«Trenger vi egentlig geologer?»
Med dette retoriske spørsmålet innledet Sven Dahlgren (GEO 02/2005; «En entusiastisk energibunt») Norsk Geologisk Forenings Vinterkonferanse i januar i år. Svaret var selvsagt et rungende «ja». «Norge trenger deg. Samfunnet har et skrikende behov for geologer», var beskjeden han ga. Dermed ikke sagt at jobbene står i kø. Langt derifra.
– Utfordringen vår er at «ingen» vet at landet trenger geologer, påpekte foredragsholderen.
– Derfor må vi skape jobbene selv, la han til, noe som selvsagt ikke faller så lett for alle. Ekte gründere vokser ikke på trær.
Badet i champagne
Sven Dahlgren, tidligere vinner av Norsk Geologisk Forenings Toffenprisen og kjent som en folkelig foredragsholder, er regiongeolog i Buskerud, Telemark og Vestfold. Stillingen fikk han etter å ha vært interessert i fastlandsgeologi fra barnsbein av, tatt hovedfag i magmatisk petrologi og intrusjonsdynamikk på satellittintrusjoner i Fensfeltet (!) og en karriere i Oljedirektoratet. I årene som fulgte har han, i kraft av sitt engasjement og sine mangfoldige geologiske interessefelt, egenhendig fylt jobben i de 3 fylkene med stadig nye utfordringer og oppgaver.
– Jeg har drømmejobben, kommenterer den aktive mannen.
Akkurat det er lett å forstå. Som regiongeolog får han nemlig spilt på mange av sine sterke strenger, og ikke minst gir jobben mening siden han har et engasjement for «geologi for samfunnet», enten det gjelder vurdering av mineralpotensialet, faren for skred i de 3 fylkene eller mye annet der geologisk innsikt er avgjørende. Til forskjell fra de fleste privat ansatte geologer får han også, etter eget utsagn, ekstra inspirasjon gjennom daglig kontakt med næringslivet, politikere på flere nivåer og offentlig administrasjon.
– Jeg er «i krigen» for geologien og dens plass i samfunnet hver eneste dag, og på flere arenaer. Noen få av disse er store, men de fleste er små og usynlige.
Dahlgren er imidlertid ikke alene om å ha «drømmejobben». Veksten i oljeindustrien har skapt en mengde godt betalte og svært interessante arbeidsplasser, om enn med helt andre arbeidsoppgaver enn de regiongeologen er velsignet med.
– Som yrkesgruppe har vi «badet i champagne», og vi har elsket jobbene våre.
– Men for mange er det dessverre slutt, mens de unge har vanskeligheter med å komme seg inn på det arbeidsmarkedet de er utdannet for.
Ja, dessverre, slik er det, og den bakenforliggende årsaken kjenner vi alle. Det brutale fallet i oljeprisen har hatt alvorlige konsekvenser. Nedturen startet i midten av 2014, og da alle trodde at bunnen var nådd, sank prisen til under 25 dollar per fat. I løpet av det siste halvåret har oljeprisen langt på vei normalisert seg, men skaden har allerede skjedd. Behovet for geologer vil neppe stige til gamle høyder, selv om oljeprisen skulle stabilisere seg på et høyt nivå.
Årsaken er at flere oljeselskaper har forsvunnet, samt at både oljeselskaper og serviceselskaper har redusert staben i et forsøk på å kutte kostnader når inntektene svikter. Verst har det gått ut over nyutdannete og de med liten erfaring, mens mange av seniorene har forsvunnet ut etter å ha bli servert lukrative sluttpakker som det har vært umulig å si nei til.
– Det underlige er at ingen har oversikt over hvor mange geologer som er i arbeid her i landet. Jeg har henvendt meg til både bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass og Statoil, men ingen har statistikk som viser antall geologer i arbeid eller hvor mange som har blitt ansatt de siste ti årene.
Dahlgren merker på sin side endringen i arbeidslivet ved at han stadig oftere får henvendelser fra geologer på jobbjakt.
Fra gruve til olje
– I et historisk perspektiv har geologene en betydelig del av æren for å påvise og utvikle de geologiske ressursene som har gjort Norge til et rikt land, framholder Dahlgren.
