten gjøre. På imponerende vis har forfatteren skrevet lett og underholdende om utviklingen i Jordas klima siden sen urtid, og det uten å ta i bruk verken skisser, grafer eller fotografier.

«De neste 500 årene skulle Europa bli rammet av et uforutsigbart klima». Først og fremst blir vi minnet om de store klimaendringene som har skjedd opp gjennom geologisk tid, men i høyeste grad også gjennom historisk tid. De mange «klimakrisene», som forfatteren beskriver, har preget verdens befolkning gjennom tusener av år og gjort livet svært anstrengende, for ikke å si uutholdelig, en rekke ganger, og det er i dette perspektivet (blant annet med referanse til en fremrykkende isbre i bygda Olden på 1700-tallet) vi må se dagens såkalte klimakrise, slik en av bokas ekspertkilder blir sitert på.

Bokprosjektet er intet mindre enn ambisiøst. Ifølge bokas omslag skal den gi «nødvendig kunnskap for å forstå den klimakrisen vi står overfor i dag». Akkurat det er jeg ikke så sikker på at den gjør. Men vi får veldig mye interessant kunnskap om tidligere tiders klima og hvorfor Jordas klima har variert på ulike vis.

Ild og Is forteller om et skiftende klima gjennom hele Jordas historie, og her kan forfatteren lene seg på vitenskapelige resultater som er ugjendrivelige. Samtidig prøver han å forklare leserne om årsaken til de stadige endringene, fra kaldt til varmt og fra varmt til kaldt. Og det er virkelig driv over store deler av Reidar Müllers fortelling. Jeg er fristet til å kalle boka en «page turner», og det til tross for at det er mange fakta å forholde seg til.

Det som først og fremst preger boka er at vi får servert en mengde interessante historier knyttet til både personer og hendelser med utgangspunkt i geologiske steder og begivenheter som kan knyttes til klimaendringer.

De mesterlige knepene forfatteren bruker er – for det første – å koble spennende geologiske fortellinger opp mot det møysommelige arbeidet med å forstå Jordas komplekse klimahistorie, og – for det andre – personifisere forskningsresultater gjennom mennesker han treffer på sin vei mot ferdig bok.

Det første kan vi eksemplifisere ved fortellingen om Robert Scotts sydpolsekspedisjon i 1911/1912, der han forsinket fremdriften på tilbaketuren fra polen med én hel dag for å samle fossiler. Ulempen var at den skotske polarforskeren med denne stolte beslutningen sannsynligvis ofret både sitt eget og sine kameraters liv. I ettertid vet vi nemlig at de kun var én dagsmarsj unna depotet som kunne reddet dem fra sult og kulde.

Men vitenskapen ble beriket gjennom funn av plantefossiler som ga bevis for at det nedisete kontinentet har hatt et betydelig varmere klima uten is, og – som forskere senere ble klar over – ga støtte til kontinentaldriftteorien som Alfred Wegener lanserte allerede samme år.

Det andre kan vi illustrere gjennom besøket til lagerbygg 317 i København som huser kilometervis med iskjerner fra Grønland. Her treffer forfatteren en travel, miljøbevisst «iskjernelegende» som i sin forskning tar utgangspunkt i at isen har hukommelse og kan gi en detaljert fortelling om temperaturvariasjoner opp gjennom forrige mellomistid og siste istid. Det som overrasket forskerne er at klimaet ikke har endret seg jevnt og trutt, men at det under siste istid inntraff hele 25 brå temperaturendringer. De startet med en oppvarming på 5-10 grader i løpet av noen årtier, deretter fulgte en langsom avkjøling som varte i flere hundre år (vi kjenner disse som Dansgaard-Oeschger-hendelser).

Forfatterens hovedfokus er betydningen av CO₂ for klimahistorien. Grovt sett gir mer CO₂ et varmere klima, mens mindre CO₂ gir et kaldere klima. Men så er det altså ikke så enkelt likevel. Gjennom en rekke eksempler demonstrerer forfatteren at forskerne på langt nær har forstått hva som er årsaken til de stadige omskiftningene i klimaet. Derfor blir det mye spekulering, og i en populærfaglig bok er det ikke enkelt å gi kortfattede oppsummeringer av noe som ikke engang klimatologene har vært i stand til å forklare.

