Oljedirektoratet er som vanlig nøkterne. Denne gang med utgangspunkt i de første estimater for mineralressurser i Norskehavet (Havbunnsmineraler: Store ressurser på norsk sokkel).
Hør bare her: «Store ressurser på norsk sokkel». Det er imidlertid et understatement når vi ser hvilke tonnasjer Oljedirektoratet har beregnet befinner seg i dyphavet. Riktig nok hevder geologene samtidig at «for flere av metallene tilsvarer mineralressursene mange år med globalt forbruk», men her stopper det helt opp.
Resten av pressemeldingen om «ressursvurdering av havbunnsmineralene på norsk sokkel» fra 27. januar er så tørr som den kan bli (se også geo365.no).
Etter et par positive utsagn referert til ovenfor, blir resten av artikkelen brukt på å fortelle om ODs ansvar, om deres forskningsprogrammer i dyphavet med bakgrunn i omstillingen til lavutslippssamfunnet, og om hva slags forekomster som finnes i dyphavet. Nøkternt og saklig. Først helt til slutt (!) kommer en tabell som viser «forventede tilstedeværende ressurser». Disse blir oppgitt for sulfider og skorper uten en eneste kommentar.
Tallene er så visst interessante. Men vis meg den journalisten (det er denne yrkesgruppen som må forventes å lese pressemeldingen for å formidle nyheten til allmennheten) som vet hvor mye 38 millioner tonn kobber er. Eller 2 317 tonn gull. Ingen, med noen få unntak – for eksempel ressursgeologene ved Norges geologiske undersøkelse – har noe forhold til slike tall. Folk flest er ikke i stand til å sette dem i perspektiv.
Dessverre har Oljedirektoratet med denne pressemeldingen unnlatt å fortelle hvor stor betydning funnene i Norskehavet kan ha for norsk industri, for det grønne skiftet og for det globale mineralmarkedet.
Vi snakker nemlig ikke om «store ressurser». Her passer det bedre å bruke det ubyråkratiske ordet «GIGANTISKE», eller skulle byråkratene kanskje gått litt utenfor komfortsonen og skrevet «over all forventing», eller «kolossale mengder med mineralressurser i dyphavet åpner for snarlig utvinning»? Eller enda bedre: «Norge kan potensielt bli en maktfaktor i det grønne skiftet». Selv ville jeg kanskje luktet på denne ingressen: «Norsk oljeteknologi kan stå aller fremst i rekken når Norges enorme mineralressurser i dyphavet en gang i fremtiden kanskje skal utnyttes».
Deep Sea Minerals 2023
Licence to Operate – Securing Minerals for the Green Shift – Technology & InnovationBergen 5. – 7. desember 2023
La oss se på noen av de mulige metallressursene som Oljedirektoratet har oppgitt.
Ta kobber, anslaget for mulige ressurser i sulfider er 38 millioner tonn. Røros Kobberverk produserte gjennom 333 år 118 000 tonn (1644-1977). Potensialet i dyphavet er altså 300 ganger større. Eller Nussir, den planlagte kobbergruven i Finnmark som har planer om å produsere 165 000 tonn metall gjennom sin levetid. Potensialet i dyphavet er 230 ganger større. Dertil vet vi at verdens totale produksjon av kobber er ca. 20 millioner tonn per år. I Norskehavet ligger det altså kanskje to års produksjon og venter.
Ta gull, anslaget for mulige ressurser i sulfider er 2 317 tonn. I Bidjovagge på Finnmarksvidda ble det på slutten av 1900-tallet produsert 6 (seks) tonn. Potensialet i dyphavet er altså nesten 400 ganger større. Dertil vet vi at verdens totale produksjon av gull er ca. 3 000 tonn per år.
Ta sølv, anslaget for mulige ressurser i sulfider er 85 000 tonn. Kongsberg Sølvverk produserte til sammenligning 1 350 tonn sølv gjennom 333 år (1623/4-1957), mens verdens totale produksjon er ca. 27 000 tonn. Norge har altså et potensial til å bidra med tre års produksjon.
Det er dette som er perspektivet, og det er dette journalistene fullstendig har oversett. Mangelen på å videreformidle betydningen av de tørre tallene er grunnen til at nyheten fra Oljedirektoratet har gått under radaren.
Konsekvensen er at det norske folk og norske politikere er fullstendig uvitende om hvilken fantastisk mulighet som ligger for norsk industri i Norskehavet, og at Norge faktisk kan bidra substansielt til produksjon av de metallene som det grønne skiftet krever.
GOD HELG!
HALFDAN CARSTENS
PS Den som kan fortelle meg verdien av figuren som er vedlagt pressemeldingen må gjerne ringe meg. For meg står søylene fram som en sammenligning av epler og pærer.
Se også geoforskning.no: «Høyere gehalter av eksotisk metall».
«… scandium være det metallet vi kan eksportere størst andel av; norsk scandiumproduksjon basert på en liten gruveoperasjon (en kvart million tonn per år) kan dekke nært sagt hele den globale etterspørselen.»
Ebbe Hartz, Aker BP (https://geo365.no/dyphavsmineraler/1-km2-kan-gjore-norge-selvforsynt/ )