Sula-konglomeratet

Norges kanskje mest berømte fossillokalitet har etter alt å dømme aldri eksistert.

Helt siden Bergens biskop Erik Pontoppidan i sitt Første Forsøg paa Norges Naturlige Historie (1752) beskrev og avbildet en klippevegg i (Ytre) Steinsundet på Sula-øyene på Vestlandet med praktfulle fossiler av bl.a. ammonitter og konkylier, har mange forgjeves forsøkt å gjenfinne denne lokaliteten.

Pontoppidan skriver bl.a. følgende: ”I Evinvig Sogn, 6 Miile Norden for Bergen, er et sted kaldet Stene-Sund, hvor man seer Fieldet paa en halv Fierdingveys langt at fremvise de Petrefacta, som søges i Kunst-Kamre, nemlig mange Slags saa kaldede Cornua Hammonis, store og smaa Snegle, Muslinger, Orme, Insecter, og jeg veed ikke hvad, […] Alle disse Skabninger sidde der ligesom indæltede i en Dey, da de først bleve hængende deri, det kan ikke negtes af nogen fornuftig Beskuere.”

En fiksjon?

Pontoppidan må ha nøyd seg med avstandsobservasjon. For da hans underordnede, Sunnmørspresten Hans Strøm hadde undersøkt stedet nærmere (antagelig i 1760-årene), kunne han i sin oversiktsartikkel ”Om Norske Petrefacter eller forstenede Ting” (1793) konstatere at ”I det mindste veed jeg, og har selv seet, at Fieldet paa Siderne af dette trange og lange Sund bestaaer af den sædvanlige Graasteen, og i denne Steen-Art findes aldrig Petrificater, som bekiendt er.”

Strøm mente biskopens beskrivelse kanskje kunne gjelde noen løse strandavsetninger med skjell. ”Heraf synes forommeldte Tegning at være giort, som da nok bliver en Fiction”.

Nå var kanskje ikke Strøm selv alltid så nøye med å skille fiksjon fra fakta; han hadde jo for eksempel forsynt sin biskop Pontoppidan med en flott tegning av sjøormen, også den behørig avbildet i Første Forsøg … til skade og spott for biskopens posthume renommé som naturforsker.

Men nye generasjoner naturforskere kunne ennå ikke helt få seg til å tro at biskopen hadde sett syner.

Esmark utleder en isbre ned til havet

Før bergvitenskapsprofessor Jens Esmark og et par studenter dukket opp på Sula en augustdag i 1823, hadde i tillegg professor Jens Rathke og den tyske geolog Carl Friedrich Naumann seilt rundt Sula-øyene på jakt etter Pontoppidans drømmebilde. Dessverre uten å finne noe.

Heller ikke Esmark & Co fant fossiler, og i sitt ”Bidrag til vor Jordklodes Historie” (1824) forteller han: ”Derimod fandt jeg, at det ved Sundet adskilt faste Land og Öen Indre- eller Östre-Sulen bestod af en fast Konglomerat, der var sammensat af Rullestene (Geschiebe) fra en Erts Störrelse til et Menneskehoveds, ja, endog til Störrelse af en Alen i Diameter. Disse Rullestene bestod for det meste af Gneis, Qvarts og Leerskifer; de vare indhyllede og sammenbundne i en fast Masse, og saa tæt sammenpakkede paa hinanden, at det var vanskeligt at erfare, hvoraf dette Bindemiddel bestod, i det Mellemrummene mellem de store Stene vare ganske udfyllede med smaae Rullestene. Ved nöiere Undersögelse fandt jeg paa enkelte Punkter at dette Bindemiddel var Chlorit og fast leeragtigt. Det er paa denne Bergart jeg formener Isen har udövet sine kraftige Virkninger. Jeg fandt at Fjeldvæggene, som vendte mod Sundet, vare flere Fod i perpendikulær Höide samt lodrette, og uagtet Bergarten, som sagt, bestod af sammenkittede Rullestene, saa vare disse Fjeldvægge dog ganske jevne og glatte. Dersom disse Fjeldvægge skulde være opstandne ved Revner og derpaa senere Indsttyrtninger, saa maatte de til Revnen grændsende Rullestene være blevne siddende, snart i den ene, snart i den anden af de adskildte Fjældvægge, (af hvilke den yderste imod Havet ikke mer er til), og i dette Tilfælde maatte den i den ene Fjældvæg siddende Rullesteen have efterladt sig et Spor eller indtryk i den dertil svarende Fjeldvæg. Dette var paa ingen Maade Tilfældet, da Væggen som stod igjen var ganske jevn og glat, og havde Udseende som om Rullestenene vare skaarne tvers over med skarp Kniv. Jeg kan ikke forklare mig dette Phænomen paa anden Maade, end ved at tænke mid dette at være skeet ved de store Iismasser, som pressende sig gjennem Sundet have afslebet de med Sundets Direction parallellöbende Fjeldvægge.”

