«Dagen derpå» er stemningen på Sydvarangers Oslokontor hos Tschudi på Lysaker ganske laber.
Etter konkursen i 2015 lå egentlig alt til rette for ny oppstart i de gamle jernmalmgruvene sør for Kirkenes (GEO 05/2018; GEO 08/2018). Men det ferske vedtaket av 23. januar («Vedtak om tildeling av driftskonsesjon etter mineralloven for Sydvaranger Gruveområde i Sør-Varanger kommune») fra Direktoratet for mineralforvaltning (DMF) truer de ambisiøse planene for både bedriften og Kirkenes, og i verste fall legges de i grus.
– Det er ingen seriøse investorer som kan sette penger inn i prosjektet med de uklare vilkårene som DMF har kommet med i sitt vedtak, fremholder Peter Steiness Larsen, styreleder i Sydvaranger.
– Kort fortalt betyr vedtaket derfor at vi må sette alle nye ansettelser på vent, at vi ikke kan starte innkjøp av nødvendig utstyr, samt at tidspunktet for eventuell ny drift er usikkert.
Sydvaranger har ventet på dette vedtaket i lang tid. Søknaden om driftskonsesjon – den eneste tillatelsene bedriften mangler for å starte opp på nytt – ble sendt inn allerede i desember 2017, men dessverre for bedriften har DMFs avgjørelse trukket ut i tid.
I mellomtiden har millioner blitt brukt på å forberede ny drift uten at bedriften har hatt noen inntekter.
– Sammen med Orion Mine Finance, et av verdens største gruveinvesteringsfond, la vi til rette for å investere 20 millioner dollar i planleggingen av ny oppstart, og mye av dette er allerede brukt for å øke kunnskapen om både forekomsten og driften, herunder miljøaspektet, forteller Larsen.
Som et ledd i forberedelsene blir det i disse dager også gjennomført en «bankable feasibility-studie» der ny geologisk, hydrologisk og geoteknisk informasjon samlet inn i løpet av det siste året inngår.
– Før ny drift kommer i gang skal det imidlertid investeres i størrelsesorden 200 millioner dollar, i tillegg kommer 75-100 millioner dollar i en ny maskinpark. Uten forutsigbarhet kan slike investeringer ikke forsvares.
Unik infrastruktur
Sydvaranger har hatt kontakt med mange mulige investorer, fra «både øst og vest og sør», og flere har vært på besøk i Kirkenes. Men da Orion dukket opp falt brikkene lett på plass. Norske investorer var også med i bildet, ifølge Larsen, men ingen av dem hadde den nødvendige kombinasjonen av kapital og kompetanse som kreves for et så omfattende prosjekt.
– Orion likte det de så. Forekomsten med jernmalm er én side av saken, men vel så viktig for dem er den unike infrastrukturen som har blitt bygget opp gjennom mer enn 100 år. At det bare er å «vri om nøkkelen» for å komme i gang med driften er ganske spesielt for et gruveprosjekt av denne type.
Larsen henviser til et stadig mer effektivt anlegg før konkursen i 2015. De første årene ble blant annet brukt på å kurere barnesykdommer, «utfordringene fra oppgraderingen og innkjøringen av anlegget er nå bak oss», og det er dette de nåværende norske eierne, samt den amerikanske investoren, trekker fordel av.
Dessuten foreligger det stor kompetanse på gruvedrift i Kirkenes. Kompetansen er (foreløpig) ikke forvitret, noe som – i henhold til Larsen – for Orion var avgjørende for å gå inn i prosjektet. Dette må forstås i lys av at det er mer vanlig med gruveprosjekter som tar fatt i en forekomst der infrastrukturen må bygges ut «fra scratch».
– Orion er opptatt av at driften skal foregå på en ordentlig måte. De er ikke nødvendigvis fornøyd om alle tillatelser er i orden. De vil også at driften skal være bærekraftig, legger styrelederen til og henviser til IFC-prinsippene som sier at investeringer ikke bare skal være finansielt riktige, men at de også må forholde seg til målbare sosiale, økonomiske og miljømessige parametere.
Den første «kalddusjen» – slik Larsen uttrykker det – kom 5. november i fjor (geo365.no 26.11.18 «Skeptisk til Bjørnevatn»).
Varselet om vedtak som da forelå ga sterke begrensninger på hvordan gruven skulle drives, og det var langt fra akseptabelt for Sydvaranger. Lokalsamfunnet, som støtter planene om ny drift var med ett i opprør. Ordfører Rune Rafaelsen var i harnisk og fryktet at 400 arbeidsplasser ikke ville bli realisert (iFinnmark.no;; geo365.no 10.12.18: «Storm i Kirkenes»).
Sydvaranger er bekymret for at prosessen har tatt så lang tid. Nå blir det ytterligere utsettelser, noe som kan bli skjebnesvangert for bedriften. En rekke nyansettelser må settes på vent fordi eventuell oppstart forsinkes ytterligere.
«Fristen for å klage er 3 uker. DMF gjør en vurdering av en eventuell klage. Hvis DMF ikke finner grunn til å gjøre om vedtaket, oversendes klagen til Nærings- og fiskeridepartementet for endelig vedtak.»
Direktoratet for mineralforvaltning, 23.01.2018
Vanskelig situasjon
– Vedtaket fra DMF gir oss ikke mulighet til å starte opp. Med de vilkårene som foreligger, er det en mangel på nødvendig forutsigbarhet. Det gir ikke grunnlag for å få den finansieringen som er helt nødvendig for å komme i gang.
– Derfor er vi nødt til å klage på vedtaket, og da vil det gå med ytterligere kostbar tid. Hvor raskt klagebehandlingen kan fullføres både hos DMF og Næringsdepartementet er helt avgjørende, mener Peter Steiness Larsen.
Så der står saken. DMF har satt så strenge vilkår på det som blir uttrykt som et «vedtak om driftskonsesjon for Sydvaranger Eiendom» at «tiltakshaver» ikke ser seg i stand til å gå videre med planene før klagebehandling i departementet er konkludert. Mange i lokalmiljøet er skuffet over prosessen. Det samme er selvsagt ledelsen i Sydvaranger og de som håper på en ny jobb i gruvene.
En helt annen sak er hva dette betyr for Norge som vertsland for nye gruveprosjekter. Internasjonale aktører har helt sikkert merket seg vanskelighetene som Nordic Mining og Nussir har erfart, og nå kommer Sydvarangers problemer på toppen av disse.
Mange utenlandske selskaper vil helt sikkert spørre seg om den politiske risikoen i Norge er for stor. Et slags svar på dette vil vi kunne få neste gang Fraser Institute legger fram sin «Annual Survey of Mining Companies».
HALFDAN CARSTENS