Mitt nyttårsønske Sverre Strandenes slår et slag for mer edruelighet i samfunnsdebatten. Foto: Halfdan Carstens

Mitt nyttårsønske

Beklager Kongo, men dere må nok fortsatt sitte rundt bålet under bølgeblikktaket også i fremtiden.

Når vi nå er ferdige med å åpne tonnevis med julepresanger, skulle jeg ønske at vi hadde pakket ut de to største elefantene i dagens samfunnsdebatt: Den ene, befolkningsvekst og den andre, forskjellen mellom fattig og rik.

Det fødes rundt 350 000 mennesker hver dag på vår planet, samtidig som 150 000 faller fra. Dette gir en netto tilvekst –  hver eneste dag – på 200 000 mennesker. Et nytt Norge fødes altså netto hver 30. dag. Samtidig med dette etableres avansert infrastruktur i rekordfart, og samfunnets sårbarhet øker i samme takt. Det betyr at selv med et uforandret klima og forbruk, øker sårbarheten i samfunnet samtidig som det globale behovet for energi øker.

I Norge har vi firedoblet forbruket vårt de siste 50 årene, og ingen andre i Europa handler mer enn vi nordmenn. Detaljhandelen har økt jevnt og trutt, og det forventes en vekst på tre prosent neste år.

I Kongo bor det ca. 80 millioner mennesker, hvorav rundt 20 prosent har tilgang på elektrisitet.

Resten av befolkningen, altså ca. 64 millioner mennesker, koker maten sin på ved.

Etter at vi nordmenn handlet for fire milliarder kroner under Black Friday i fjor, og for 54,5 milliarder kroner i desember frem til julaften, er det da rimelig at vi samtidig formaner kongoleserne om å ikke øke sin velstand fordi det ikke vil passe med resten av verdens klimamål?

«Beklager Kongo, men dere må nok fortsatt sitte rundt bålet under bølgeblikktaket også i fremtiden.»

Energi og klima må diskuteres i et globalt perspektiv, og klimareduserende tiltak må settes inn der det gir størst virkning globalt. Samtidig må vi erkjenne de to elefantene i rommet. I dag er vi ikke i nærheten av å ha en løsning på disse ekstremt kompliserte dilemmaene. Hva kan vi gjøre i mellomtiden?

Utslippene pr produsert energienhet fra et moderne gasskraftverk utgjør ca. 30 prosent av tilsvarende utslipp fra et eldre kullkraftverk. Et middels kullkraftverk i Polen, for eksempel, slipper ut rundt ti millioner tonn CO2 hvert år, og dem er det mange av. Man ville spare sju millioner tonn CO2 hvis bare ett av disse ble erstattet med gass. Det utgjør så mye som halvparten av de direkte utslippene fra olje og gassindustrien i Norge. Med konstant forbruk, vil selvfølgelig forbruk av gass øke, mens kull går ned. Nettoeffekten, er en kraftig reduksjon av CO2-utslippene.

Er det ikke det vi ønsker?

Nordmenn har mer enn nok råd til å betale sin egen bil. Kanskje vi skulle sende subsidiene til Polen, der det virkelig ville monne?

Selvsagt er dette lettere sagt enn gjort. Men det illustrerer at vi må tenke annerledes i dag enn før. I stedet for å stå og brøle på Løvebakken, må vi endre premissene for dagens debatt. Fra ufornuft og følelser, til fakta og sunn fornuft.

SVERRE STRANDENES

Geofysiker

X