Et gigantisk undervannsskred på kontinentalskråningen utenfor Møre-kysten for 8 150 år siden satte opp en kolossal tsunami (flodbølge). Storeggaraset regnes som et av de største undersjøiske skredene vitenskapen kjenner til.
Bølgens forplantningshastighet er avhengig av vanndypet, og i Norskehavet med dyp på 1 000 m var hastigheten nesten 100 m/s (tilsvarer mer enn 3 ganger orkan for vind). På grunnere vann (40 m) var hastigheten lavere – 20 m/s (tilsvarer storm styrke for vind) – og bølgen traff i løpet av få timer alle landene som omkranser Nordsjøen. Den kan til og med ha nådd Grønland.
Bakkanten av raset var ca. 300 km bred, og utløpsdistanse var opp mot 800 km – like langt som fra Oslo til Bodø i luftlinje. Skredet dekket et areal på 95 000 km2. Til sammenligning er Svalbards areal 61 000 km2. Volumet var så stort at hvis alt materiale som skredet dro med seg legges ut over USA, vil landet bli dekket med et 30 cm tykt sedimentlag.
Langs norskekysten kan havnivået noen steder ha falt med hele 20 meter i forkant av bølgen. Da bølgen traff landene rundt Nordsjøbassenget, kan havet ha steget med 10-12 meter på Nord-Vestlandet, over 20 meter på Shetland, 3-5 meter i Skottland og 2 meter på Doggerland. Se animasjon her for hvordan bølgen treffer Island, Grønland, Shetland og landene rundt Nordsjøen.
Illustrasjon: Bondevik, 2019.
Selvsagt satte tsunamien spor etter seg, og gjennom systematisk kartlegging har geologene funnet forskjellige typer avsetninger etter bølgen i estuarier, innsjøer og myrer. Nøkkelen er å identifisere erosjonsflater som tsunamiavsetningene – opprevne klaster, organisk materiale, blanding av marine og terrestriske fossiler og lag med sand og grus – hviler på. På Shetland har geologene også påvist avsetninger avsatt av vannet som trakk seg tilbake.
Det er lett å forestille seg at bølgen har hatt katastrofale følger for menneskene som i steinalderen holdt til langs kysten på den tiden. Boplasser rundt Nordsjøen må ha blitt rasert, redskaper og båter skylt på sjøen, og mange mennesker har trolig druknet. Det er likevel usikkert om Doggerland fortsatt var bebodd på denne tiden. (geo365.no: «Da havets dødelige krefter rammet»). Det er delte meninger blant forskerne.
Professor Stein Bondevik ved Høgskulen på Vestlandet er en av dem som er skeptisk til om det levde folk på Doggerøya (den siste rest av Doggerland) så sent i eldre steinalder. Han mener det ikke er funn som direkte støtter dette, at det altså ikke er påvist arkeologisk materiale datert til «Storegga tid», eller like før. Det kan godt være, framholder han, at steinalderfolket flyttet i god tid før tsunamien traff, rett og slett fordi de var i ferd med å bli innhentet av havnivåstigningen. Matfatet forsvant i havet.
Professor James Walker, arkeolog ved Bradford University og hovedforfatter av artikkelen A great wave: the Storegga tsunami and the end of Doggerland? (2020) har også tenkt nøye gjennom samme problematikk. I en e-post skriver han følgende:
Although much of Doggerland would have already inundated by the time of the tsunami, it now appears that part of the landmass centred around the Dogger Bank, the ‘Dogger Island’, may have still been extant. At the very least, higher parts of the island may not have yet become submerged. In terms of what this meant for people… with the rest of the southern North Sea landscape having already become largely inundated, I’m not sure if what was left of the Dogger Island by this time would have been large enough to support a sizeable group year-round by this time. It’s difficult to say how much of this particular landform was still there, or whether people were there, but it seems as though part of it may well have still been above water, in which case it may have at least had seasonal visits from Mesolithic people, or served as a stopping off point. Whether the Dogger Island was just above, or below water, it would have impacted the propagation of the tsunami further south, though I’m not sure how. But much of the low-lying coastal landscapes of Doggerland to the south would have been quite flat, making it potentially quite dangerous for any who found themselves far from safe ground.
Bradford har jobbet sammen med professor Vince Gaffney[1] med å forstå mer av det tapte, prehistoriske landskapet på Doggerland.
Istiden har fått skylden
Et av norgeshistoriens dyreste forskningsprosjekter (i forkant av utbyggingen av gassfeltet Ormen Lange) har gitt istiden skylden for skredet.
Innlandsisen skjøv sedimenter ut på sokkelen over godt sorterte, finkornete lag med høyt vanninnhold. Den raske sedimentasjonen førte til at poretrykket steg, og massene mistet styrke. Da et kraftig jordskjelv senere rystet norskekysten, ble de ustabile sedimentene satt i bevegelse – og Storeggaraset var en realitet.
Kan det gå et nytt skred? Neppe. Den geologiske modellen forskerne har utarbeidet viser en syklisitet i skredhendelser som følger istidene og mellomistidene. I den mellomistiden vi nå lever i, har skredet allerede gått, og alle de ustabile massene har for lengst forsvunnet ut i dyphavet. Det må derfor en ny istid til – og nytt påfyll av sedimenter – før det kan gå et nytt stort skred i dette området.
Arkeologene har lenge diskutert om innvandringen til Norge kan ha skjedd fra Doggerland. Grunnen til at noen forfekter en slik innvandringsrute, er at Doggerland var så stor i senglasial og i begynnelsen av postglasial tid at avstanden til Norge over Norskerenna ikke var skremmende stor. Det var overkommelig å krysse havstrekningen gående på isen eller padlende på vannet. Temaet er interessant, og jeg kommer tilbake til det i en senere artikkel.
Artikkelen er korrigert og supplert av professor Stein Bondevik.
Referanser:
John Inge Svendsen, Stein Bondevik og Jan Mangerud. Flodbølge mot norskekysten. GEO 03/2000.
Halfdan Carstens. Storeggaraset. GEO 02/2003.
Bernhard Weninger med flere. The catastrophic final flooding of Doggerland by the Storegga Slide tsunami. 2008.
Stein Bondevik. Tsunami from the Storegga. 2019.
James Walker med flere. A great wave: the Storegga tsunami and the end of Doggerland? 2020.
[1] Vince Gaffney initierte og ledet North Sea Palaeolandscapes Project.