Den svenske Riksdagen vedtok i november å oppheve forbudet mot utvinning av uran, og endringen gjelder fra 1. januar 2026.
Forbudet mot uranutvinning (og leteundersøkelser) ble innført i 2018 av flere politiske, miljømessige og samfunnsmessige årsaker. Det var særlig knyttet til bekymringer for radioaktiv forurensning, avfallshåndtering og folkelig motstand mot kjernekraft.
Sverige hadde begrenset utvinning av uran fra alunskifer ved Ranstad i Västergötland over noen få år på 1960-tallet. Formålet var å støtte kjernekraftproduksjonen, og totalt ble det utvunnet om lag 215 tonn. Gruva stengte i 1969 da lave priser og økende miljøkostnader gjorde den ulønnsom.
Sveriges geologiske undersøkelse (SGU) utførte før og etter driften i Ranstad et omfattende prospekteringsarbeid for å kartlegge Sveriges uranressurser, og de viktigste ressursene opptrer i alunskifer og visse deler av grunnfjellet. Ressursene utgjør ca. 27 prosent av EUs kjente uranforekomster.
I innspillet til regjeringens forslag om å oppheve forbudet, understreket SGU at en oppheving av forbudet ikke bare handler om uranressursene – uran forekommer ofte sammen med andre mineraler og metaller, inkludert sjeldne jordartsmetaller. Dermed hindret forbudet også effektiv utnyttelse av disse, der uran eventuelt kunne blitt utvunnet som et biprodukt.
Forvaltningsorganet trakk også frem konkurranseulempen forbudet medfører. De skrev at mange land tillater utvinning av uran, og forbudet gjør det mindre attraktivt å investere i leting der. Det er også en ulempe for selskapene at forbudet medfører strenge krav knyttet til vannrensing og avfallshåndtering også for prosjekter der uran hverken er primær- eller biprodukt.
Ifølge SGU har Sverige seks kjernereaktorer i drift, fordelt på tre kraftverk. De forbruker totalt 1 500 – 2 000 tonn uran per år, og dette importeres fra Canada, Australia, Namibia og Kasakhstan.
Oppheving av forbudet kan på sikt potensielt bidra til å redusere importavhengigheten. Likevel understreker SGU at ingen umiddelbar økning i utvinning er ventet – markedet, miljøkrav og økonomi vil fortsatt være avgjørende.
I Norge finnes uran første og fremst i pegmatitter (blant annet rundt Langesundsfjorden, Sæteråsen nord for Larvik og ved Høgtuva i Nordland). Norske forekomster av uran har aldri vært drivverdige grunnet lave markedspriser og miljøhensyn, skriver Norges geologiske undersøkelse.