Prolog: Et eldgammelt skjelett

«Søgne-funnene er minst like enestående som de rikt utstyrte båtgravene fra vikingtiden».

Det hevder arkeolog Pål Nymoen ved Norsk Maritimt Museum. I en artikkel i Søgne historielags årbok for 2014 begrunner han dette med at vi har å gjøre med de «eldste fysiske rester av mennesker som hittil er funnet i Norge»[1]. Videre påpeker han at «det er svært sjeldent at det blir oppdaget menneskeskjeletter fra eldre steinalder i Skandinavia, og beinene gir dermed en unik mulighet til å få økt kunnskap om mennesket rent fysisk fra perioden etter siste istid frem til ca. 4000 år før vår tid».

Vi snakker om Sol – knoklene av et steinaldermenneske funnet utenfor Hummervikholmen i Søgne i Kristiansand kommune – som var en aldri så liten sensasjon da skjelettet hennes ved en ren tilfeldighet ble funnet under vann i 1994. Sol er også kjent som Søgnekvinnen (geo365.no: «Hodeskallen som endret historiefortellingen»).

Vi kan underbygge påstanden ovenfor – om «svært sjeldent» – med at det kun er funnet knokler fra eldre steinalder på fire andre steder langs norskekysten (Brunstad i Vestfold, Vistehola i Rogaland, Bleivik i Rogaland og Bønes i Vestland). Med Sol blir det fem, fordelt over nærmere seks tusen år.

fvt. = før vår tidsregning/evt. = etter vår tidsregning; fvt./evt. Benyttes i stedet for f.Kr./e.Kr.

Det betyr ikke at det mangler bevis for at vi har hatt en rik steinalderkultur her i landet. Arkeologene forteller om 8 000 forskjellige funn fordelt langs kysten og inne i fjellet. Men det aller, aller meste dreier seg om redskaper og våpen laget av flint og andre bergarter. I mangel av gjenstander (med få unntak) tilvirket av organisk materiale, er arkeologenes database svært begrenset.

Vi må imidlertid se Sol i et langt bredere perspektiv enn det norske. Menneskeskjeletter fra steinalderen er ikke bare sjeldne i Skandinavia. De er sjeldne over hele Jorda. Fra paleolitikum (de siste 30 000 år av siste istid, fram til holocen, 11 700 år siden)[2] er det for eksempel i Europa og Asia kun funnet et par hundre skjeletter eller fragmenter av skjeletter (og kun én tann).

Istider og Istiden

«Istiden» – i geologisk forstand – utgjør de siste 2,6 millioner år (kvartær). Istiden utgjør imidlertid 40-50 mindre istider og mellomistider. Klimaet vekslet da mellom kaldt og varmt i et regelmessig mønster som hovedsakelig var forårsaket av Jordas bevegelser rundt Sola (Milanković-syklene). Nedkjølingen mellom 117 000 og 11 700 år siden refereres til som «siste istid». Tiden etter (altså vår tid/holocen) er en mellomistid. I denne artikkelserien refererer jeg for enkelhets skyld til siste istid som «Istiden» (med stor I). Istiden sluttet derfor for 11 700 år siden.

Første vitnesbyrd

Etter mange år med mangelfull og slurvete formidling, ble det klart for allmennheten at Sol døde for 9 300 år siden, mer enn to tusen år etter Istidens slutt, eller – sagt på en annen måte – mellom 80 og 100 generasjoner etter at europeere fant boplasser på Sør-Vestlandet. Hvorfor hun døde, og hvorfor knoklene lå i et tynt lag med gjørme tett opp til land, er fortsatt en gåte. At den noen gang vil bli oppklart, er lite sannsynlig. Det fordrer i så fall nye funn av knokler eller redskaper.

Likevel er ikke steinalderkvinnen Sol en del av vår bevissthet på samme måte som vikingskipene. Sannheten er vel heller at Sol er ganske så ukjent blant folk flest[3], mens «alle» har et forhold til de gedigne vikingskipene som oppbevares på Bygdøy.

Men hvem var Sol?

