Ny adresse: Økern

– Det var helt nødvendig å flytte, sier professor Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum.
Vi treffer ham i et anonymt industribygg på Økern, noen få stopp på T-banen øst for Oslo sentralstasjon, og etter å ha gått sikk-sakk gjennom en trist asfaltjungel finner vi til slutt inngangsdøren. Vi tenkte i vårt stille sinn at behovet må ha vært ganske påtrengende for at noen frivillig skulle flytte hit.
– Laboratoriene var uutholdelige, forklarer paleontologen som har vunnet legfolks hjerter med sin enkle og entusiastiske formidlerstil.
Nå er han, sammen med kollegaene, «forvist» til topp moderne lokaler, langt fra den staselige museumsbygningen hvor han har tilbragt omtrent hele sin profesjonelle karriere. Dermed har arbeidsforholdene – staben sett under ett – blitt betydelig bedre enn de noen gang har vært.
Kollegaene utgjør 4 paleontologer, 4 mineraloger, en håndfull doktorgradsstipendiater, noen få mastergradsstudenter, 4 teknikere og enkelte verneverdige emerituser. Ikke å forglemme et utall relikvier samlet inn av geologer gjennom et par hundre år, samt en masse annet som må tas vare på for å tilfredsstille kravet til et ordentlig museum.
Klager ikke
«Brøggers hus (Geologisk museum) er for tiden stengt for publikum.» På Naturhistorisk museums nettsider finner vi denne konsise beskjeden. Bakgrunnen er at museumsbygningen renoveres og moderniseres, etter at den gjennom mange år har forfalt og var helsefarlig for de ansatte (GEO 01/2015; «Et museum i støpeskjeen»).
– Geologiinteresserte på jakt etter kunnskap om fortiden er – inntil videre – henvist til en mindre utstilling med høydepunkter fra samlingene i Colletts hus (Zoologisk museum), forteller Hurum.
De ansatte ved Geologisk museum ble altså dømt til et liv i et industribygg på Økern. Overgangen fra å spasere inn på kontoret fra Botanisk hage må – mildt sagt – ha vært formidabel. Å bytte fra gamle, ærverdige kontorer med møbler og vegger i mørkt treverk, der professorlukten fra fordums tider fortsatt sitter i, til moderne, moteriktige skrivebord og gjennomsiktige glassvegger kan ikke ha vært enkelt for fagfolk som lever av å interessere seg for alt som er gammelt.
Hurum er likevel ikke den som klager. Langt derifra. Han ser i stedet de positive sidene ved å flytte, og han hevder at de fleste kollegaene er enige.
– Nå sitter geomiljøet vegg i vegg med samlingene, og det er selvsagt mye bedre enn å være spredt på mange steder, slik vi var før, med samlinger lagret på Jarlen Kino, Kjemisk institutt og i alle fire etasjene på museet. Vi har jo ikke klart det helt da, for nå er det 7000 kasser med stein i en stor fjellhall på Ekeberg, men det er mer oversiktlig nå.
– Løsningen som vi har fått til her var utopisk på Tøyen. Der var det både trangt og uhensiktsmessig. Vi har derfor endt opp med lokaler som samlet sett er langt bedre enn de vi hadde, framholder «dinosaurforskeren», tittelen som ofte blir klistret på ham.
Bedre helse
Geologene som nå har midlertidig (?) camp på Økern har gjort det beste ut av den nye situasjonen. Det skal de ha. Enkelt har det ikke vært, og kreativiteten har fått bein å gå på, men arbeidsrommene har med forskjellige virkemidler fått en atmosfære der du ikke er i tvil om at du har havnet blant stein- og fossilgale nerder.
– Du ser at vindusflatene inn mot kontorer og møterom delvis har blitt dekorert med en film med fossil- og geologimotiver. Forstørrelser av Brøgger sin illustrasjon av trilobitten Asaphusfra 1882, Kjerulf sine norske mineralillustrasjoner fra 1878, og feltarbeid på Svalbard pryder nå de store flatene.
