Nødvendig kunnskap om havbunnen

I mer enn 40 år har oljeselskapene utforsket lagene under havbunnen på den norske kontinentalsokkelen. Resultatet kjenner vi. De store ressursene med olje og gass har hatt vesentlig betydning for landets økonomiske utvikling. Havbunnen derimot, som langt på vei utgjør grunnlaget for de biologiske ressursene som vi har nytt godt av – ikke i 40, men i flere hundre år – og som har satt et sterkt preg på bosetningsmønsteret langs kysten, har vi langt mindre kunnskap om. Det er faktisk bare i løpet av de siste par årene at myndighetene har vist interesse for å utføre et systematisk kartleggingsprogram.

Det har selvsagt sammenheng med den økte interessen for å ta vare på miljøet og sikre de verdifulle marine ressursene. Men vi kan ikke ta hele den store norske sokkelen i et eneste stort jafs, til det er oppgaven for stor, og derfor har regjeringen tatt en strategisk beslutning om å begynne i nord. Årsaken er oljeselskapenes interesse for å fortsette den allerede påbegynte virksomheten i disse områdene, i kombinasjon med det offentliges krav om en helhetlig miljøforvaltning som også omfatter fiskerivirksomheten.

Ny giv

Petroleumsundersøkelser i nordområdene startet allerede på 1970-tallet, og Lofoten-Barentshavet er et havområde hvor vi har store forventninger om å finne mer olje og gass. Interessen for havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen (Nordland VI og VII) er spesielt stor, og aktiviteten har følgelig økt de siste årene. Men, som vi vet, disse områdene er også spesielt viktige for flere fiskebestander. Rike og sårbare økosystemer, inkludert kaldtvannskorallrev og svampsamfunn, trives også her. Denne kombinasjonen av ressurser og biologisk mangfold gjør det nødvendig med en grundig kartlegging av naturtyper og bunnforhold i området.

For å sikre en bærekraftig utvikling i Lofoten-Barentshavet startet Regjeringen i 2002 en ambisiøs forvaltningsprosess. En viktig milepæl ble nådd i mars 2006, da «Stortingsmelding nr. 8 (2005-2006), Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan)» ble godkjent i statsråd. Det ble gitt klarsignal for et stort tverrfaglig (oseanografi, geologi, biologi, kjemi) program for å kartlegge havbunnen og økosystemene som hører til der. Dette programmet – MAREANO – startet opp i liten skala allerede året før, og etter planen skal kartleggingen av Lofoten og det sørlige Barentshavet være fullført innen utgangen av 2010.

Kartleggingen av havbunnen er nå fullført for store deler av Tromsøflaket, og påbegynt for Troms II og Nordland VII, fra kysten til eggakanten.

Vesterålen

Områdene mellom Vesterålen og østkysten av Finnmark har sokkelens mest varierte bunnforhold. Her finner vi store banker mellom dype trau. Det undersjøiske landskapet skyldes at isbreene på sin ferd fra fastlands-Norge vestover til eggakanten fløt ujevnt, med stor istransport og brutal utgraving i for eksempel Andfjorden og Malangsdjupet, mens bank­områdene var dekket av is som beveget seg sakte.

Utenfor Vesterålen finner vi Norges smaleste kontinentalsokkel, bare 10 km bred, mens den ellers kan være flere hundre kilometer bred.

Omfattende tverrfaglige undersøkelser med oseanografer, geologer og biologer har etablert sammenhenger mellom det fysiske miljøet og biologiske samfunn, med kaldtvannkorallen Lophelia pertusa som gjerne slår seg ned på kantene av isfjellpløyemerker som et godt eksempel.

Tromsøflaket

Tromsøflaket er en stor havbank, med grov og uregelmessig bunn, preget av isbreene som dekket havbunnen under siste istid. Dype forsenkninger i havbunnen, opp til 5-10 m dype og flere kilometer lange, fylt av finkornet materiale i bunnen, bryter opp en uregelmessig havbunn dekket av sand, grus og steiner (Figur 5). Disse forsenkningene ble laget av gigantiske isfjell som drev rundt i havet for mer enn 10.000 år siden, etter at isdekket som dekket Skandinavia begynte å trekke seg tilbake.

I forsenkninger som Ingøydjupet i den nordøstlige delen av Tromsøflaket samler finkornet materiale seg opp. Her har også MAREANO-programmet funnet groper i havbunnen som er opptil 100 m vide og 5-10 m dype («pockmarks»). Slike groper tolkes vanligvis til å vise at gass eller væsker siver opp til havbunnen, og videre til vannmassene. De finkornede sedimentene i Ingøydjupet er også anvendt som miljøarkiv. Kjerner av havbunnen deles opp i skiver som representerer ulike tidsrom, og ved å analysere skivene, kan vi si noe om hvor mye forurensning som er tilført til sedimentene.

Foreløpige resultater viser også at dyresamfunnene skifter med varierende bunntyper. Vi finner noen dyrearter på bløt mudderbunn, mens andre arter dominerer på hard grusbunn.

Langs kysten utenfor Troms og Vesterålen finns store bankområder som er skilt av dype trau. På bankene ligger sandige sedimenter som viser at kraftige strømmer ofte sveiper over. I trauene finner vi mer finkornede sedimenter som samler seg i bakevjene.

I trauet nord for Malangsgrunnen har vi funnet en rygg med harde bergarter som stikker opp over havbunnen. Her er det også korallrev som lenge har vært kjent blant fiskerne, men de har aldri vært kartlagt tidligere. Etter å ha bestemt nøyaktig posisjon, ble revet undersøkt med video og annet utstyr under et tokt i april 2007. Revet er over én kilometer langt, og opptil 30 m høyt, med en rik fauna og store koralltrær. I dypområdene ved siden av ryggen består havbunnen av bløtt mudder, med sjøfjær, sjøpenner og sjøpølser.