Det startet med funnet av sølv på Kongsberg i 1623, og fortsatte med kobberfunnene på Kvikne (1629), Røros (1644) og Løkken (1652). Disse, og mange, mange flere funn av metallforekomster opp gjennom 1600-, 1700-, 1800- og 1900-tallet, der (blant annet) geologer spilte an avgjørende folle for funn og drift.
I andre halvdel av 1900-tallet opplevde imidlertid gruveindustrien en kraftig nedtur. De norske gruvene ble utkonkurrert av billige råstoffer produsert fra rike forekomster andre steder i verden. Men geologene stod ikke tomhendte igjen av den grunn. Oljen som geologene fant på den norske kontinentalsokkelen skapte etter hvert tusenvis av jobber for mange ulike fagfolk, og selvsagt også for dem som skaffet seg geofaglig kompetanse.
Resultatet var at geofagstudiene ble svært populære, og mange studenter opplevde at de fikk jobb før siste eksamen var avlagt. Lønnen og frynsegodene har de så visst ikke klaget på.
Men plutselig var gardinene trukket ned og døren stengt, og mange framtidshåp brast i takt med at oljeprisen fulgte en vedvarende bratt kurve ned mot et lavmål i begynnelsen av 2016.
– I ettertid ser vi at geologene har operert på de store arenaene. Oljeindustrien har nærmest fungert som et sort hull og sugd til seg geologer og geofysikere i stort omfang. De små arenaene har for en stor grad blitt neglisjert.
Så har vi altså opplevd det utenkelige: Den store arenaen – oljeindustrien – er i ferd med å forvitre. Etterspørselen etter geovitere faller dramatisk, og interessen for å studere geologi har falt like fort.
«Ditt søk ga ingen treff». Sven Dahlgren gjorde et lite søk på Norsk olje og gass sin nettside. Resultatet var bedrøvelig. Begrepet «geolog» finnes ikke i vokabularet til denne organisasjonen. Akkurat det er et lite paradoks når vi vet hvem som legger grunnlaget for å finne olje og gass (det er ikke boreriggen) eller legger grunnlaget for å produsere hydrokarbonene (det er ikke rørledningene). Men det begredelige søkeresultatet er symptomatisk for samfunnets kunnskap om geologer som yrkesgruppe og geologi som fag. Dahlgren fikk sin mistanke om folks manglende bevissthet om disse to begrepne styrket gjennom en uhøytidelig quiz på gaten i Tønsberg. De fleste hadde «ikke peiling». Rett og slett. Derfor stiller han nå spørsmålet om vi er en gjeng «sjældiggere» som gir blanke i samfunnet. Han svarer selv og framholder at «vi har vært for anonyme, og at vi har hatt gode og interessante jobber både i oljeindustrien, akademia og andre steder – og har vært fornøyde med det».
Med loven i hånd
Oljegeologene badet i champagne i 50 år. Fastlandsgeologene hadde lav status og lav(ere) lønn. Bare de spesielt interesserte, slike som Dahlgren, valgte derfor andre karriereveier enn «olja».
– I den tiden «glemte vi» at Norge også består av fastland, sier Dahlgren.
Men dette landet har metaller, mineraler, naturstein, byggeråstoffer, grunnvann, leirskred og fjellskred, ikke å forglemme et sterkt behov for tunneler og veisikring, samt store arealer som skal bebygges med infrastruktur. Samlet sett krever alt dette bred, geologisk kompetanse.
– Det er min påstand at vi ikke utnytter den geologiske kompetansen vi beviselig sitter på. Håndteringen av verdiene i fjellet og farene ved skred er rett og slett skandaløst dårlig.
Konsekvensen, mener han, er at det blir tatt en rekke, viktige avgjørelser uten at de geologiske premissene er hensyntatt.
– Etter mange år som regiongeolog har jeg erfart at kommunestyrene gjør vedtak i saker der geologisk forståelse er essensiell, men uten at den geologiske ekspertisen er konsultert, og uten at det er gjort utredninger som tar de geologiske problemstillingene inn over seg.
– Det er ganske patetisk at geologene, de av dem som måtte være interessert i samfunnsdebatten, først lar høre fra seg etter at beslutningene er tatt.