En sterkt formildende omstendighet i flyttingen fra idylliske Tøyen til kaotiske Økern er de nye laboratoriene. Endelig kan teknikerne puste fritt, uten fare for egen helbred.
– Arbeidsforholdene har bedret seg radikalt. Vi har blant annet fått skikkelig avtrekk, slik at for eksempel astma ikke lenger er enn trussel for dem som preparerer fossiler.
Med mye lys inn er arbeidsmiljøet også et helt annet. Teknikerne sitter dertil tett opp til de vitenskapelige ansatte og oppnår dermed bedre kommunikasjon med «oppdragsgiverne».
Formildende er også de nye, funksjonelle samlingsmagasinene der stein, fossiler, kart og feltdagbøker skal bli sirlig ordnet slik at alle med et behov lett skal kunne finne fram. Herunder en imponerende typesamlingder vi finner alle fossiler som har blitt avbildet i en vitenskapelig artikkel signert en norsk forsker siden starten på 1800-tallet. Dette systemet er forøvrig store museer over hele verden pålagt å gjøre for å sikre etterprøvbarhet i forskningen.
Odelsbonden
Jørn Hurum har maktet å spre et geologisk og paleontologisk budskap til store deler av det norske folk, og han er den eneste geologen i Norge som har rykket inn på kjendislisten. «Se og Hør-status» har han nok ikke, til det er geologifaget for spesielt, men han er rett som det er i media som foretrukket ekspert på grunn av sitt forståelige språk uten for mange fremmedord, samt vidtfavnende interesser.
Nå venter en helt ny utfordring. Brøggers hus på Tøyen skal bli norsk geologis spydspiss mot folk flest, med over hundretusen besøkende hvert eneste år, inkludert et stort antall skoleklasser, så da må både Hurum og kollegaene brette opp ermene.
– Å være med på dette er akademisk selvmord, sier han med ettertrykk.
– I de neste tre til fem årene vil arbeidet ta masse tid og energi. Tiden til forskning vil således bli kraftig redusert, og konsekvensen for oss forskere er at det blir et stort og synlig hull på CV-en. Men jeg ser på meg selv som en odelsbonde, museumsjobben er en livslang jobb der du skal levere fra deg museet i en bedre skikk enn det var da du ble ansatt.
Han er derfor opptatt av ledelsen ved museet setter pris på innsatsen, og har vilje til å se gjennom fingrene med at produktiviteten vil avta i en periode. Samtidig legger han ikke skjul på at oppgaven er lystbetont, og at han er glad i museet.
– Utadrettet virksomhet er både viktig og morsomt, så jeg bruker gjerne et par år på å forme et nytt, tidsriktig museum. Uten den museale tankegangen ender vi også opp som et institutt, og det vil vi slett ikke.
Dessuten, slik Hurum selv uttrykker det, du jobber ikke på et museum hvis du ikke er museumsvokter. Og på Geologisk museum er det et nesten et uendelig antall skatter å vokte på.

Uviss framtid
De som ser enden på karrieren innser at Økern blir siste stopp i arbeidslivet. Flytting tilbake til Tøyen er foreløpig en framtidsvisjon.
– Hvis vi skal tilbake til Tøyen, må det bygges nytt. Renoveringen av Brøggers hus som nå foregår har kun til hensikt å legge til rette for de nye utstillingene. Universitetsstyret har bestemt at det til sammen skal brukes over 300 millioner kroner på det arbeidet.
– Med liten interesse for å investere i museale bygninger fra myndighetenes side, er jeg derfor innstilt på at disse kontorene blir et permanent oppholdssted for mitt vedkommende. Jeg har nok flyttet for siste gang, avslutter professor Jørn Hurum.
Vi forlater likevel «den provisoriske bygningen» med et bestemt inntrykk av at framtidsperspektivet om «alt samlet på ett sted» fortsatt er sterkt til stede. Det vil i så fall bli til glede for de ansatte, og ikke minst for publikum.