Kort fortalt snakker vi om det eldste menneskeskjelettet som noen gang har blitt funnet her i landet. Et menneske som levde i eldre steinalder. Et menneske som baserte tilværelsen på kunnskap ervervet av sine forfedre i et Istidens Europa, i et «Steppetundratidens» i Norden og i et «Skogtidens» Norge. Et menneske hvis arv innebar stadig skiftende naturgitte forhold gjennom tusener av år. Et menneske hvis arv innebar erfaringer fra et klima som hyppig vekslet mellom kaldt og tørt – og varmt og fuktig. Et menneske der forfedrene hadde bygget en kultur rundt et landskap preget av smeltevann fra isbreer som svant hen i et stadig varmere værlag. Et menneske som bodde langs en kyststripe som stadig endret seg i takt med at det relative havnivået sank og steg. Et menneske som livnærte seg på et mangfoldig og rikt dyreliv, både i sjøen og på land, samt de vekster skogen kunne by på gjennom vår, sommer og høst. Et menneske som hadde et variert og sunt kosthold.

Sol levde i skjærgården

Det vi vet om Søgnekvinnen er at hun tilhørte et maritimt miljø tett opp til datidens skoger. Analyser av beinrestene viser at hun for det aller meste livnærte seg av sjømat, og at fisk, sel og småhval var aller viktigst i kostholdet. Isotopanalyser viser at sel dominerte matinntaket.

Det er lett å forstå at havet var viktig for Sol-familien. For utenfor funnstedet lå skjærgården med utallige skjær, holmer og øyer. I dag kjenner vi dem blant annet som Borøya, Skarpøya, Langøya, Monsøya, Helgøya, Kapelløya, Skarvøya og Hundsøya, og enda lenger ut lå Songvår- og Uvår-arkipelene, foruten en mengde små holmer med lite kjente navn. Et eldorado på gode dager. Et inferno når stormene raser.

Med uthulete trestammer (kano) eller skinnkledde skrog (kajakk eller kano), kunne steinaldermenneskene padle mellom øyene og sanke og fange det de kom over. Til forskjell fra i dag, bugnet landet av mat: på sjøbunnen, i vannet, i luften og på land. Datidens «søgninger» led neppe noen nød. Men de måtte jobbe for føden. De fikk ingenting gratis. «Butikken» var alltid åpen. Gitt at været ikke la hindringer. Det var ingen helligdager.

Sol er i dag vårt aller eldste tidsvitne fra første del av eldre steinalder (jegersteinalderen). Og selv om isen over landet hadde smeltet vekk lenge før flokken hennes fant et utkomme i skjærgården, har hun lært oss mye om de aller første menneskene på denne kanten av landet. Uten henne, ville vår kunnskap om steinalderen vært atskillig fattigere. Presis hva vi har lært, kommer jeg tilbake til i en senere artikkel.

Fortsatt uløste mysterier

Da Sol levde, var landet tynt befolket, og bosetningen var spredt langsetter kysten, både i øst og vest. Funn av steinredskaper og rester av boplasser ned mot sjøkanten, samt fangstanlegg og skyteskår inne i fjellet, vitner om de første nordmennene. Når de kom, hvordan de kom, og hvorfra de kom, er et mysterium som forskerne lenge har vist interesse for, men som det fortsatt ikke er konsens rundt.

Det som er sikkert, er at landet var tatt i bruk allerede kort tid etter den 1 100 år lange kuldeperioden kjent som yngre dryas, altså etter at det brått ble mye, mye varmere for 11 700 år siden. Restene etter boplasser i Pauler i Vestfold og på Rennesøy i Rogaland forteller dette med all tydelighet. Andre funn langsetter kysten bekrefter at nysgjerrige europeere fant landet langt i nord fristende senest noen få århundrer etter at innlandsisen var borte.

Faktaboks 1: geo365.no: Botanisk tid

Hvor kan du bli kjent med Sol?

Den originale hodeskallen og beinrestene av Sol og de andre i flokken oppbevares i dag på Historisk museum i Oslo. Der kan vi som publikum finne hodeskallen hennes i en liten monter. Men bare hodeskallen, ikke de andre legemsdelene, og tekstplakaten er ganske beskjeden.