På denne måten omskapte Esmark Sula fra en paleontologisk drøm til en kvartærgeologisk locus classicus – et nytt bevis for en storskala nedising av det norske landskapet. Helt ned til strandlinjen.

For det var denne sommeren 1823 at brikkene falt på plass, på en flere måneders reise langs Norges vestkyst som skulle forandre geologifagets historie og avsløre betydelige klimaforandringer gjennom Jordens historie: istider.

Allerede ved innløpet til Lysefjorden ved Stavanger hadde Esmark & Co. observert en stor grusvoll ved Haukalivann, i dag ofte kalt Esmark-morenen. Grusvollen var til forveksling lik de morener man kan se foran isbreer i den norske fjellheimen. Spor etter en stor isbre helt nede ved havet? Det finpolerte konglomeratet i sjøkanten på Sula ble et nytt slikt bevis, ”formodede Virkninger af Gletscher-Iis paa et andet Sted i Norge ved Havets Overflade”.

Men holder beviset?

Som kartlagt av Carl Naumann allerede sommeren 1822, består Sula-øyene i hovedsak av et konglomerat, kalt Sula-konglomeratet eller også Solund-konglomeratet, fordi det i dag ligger i Solund kommune. Konglomeratet er datert til devontiden, og Esmarks beskrivelse av det varierte innholdet er treffende. I en grågrønn matriks (brungrå ved forvitring) sitter avrundede boller i forskjellig størrelse av en rekke forskjellige bergarter. Han argumenterte altså for at konglomeratet langs sjøkanten var polert ned av is fordi steinflatene ville sett helt annerledes ut hvis steinflaten var fremkommet ved brudd i bergarten. Da ville noen boller i konglomeratet bli sittende og stå ut fra den ene veggen, mens noen boller ville følge med den andre veggen og etterlate seg huller i den første. Det underliggende premiss her – som Esmark unnlater å nevne – er at bergartene i bollene da må ha større bruddstyrke en matriks, og/eller at grensesonen mellom boller og matriks er svakere enn resten.

Hvis man tråkker litt rundt på Sula-øyene, finner man fort ut at dette premisset oftest ikke stemmer. En rekke steder hvor store blokker av konglomeratet nylig har falt ut fra høye bergvegger ved sprekkdannelse og brudd, kan man se at bruddflatene er nesten helt plane, med bare mindre ujevnheter. Bruddflaten skjærer rett igjennom boller så vel som matriks. Likeledes der hvor konglomeratet er sprengt ut, for eksempel i veiskjæringer. Ja, så overraskende homogen er bruddstyrken i matriks og boller i dette spesielle konglomeratet, at det egner seg ypperlig som en vakker og variert prydstein.

Noen få steder på Sula-øyene kan man riktignok se slike ”kule-vegger” som Esmark forestiller seg, men her er det tydelig at det dreier seg om spesielle lag hvor matriks er klart svakere enn bollene og har vært utsatt for erosjon og forvitring fra vær og vann. Esmarks ”bolle-argument” er derfor ikke avgjørende.

Nedslipning og polering

Men hans beskrivelse inneholder noe mer: veggene langs sundet er ”ganske jevne og glatte”, som overskåret med kniv. Også Naumann syntes denne ”glatter abgeschliffender Oberfläche” var påfallende. Om vi sammenligner bruddflater i Sula-konglomeratet med veggene langs sjøen, ser vi at de siste er påfallende mye mer jevne enn nye bruddflater. Så om sundveggene kanskje opprinnelig har blitt til ved brudd, så har de i alle fall senere blitt utsatt for en nedsliping, en polering. Naumann mente ”ødeleggende floder” (zerstörenden Fluthen) hadde forårsaket dette, mens Esmark formoder altså isbreer. At havets vasking av veggene langs sjøen i noen grad har bidratt til å polere og i alle fall opprettholde en glatt flate, er rimelig å anta. Utenfor strandsonen og særlig på mer vannrette flater kan vi nemlig se at Sula-konglomeratet er tydelig mer forvitret av været, med en ganske ruglete overflate. Andre steder på Sula-øyene kan vi imidlertid se flotte eksempler på utvilsomt bre-slipte flater med karakteristiske furer, rett ved siden av ferske bruddflater. Men slike furer nevner altså ikke Esmark. Konklusjonen blir derfor at han hadde rett i sin antagelse om isbreer helt ut i havgapet på Sula, men at argumentene ikke var tilstrekkelig finslipt.

Litteratur:

Bjørn Lund: Naturstein i Solund. NGU Rapport 97.061 (finnes på NGUs nettsider).
Geir Hestmarks bok om Jens Esmark og oppdagelsen av istiden kommer ut i 2010.