Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her.
Det var kaldt. Betydelige kaldere enn i dag. Innlandsisen ble tykkere, og brefronten rykket framover. Iskappen over landet vokste seg stor og mektig. Til slutt dekket den det aller meste av fastlandet. Norge var enda en gang på vei inn i en ny «istid» (stadial; en kald fase under en istid).
Da breen sakte fløt framover gjennom landskapet, rev den opp fjellet, tok med seg løsmasser som leire, sand, grus, stein og store blokker og presset alt sammen opp i en lang og buktende løsmasserygg – en endemorene. I en tynn stripe utenfor lå noen steder det golde tundralandskapet med noen få vekster som hadde klart seg gjennom den 1 100 år lange kuldeperioden. Utenfor der igjen, i havet, dominerte drivisen og pakkisen helt ned til Storbritannia.
«En endemorene er en morene som er lagt opp foran nedre ende av en isbre. Hvis breen smelter vekk, vil endemorenen stå opp som en voll og markere hvor langt breen rakk tidligere.» snl.no
Vi kjenner denne markante grusryggen som Raet. Den er kartlagt over hele Norden og forteller om det siste brefremstøtet som markerte slutten av siste istid. Den forteller derfor også om innlandsisens største utbredelse i forkant av holocen. Noen steder ligger den på land. Andre steder under vann. Men enda mer av morenen lå under havnivå da den ble avsatt. Årsaken er at den senere landhevningen har «løftet» den opp, og at kystlinjen har flyttet seg lenger utover.
Tidsmaskinen har tatt oss tilbake til slutten av kuldeperioden yngre dryas (12 800-11 700 før nå). Som følge av den plutselige og voldsomme oppvarmingen som innledet vår egen geologiske tidsperiode, holocen, stoppet breens framrykning. Der og da ble morenen avsatt. Løsmassene som breen fraktet med seg (usortert morenemateriale) ble lagt igjen i ryggen som gjennom flere århundrer vokste seg stor.
Ryggen kjenner vi i dag som noen titalls meter høy og fra noen hundre meter til flere kilometer bred. I enkelte steder av landet er den derfor et markant landskapstrekk.
Raet er spesielt godt eksponert på begge sider av Oslofjorden. På østsiden av Oslofjorden danner den en markert rygg som går fra Halden i sør, gjennom Sarpsborg og Moss. Så finner vi den igjen i Horten på vestsiden av fjorden. Nedover langs sørlandskysten ligger den mest under vann. Men vi kan oppleve restene av morenen på blant annet Mølen ved Nevlunghavn, Jomfruland utenfor Kragerø og Tromøya ved Arendal. Ved Fevik nord for Grimstad kryper moreneryggen på land. Gjennom Agder og Rogaland ligger den opptil 40 km innenfor kystlinjen.
To nasjonalparker er opprettet på grunn av de geologiske og biologiske verdiene som Raet representerer (Jomfruland nasjonalpark, Raet nasjonalpark). For begge disse to gjelder at det meste av det vernede arealet ligger under vann.
Fordi moreneryggen for en stor del består av sand, grus og stein, er den porøs og permeabel og gir god drenering. Uten mye leire er den også lett å bearbeide. Den har derfor vært velegnet for visse typer jordbruk helt siden yngre steinalder. Sammensetningen og beliggenheten har opp gjennom historien også gjort den til en mye benyttet ferdselsvei i Østfold og Vestfold.
Utenfor Raet ligger marin leire som består av små leirpartikler som svevde i vannet før de ble avsatt i havet utenfor morenen. Også disse områdene har vært viktige for jordbruk helt siden yngre steinalder.
Raet har stor interesse også for arkeologene. Den markerer den ytre grensen for hvor vi kan finne steinalderboplasser eldre enn 11 700 år[1]. Hvis mennesker gjennom den forutgående milde perioden bølling-allerød hadde slått seg ned innenfor Raet (hvilket er svært tvilsomt: geo365.no: «Blomvåg. Et rikt dyreliv»), ville sporene etter dem være fullstendig rasert av isens framrykning.
Utenfor vil gamle steinalderboplasser enten være dekket av vegetasjon eller infrastruktur, eller ødelagt av mennesker. At menigmann og forskere likevel gjør funn fra eldre steinalder, skyldes til en viss grad tilfeldigheter, men i enda større grad av lovpålagte utgravninger i forbindelse med store infrastrukturprosjekter.
Isens framrykning på Østlandet – med en lang brearm ut Oslofjorden, slik Raet forteller – kan også ha hatt innvirkning på innvandringen fra Sverige og Østfold til Vestfold, Telemark og Sørlandet i senglasial eller tidlig boreal tid, slik Mangerud og Svendsen antyder i en artikkel fra 2017: « … the persistent existence of an ice barrier across Oslofjorden, so that western Norway remained isolated from the ice-free areas in Sweden and Denmark that hosted a human population prior to the Holocene period»[2].
Artikkelen er korrigert og supplert av professor emeritus Atle Nesje.
I neste artikkel skal vi se på de dramatiske og uforklarlige endringene som skjedde ved overgangen til vår egen tid – postglasial tid – eller holocen, som vår egen tidsperiode offisielt heter.
Kilder/Referanser:
Bjørn G. Andersen. Istider i Norge. Landskap formet av istidenes breer. 2000.
Hughes med flere. Anna L.C. Hughes med flere. The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice reconstruction, DATED-1. 2016.
Jan Mangerud og John Inge Svendesn. The Scandinavian Ice Sheet as a barrier for Human colonization of Norway. 2017.
[1] Eneste mulige unntak er at det ligger rester etter mennesker i huler som ikke senere har blitt vasket rene.
[2] Forfatterne har utdypet slik: «The main hindrance for human movement would be the Oslofjorden area where the ice margin for centuries ended in the fjord and where relative sea levels were up to 220 m higher and produced a wide fjord, which humans would have to cross in order to reach the west coast of Norway. It can also be mentioned that all other fjords that early immigrants would have to cross were wider than at present because of the higher relative sea levels
[3] Med senglasial tid menes tiden fra og med eldste dryas til og med yngre dryas.