«Jeg kan ikke beskrive hva livsfare, skade, nød og forskrekkelse vi alle som bodde på dette sted var satt i. Thi vi forestilte oss ei annet enn at Herrens siste dag var kommet, og bad Gud om å gjøre oss verdige og beredte til å stilles for Dommen». Det skrev kapellan Kristian Morsing i grenda Tjelle i sine nedtegnelser for drøye 250 år siden. Han hadde nylig vært vitne til det største fjellskredet vi kjenner til i Norge.
Det skjedde 22. februar 1756. Fjellskredet falt ut mellom Tjelle og Gramsgrø og førte enorme masser ned i Langfjorden. Kapellanen hadde tent tranlampa og så frem til en fredelig aften. Like før pendeluret skulle til å slå sine åtte slag, kjentes en voldsom rystelse i grunnen. Samtidig hørtes et sterkt bulder fra vest, som Morsing først trodde var et tordenvær, men den forferdelige larmen varte ved og vegger, gulv og møbler skalv som om hele huset holdt på å bryte sammen.
Da han sprang ut, virket det som om nordsiden av fjorden sto i lys lue. Oransje flammer og ildtunger gnistret til værs. I følge kapellanens nedtegnelser virket det som om hele Tjellafjellet var i ferd med å brenne opp. Bulderet økte på, og etter en tid forsto kapellanen at det var lyden av buldrende vann. Vantro hørte han digre brottsjøer slå inn mot land alle steder nedenfor prestegården. I mørket var det vanskelig å fatte hva som skjedde, men dagen etter lyste alle strendene beinhvite mot ham, lokalbefolkningen fant vrakrester overalt og i fjellsiden vest for Tjelle gapte et stort, svoveldunstende sår mot dem.
Forskere har senere regnet ut at hele 15 millioner m3 steinmasse falt ut fra 400 meters høyde. I fjellskråningen ble steinene pulverisert til et slags kulelager, og det ga massen en vannvittig fart ned i sjøen. Med en fjord som er relativt trang og har en dybde på cirka 300 meter rett utenfor skredstedet, oppsto veldige bølger.
Tre flodbølger slo etter tur utover og innover fjorden og raserte strandsonen i Langfjorden og Eresfjorden og langt videre. Noen av dem slo 200 meter opp på land. På Veøy, 25 kilometer fra skredet, gikk sjøen 20 meter forbi flomålet og forårsaket materielle ødeleggelser. På Gjermundnes som ligger 40 kilometer unna, ble det også rapportert om skader.
De største skadene oppsto imidlertid i Tjella, og det var særlig plassfolk, fiskere og leiearbeidere som bodde i enkle, spinkle hus ved sjøkanten som ble rammet. 32 mennesker døde. I alt ble 168 bygninger tatt av skredet, samt 196 store og små båter. I tillegg forsvant skog, veier og båtstøer.
Hvorfor gikk det skred i dette området? Fjellsiden vest for Tjelle har en helling på 20-30 grader og landskapet er ikke noen opplagt arena for fjellskred. Den geologiske forklaringen på at skredet gikk er i følge NGU-forskerne Lars Harald Blikra og Per Terje Osmundsen at bakkanten av det lå langs en forkastning. Det betyr at det allerede var en svakhetssone i fjellet der raset gikk. Folk i området visste også at det i årene før raset hadde skjedd forandringer i landskapet ovenfor den skogkledde lia rett vest for Tjellegården. En sprekkdannelse var observert, og søkket ble bredere og tydeligere år for år.
Blikra og Osmundsen gir to mulige forklaringen på at skredet gikk akkurat i februar 1756. Den ene er at det gikk et jordskjelv i forkant av skredet. Kapellanen nevner at det skal ha forekommet, men de to NGU-forskerne påpeker at det i dag ikke er lett å vite om det virkelig var et jordskjelv, eller om rystelsene kapellanen skrev om, var forårsaket av raset.
Den andre forklaringen på ulykken er knyttet til værforholdene. Raset kom etter at en våt høst ble etterfulgt av en mild og uvanlig våt februar. Det voldsomme regnværet førte til økt vanninnsig i fjellsprekkene som igjen presset fjellmassene løs.
Skrevet av Anne Kristine Børresen
1 kommentar
I dag kjører jeg Tjellestranda tett og ofte og har oppdaget at det er satt opp et minnesmerke. I mine øyne er ikke områdene i fjellet ovenfor Tjellestranda et typisk område for fjellras, samtidig er det lett å se at noe har skjedd når man kjører strekning Tjelle-Sølsnes. Fra Tjellestranda kan man se innover Vistdalen på andre siden, der man øverst i dalen etter å kjørt Vistdalsheia mellom Eresfjord og Vistdalen kan se enorme store steiner som hus langsetter veien og opp mot et stort og tilsynelatende ferskt sår i fjellet. Har også bodd på Åndalsnes, der jeg hadde problemer med å få sove under vårsmeltingen pga av nesten konstante steinsprang i alle retninger. Støvskyer etter mindre ras som det på bildet under Trollveggen er også helt vanlig om våren. Tar man seg en søndagstur en solrik dag under vårsmeltingen sammen med en kaffekopp på restauranten under Trollveggen, er man nesten garantert å få se et mindre ras og støvskyer.
Andre veien har jeg ca 20 minutters kjøring til Sunndal der man får vårtiningen med bråket fra alle smårasene med påfølge røykskyer tett på. Rart ingen utnytter denne årstiden til mer omfattende turisme. Enkelte av rasene er ganske spektakulære..