Burde ikke reinen være Norges nasjonaldyr[1]? Jo da, mange mener det, men i 1977 ga Nitimen elgen denne hedersbetegnelsen. Flere andre dyr er også «utnevnt» til vårt nasjonaldyr. Fjordhesten for eksempel. Og lemen.
Villreinforsker Per Jordhøy stod i 2023 for sin egen kåring. Begrunnelsen var kort og fyndig. «Vi har vært avhengige av reinen i 11 000 år [sannsynligvis enda lenger[2]], men nå er den avhengig av oss,» samt «på grunn av Norges ansvar for den opprinnelige fjellreinstammen i Europa,» ifølge nrk.no.
Like lenge har ikke elgen vært en del av den norske faunaen. Til forskjell fra reinen er den avhengig av et varmere klima og en frodig skog for å skaffe seg næring. Vårt største landpattedyr kom derfor til landet via Danmark og Sør-Sverige først mot slutten av preboreal tid, for 10 300 år siden, da skogen begynte å ta plass i lavereliggende strøk.
Et beitende og gravende dyr
Reinen har et kosthold tilpasset et kaldt klima, og den er avhengig av planter som har et høyt innhold av protein, fiber og energi.
Om sommeren, når snøsmeltingen er over i mai-juni, spiser den gress, starr, urter, lyng, vier og sopp. Da bygger den opp et fettlager som den kan tære på utover vinteren. Gevirene vokser også ut (gjelder både simler og bukker), og det samme gjør ny pels. Et skikkelig hamskifte.
Om vinteren, etter at bakken igjen har kledd seg i hvitt, må den klore seg gjennom snøen og nøye seg med lav (masse energi) og noe lyng, samt hva den ellers måtte finne på åpne rabber der vinden tar ekstra godt. Det er en krevende oppgave, selv om den har store klover som egner seg til formålet. Halve dagen kan gå med til å grave. Gode vinterbeiter kjennetegnes derfor av små snømengder.
Artene av lav er mange. Fire vanlige som reinen beiter på er kvitkrull, gulskinn, reinlav (grå og lys) og saltlav (på stein). Om våren kan den også beite på skjegglav, kvistlav og gulkrinslav på stein.
«Nær truet»
«Reinen» fulgte iskanten». Det er skolelærdom. Mer konkret kan vi si at reinen trakk nordover fra kontinentet da innlandsisen over Nord-Europa begynte å smelte. Til Norge kom den sammen med mange andre dyr allerede for 14-15 000 år siden, i bølling tid (geo365.no: «Blomvåg. Et rikt dyreliv»). Om den også klarte å holde stand i de ytterste kyststrøkene gjennom yngre dryas, er kanskje tvilsomt, men at den var her i slutten av den kuldeperioden, eller like etter, er hevet over tvil.
I preboreal var forholdene for reinen ideelle. Fortsatt ikke så varmt som i vår tid, og med vegetasjon som passet kostholdet. Inn i boreal kom imidlertid varmen for alvor og skogen tok større og større plass. Det var ikke plass for istidsdyret. Det trakk til fjells og mot kyststrøk langt i nord.
Reinen tilhørte den pleistocene megafauna (geo365.no: «Istidsgigantene som forsvant»). Men til forskjell fra mammuten, overlevde den både de raske klimaendringene og menneskenes jakt.
I våre dager har den imidlertid blitt en truet art, eller «nær truet», ifølge Artsdatabanken. Årsaken til at den nå strever med å overleve i den norske fjellheimen (reinen er en truet art), strever imidlertid forskerne med å forstå. Men menneskelige inngrep som økende antall veier (blant annet i forbindelse med vindkraftutbygging), oppdemning av innsjøer (vannkraft), kraftlinjer, stadig flere hyttefelt og økende ferdsel er helt klart ikke til fordel for reinen.
Reinen har den fordelen at den kan ta seg fram overalt. Med store, skålformede klover og tykk pels som holder den flytende, er den flink til å svømme, og under isavsmeltingen kunne den uten vanskelighet krysse brede bekker og tallrike elver som fløt gjennom landskapet.
Tåler ekstremvær
Reinen er bygd for å tåle ekstrem kulde med temperaturer ned mot i alle fall 40 minusgrader. (Samtidig vet vi at temperaturen både på Rørosvidda og Finnmarksvidda i ekstreme tilfeller kan falle til under 50.) Pelsen har tre ganger flere dekkhår enn andre hjortedyr, og nesen er tilpasset med hårbekledning for å redusere væske- og varmetap.
Isolasjonen er så effektiv at kroppstemperaturen synker svært langsomt etter at den er felt. Jegeren må derfor åpne den umiddelbart og kvitte seg med innvollene. Hvis ikke, vil kroppen raskt begynne å råtne, selv i streng kulde.
Pelsen beskytter også mot at regn og våt snø trenger inn til huden. Ulempen er at dyret får et varmeoverskudd. På varme, solrike dager kan vi derfor se reinen pese med tungen ut av munnen. Som hunden er det dens måte å regulere kroppstemperaturen på.
Vårt nasjonaldyr?
Ja, hvorfor ikke?
Reinen kom til landet før menneskene. Den var viktig for mange steinalderkulturer. Kjøtt, knokler, hud og skinn var råstoff for det meste av det de trengte: Mat, klær, telt, redskaper, våpen, husgeråd og annet som vi i dag får ved å tråle de store kjedebutikkene (geo365.no: «Butikken som har alt»).
Reinen er også et symbol på det harde norske klimaet med korte somre og lange vintre. Det er derfor ingen tvil om at reinen er en del av vår nedarvede kultur.
Med 25 000 eksemplarer er den tallrik i de sør-norske fjellene. Den aller største bestanden med 10 000 eksemplarer lever på Hardangervidda. I Nord-Norge finnes det derimot nesten ikke villrein. Vi kan i stedet treffe på tamrein – en domestisert form av villrein – omtrent over alt: i hager, på veier, i strandsonen og selvsagt på vidda.
Ikke minst: 90 prosent av Europas villrein hører hjemme i Norge.
De fleste har derfor et forhold til rein. Så ja, reinen burde være vårt nasjonaldyr.
https://villrein.no/reinen-ein-overlevar-fr-istida/
[1] Norge har ingen lovfestet ordning for nasjonaldyr.
[2] De første europeerne kom antagelig til landet allerede rett etter at Istiden var slutt for 11 700 år siden. Kanskje var fisk og sjøpattedyr det viktigste på menyen for et folk som bodde ved kysten. Men reinen kom til landet før menneskene, og den kan ha vært et viktig byttedyr for steinaldermennesker som hadde Ahrensburgkulturen i bagasjen.