Dahlgren slår derfor et slag for at de som besitter kunnskap må delta på de arenaene der kampene foregår, og ikke fra tilskuerplass.
– Det er ikke på kantina beslutningene tas, heller ikke i NGU, næringslivet eller Norsk Bergindustri, knapt nok i departementet. Derfor lanserer han spøkefullt slagordet «Geologer i alle aldre, alle leire, kom på banen og bidra der kampene foregår».
Dahlgren minner samtidig om Grunnloven $112 som sier at «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Andre vil forstå dette som definisjonen på bærekraftig utvikling. Samtidig står det i Plan- og bygningsloven $3.3 at kommunene skal forvalte alle geologiske ressurser og sørge for at innbyggerne ikke bor farlig til mht. skred. Ikke nok med det: Naturmangfoldloven $1 sier at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser skal tas vare på ved bærekraftig bruk og vern».
– Det er bare det at lovene ikke blir hensyntatt når det gjelder geologiske forhold. Det er imidlertid min påstand at lovene pålegger kommunene å besitte geologisk kunnskap, men at dette i stor grad neglisjeres.
– Det er åpenbart at mange byråkrater og politikere gir blaffen, fordi det uansett ikke er noen som bryr seg.
Norge trenger deg!
Men hva skal så til for at det blir flere jobber for geologer? Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar med to streker under. Men Dahlgren har – ikke overraskende – gjort seg noen tanker.
– På slutten av 1970-tallet, og før geologiutdanningen ble veldig populær, var det mange realister som valgte biologi. Men det fantes knapt jobber for dem. Så hva har biologene gjort, som geologene ikke har gjort?
– Jo, de har laget naturmangfoldloven, og mange andre lover knyttet til miljøvern, de har bygget ulike offentlige forvaltningsinstitusjoner, og ikke minst inntatt mange viktige posisjoner i forvaltningen. Videre har de bidratt sterkt til at Norge har gått inn i forpliktende, internasjonale konvensjoner og avtaler, som selvsagt krever biologer for oppfølging (!), samt etablert en rekke forskningsinstitusjoner og konsulentfirmaer.
Alt dette tar jo tid, men kanskje er det eksempler til etterfølgelse? I så fall er det en stor jobb å gjøre. Ikke minst, hvis vi forstår Dahlgren rett, trenger vi å fortelle samfunnet rundt oss at de geologiske rammebetingelsene legger viktige premiss for utvikling av samfunnet.
– Den første utfordringen er likevel å få geologene til å forstå det selv. Dernest må samfunnet skjønne at «dette kan geologer bedre enn andre».
– Jeg mener at geofagmiljøet selv må anstrenge seg mye mer for å få geologer inn i mange viktige deler av samfunnsmaskineriet. Men da må vi også vise hvilken nytte geofaglig kompetanse gir.
For at samfunnet skal dra nytte av den kunnskapen som geologene besitter, vil det altså være nødvendig at geologene samarbeider og opptrer som gruppe.
– Men det holder ikke at vi kun snakker til menigheten. Vi må ut til politikerne. Vi må bli synlige i samfunnet. Vi må vise med eksempler at vår innfallsvinkel til naturen gir verdier.
Jobbene finnes
– Oljeindustrien må gjerne fortsette å skremme geologene inn på land. Vi trenger dem nemlig, og de er sårt tiltrengt, det er bare den lille haken at samfunnet ikke vet det.
– Derfor må vi oppsøke jobbene, vi må skape dem ved å sørge for at lovverket blir tatt på alvor, og ikke minst må vi synliggjøre vår kompetanse med argumenter som forstås av økonomer og politikere, altså med kost- og nytteberegninger.
Geologen kunne derfor ønsket seg en forening som tok på seg den oppgaven, noe i retning av hvordan Den norske legeforeningen fungerer.
– Sagt på en annen måte: geofagmiljøet må selv anstrenge seg mye mer for å få geologer inn i samfunnsmaskineriet.
– Så må vi samtidig endre fokus fra at «geologi er gøy» til at «geologi er viktig». Det er først og fremst samfunnet som trenger oss! konkluderer Sven Dahlgren.