På Søgne gamle prestegård i Kristiansand har museet derimot viet det enestående funnet betydelig større plass («Soloppgang. De første menneskene på Agder.»). Men ikke bare en replika av skjelettet til kvinnen Sol. Her får vi også informasjon om den 2,6 millioner år lange steinalderen/istiden og den 100 000 år lange Istiden, tanker om innvandringen til Norge etter Istiden, kunnskap om de redskaper Sol benyttet, og hvilken type bergarter hun tok i bruk. Dessverre ligger museet nokså bortgjemt til, og det er ingen skilt på E18 som viser vei, så de færreste turistene finner veien hit. For lokalbefolkningen og skoleklasser er museet med de trivelige omgivelsene imidlertid gull verdt.

Artiklenes tema

I denne artikkelserien er hensikten å gå litt nærmere inn på bakteppet for innvandringen til Norge. Hva skjedde med innlandsisen da klimaet brått endret seg, og det ble både varmere og våtere? Hvordan ble Norge «farget grønt» i takt med at stadig flere vekster slo rot? Hvilke kulturer er de første nordmennene et produkt av? Hvordan var livet i begynnelsen av eldre steinalder? Og hvor kom de første nordmennene fra? Hva var det som drev dem på flukt fra et Europa der klimaet stadig ble bedre?

Tverrvitenskapelig forskning

Steinalderen kan kun forstås gjennom å jobbe på tvers av fagene. Derfor legger jeg i denne artikkelserien opp til å se Sol og innvandringen til landet i et geologisk-klimatologisk-arkeologisk-paleoantropologisk perspektiv.

Bli med på en reise gjennom Istidens siste krampetrekninger. Da klimaendringene endret steinalderfolkets livsvilkår på dramatisk vis. Da noen modige sankere, fiskere og jegere dro nordover til en jomfruelig kyst, og i løpet av bare noen få hundre år koloniserte landet som senere skulle bli Norge. Bli også bedre kjent med en av de ytterst få menneskene som det langs kysten er funnet levninger av.

 I neste artikkel prøver jeg å tegne et bilde av Norden og Europa under siste istids maksimum.

Få holdepunkter

Kunnskapen om de første nordmennene er i beste fall fragmentarisk. De beste datapunktene (arkeologiske funnsteder med menneskeknokler) er få, og de spenner over et veldig langt tidsrom, flere tusen år.

Arkeologiske og forhistoriske funn i form av redskaper og våpen langs kysten og inne i fjellene har likevel gitt oss kunnskap som kan fortelle en oppstykket historie. Med nye funn kan hovedtrekkene i beretningen bli mer detaljert og kanskje bekreftet, men de kan like gjerne lede til nye hypoteser om hvordan innvandringen foregikk – hvor immigrantene kom fra.

Det blir litt som å legge et puslespill med en brøkdel av alle brikkene som finnes, og uten å kunne se bildet foran oss (tenk på et bilde av en elefant). Nye brikker vil hjelpe oss å komme nærmere løsningen, men nye brikker vil også bidra til at vi endrer oppfatning av hvordan bildet egentlig ser ut (det vi trodde skulle bli en elefant, tror vi nå skal bli en mammut, en slektning av elefanten).

At det ligger flere spor over og (spesielt) under vann[4], er det liten tvil om, men å finne dem, er svært vanskelig. Ofte er det derfor tilfeldigheter som leder til ny kunnskap. Akkurat slik det skjedde med det særdeles viktige funnet av Sol utenfor en brygge i den sørlandske skjærgården i 1994.

[1] Pål Nymoen. Steinaldermysteriet ved Hummervikholmen. I J.-E. Hallandvik. Årbok 2014. Søgne Historielag. (ss. 48-61).

[2] Elle Clifford og Pau Bahn. Everyday Life in the Ice Age. 2022.

[3] Påstanden har blitt prøvd ut på profesjonelle botanikere og geologer. Den er dessverre ikke hentet ut av luften.

[4] At det kan være mange spor under vann, har sammenheng med at det globale havnivået ved Istidens slutt var 60 meter lavere enn det er i dag. Landet var derfor større etter at Istiden tok slutt.