Vedrørende CO₂ er det ett poeng han kan kunne dvelt mer ved (s.15), spesielt siden hans spesialfelt er petroleumsgeologi, nemlig at menneskene utnytter klodens fossile energikilder i løpet av et geologisk øyeblikk, mens det samlet sett tok flere titalls millioner år å avsette kull-lagene som ga oss den industrielle revolusjon og kildebergartene som har gitt olje og gass til vår moderne livsførsel (for olje og gass er det seks kildebergartsaldre som dominerer). Ikke minst har vi nordmenn nytt godt av de juraiske kildebergartene på norsk sokkel som ble avsatt gjennom flere millioner år med helt spesielle geologiske forhold. Forfatterens spørsmål – «hva dette [den raske forbrenningen] gjør med atmosfæren, med livet og klimaet på jorden» – er betimelig. Derfor sender han jevnlig noen stikk til såkalte klimafornektere og levner dem liten ære.

Et annet lite poeng ved boka er en rekke gode metaforer. Spesielt vil jeg trekke frem omtalen av vår klimapolitikk som «en evinnelig lang hjemme alene-fest – en ordentlig rotbløyte – der ingen tar ansvar og vil gi seg. Vi river ut panelet, skraper opp gulvene og herper taket. Våre barnebarn vil kunne bo i huset, men det er et ramponert hjem». Til ettertanke, og mye mer egnet for oppvåking enn all skremselspropagandaen fra diverse forskere som vil fremheve seg selv gjennom sensasjonelle medieoppslag.

Jeg anbefaler mer enn gjerne denne boka til mine geologkolleger. Den samlede kunnskapen som formidles er stor, det er en mengde morsomme fortellinger, og Reidar Müller skriver godt.

Men, jeg har likevel noen kjedelige innvendinger, boka svertes etter min mening av noen skjønnhetsfeil. La oss se på noen få av dem.

Flere burde vært nevnt

Det skulle gå frem av omtalen ovenfor at undertegnede er begeistret for boka Ild og Is. Men noen kritiske bemerkninger kan vel likevel ikke skade?

Reidar Müller introduserer oss tidlig til at «de to viktigste teoriene for å forstå klimaet på jorden over tid» er platetektonikken (altså kontinentaldrift) og Milanković-syklusene. Senere får vi servert en rekke andre tanker om hva som påvirker klimaet (forvitring, albedo, solinnstråling, meteornedslag, vulkanisme, giftige gasser, aerosoler, støv, metangass, vanndamp, og selvsagt atmosfærens CO₂-innhold). Men samlet sett blir framstillingen rotete, og det skilles ikke godt nok mellom hvilke tidsskalaer de forskjellige mekanismene påvirker klimaet.

Som et eksempel kan vi trekke frem asteroidenedslaget utenfor Mexico for 66 millioner sien. Det hadde fundamental innvirkning på klimaet og livet på Jorda, mens vulkanutbruddet fra Pinatubo på Filippinene i 1991 kun hadde effekt i noen få år. Innholdet i boka hadde vært enklere å konsumere hvis realiteter som dette hadde blitt klarere uttrykt.

I samme kapittel ser han også bort fra at CO₂-nivået opp gjennom fanerozoikum, og heller ikke i holocen, på langt nær følger temperaturkurven én til én. Dette burde vært adressert fordi det er data man lett kommer over når man setter seg ned og googler.

I samme åndedrett refererer jeg til kunnskapen fra iskjernene på Grønland (referert til ovenfor) som forteller om svært hurtige klimaendringer (Dansgaard-Oeschger-hendelsene), endog hurtigere enn hva vi opplever i dag (s. 130), men forfatteren lar være å problematisere dette. Et forsøk på en troverdig forklaring – om det finnes noen – hadde vært ønskelig. Om det (foreløpig) ikke foreligger noen god forklaring, burde dette også vært nevnt.

Jeg savner også en forklaring på hvorfor Jostedalsbreen smeltet bort «i løpet av et par hundre år» (s. 159). Hvorfor forsvant isen? Var det varmere somre og mindre nedbørrike vintre? Eller var det andre forhold som vi ikke kjenner til som forårsaket en så drastisk endring av naturen? Dessverre gir ikke boka svar, men diskusjonen er relevant med referanse til den raske oppvarmingen vi opplever i dag.

Det er veldig positivt at vi som lesere blir introdusert til en rekke forskere verden over, ikke bare nålevende, men også flere som har satt sitt preg på klimaforskningen opp gjennom det 19., 20. og 21. århundret. Men det som skuffer er at forfatteren ikke introduserer oss til flere norske forskere som han formidler forskningsresultater fra. Et slikt grep ville gjort boka enda mer levende og hjemlig, og han ville gitt fortjent honnør til mange som fortjener det i en bok som denne. Som eksempel kan jeg trekke frem det gigantiske Storeggaraset (s. 168). Mange geologer har bidratt til forståelsen gjennom forskjellige typer studier av internasjonal interesse, men ingen er dessverre nevnt.

Men for all del, denne boka er absolutt verdt å bruke tid på, og jeg må innrømme at jeg beundrer forfatteren for all den kunnskap han har samlet mellom to permer.