Hvit stein for grønt skifte

Bildet over: Gruvedriften i Nærøydalen ovenfor Gudvangen i Sogn har foregått siden 1956. Forekomsten med anortositt regnes blant de største i verden, og med den pågående størrelsen på uttak av stein kan driften fortsette inn i neste årtusen. Gruven ligger tett inntil E16 som snor seg mellom Flåm og Voss. Her ser vi nordover i retning tettstedet Gudvangen. Foto: Halfdan Carstens

Hver eneste dag dundrer tre lastebiler i skytteltrafikk de drøyt åtte kilometerne mellom gruven innerst i Nærøydalen og havna i Gudvangen. Der blir steinen mellomlagret før lasting på båt og videre transport ut Nærøyfjorden for kunder både i Norge og Europa. Det blir 600 tonn med stein hver dag, og totalt rundt 500 000 tonn per år.

I sommermånedene må sjåførene utvise ekstra forsiktighet. I møte med en stri strøm av turister som skal opp – eller kommer fra – de beryktede Stalheimskleivi, er det ikke rom for slurv. Det turistene ikke vet, er at lastebilene de møter frakter oppknust stein fra en usedvanlig interessant forekomst med et betydelig, fremtidig potensial.

De fleste forbikjørende stusser nok litt når de ved siden av vegen før øye på store hauger med oppknust, hvit stein, samt et sort hull som markerer inngangen til underjordsgruven. Lengst inne i en trang dal – beliggende langt fra både Bergen og Voss – sysselsetter denne virksomheten med uttak og knusing av anortositt 15 mann i og utenfor gruven. Gudvangen Stein er derfor et godt eksempel på hvordan den norske mineralnæringen bidrar til arbeidsplasser i distriktene.

Aluminiumoksid er nødvendig

Per i dag er bruken av anortositt fra bergverksbedriften ganske tradisjonell.

– Det aller meste av produksjonen vår går til isolasjon, og vi eksporterer til steinullfabrikker i ti land i Europa, forteller Frode Øvsthus, daglig leder i Gudvangen Stein.

Uttaket øker år for år, og dette har selvsagt sammenheng med det grønne skiftet og streben etter redusert energiforbruk gjennom forbedret isolasjon.

– Andre gode egenskaper som lys farge og at den oppknuste steinen gir god friksjon, gjør anortositten vår populær som toppdekke i tunneler, og – av samme grunn – eksporterer vi til Nederland der hvit anortositt benyttes som lyst tilslag i asfalt, utdyper Øvsthus.

Grunnen til at anortositt er en foretrukket steinsort for bruk i steinull, har å gjøre med det høye innholdet av aluminium.

– Aluminiumoksid – til forskjell fra for eksempel kvarts – er med på å bryte ned eventuelle støvfibre som innåndes. Rockwool produserer kun isolasjon med bio-oppløselige fibre i henhold til spesifikke kriterier i EU-direktivet, som innebærer at fibrene oppløses i vår egen kroppsvæske, og gjør den ufarlig ved eventuell innånding. Et minimum av anortositt i produksjonen av steinull er derfor viktig, opplyser Lars Erik Elvestad i Rockwool, som for øvrig er verdens største produsent av brannsikker steinull.

– Tilsetning av aluminiumoksid dreier seg derfor ikke først og fremst om å gi steinull bedre isolasjonsegenskaper, men det er et viktig HMS-tiltak, påpeker han.

Elvestad forteller videre at det inngår mye forskjellig stein i steinull. Han har ansvaret for 27 fabrikker rundt omkring i Europa, og ingen av dem bruker den samme mixen av råvarer. Men anortositt, eller bauxitt, som også har et høyt innhold av aluminium, inngår alltid.

Hans Joachim Motzfeldt, samfunnskontakt i Rockwool, påpeker at Gudvangen er en viktig leverandør for selskapet. Det har blant annet å gjøre med at for fabrikkene i Norge er steinen kortreist.

Motzfeldt påpeker samtidig at stein rett fra det faste fjellet ikke er eneste råvare for produksjon av steinull.

– Resirkulering av steinull i isolasjonsmateriale blir viktigere og viktigere. Ved å granulere og smelte om kan materialet brukes på nytt uten at kvaliteten blir dårligere, forklarer Motzfeldt.

Han legger til at stein er et uovertruffent materiale fordi den ikke brenner og fordi levetiden er lang.

Anortositt

Tilnærmet monomineralsk dypbergart som vesentlig (mer enn 90 prosent) består av feltspat (plagioklas). I tillegg inneholder bergarten noe amfibol, epidot pyroksen, granat, kloritt og glimmer. Fargen er grålig eller brun. Ved metamorfose av plagioklasen, der vann er til stede, dannes en mer natriumrik plagioklas og zoisitt (silikat av kalsium og aluminium), og bergarten blir hvit.

En «uendelig» ressurs

Lasten er kritthvit og hentes ut fra en underjords gruve som drives på bergarten anortositt som nesten utelukkende består av feltspatmineralet plagioklas. Plagioklas er bygget opp av grunnstoffene silisium (Si), aluminium (Al), kalsium (Ca) og litt natrium (Na). Grunnstoffer som alle er interessante i industriell sammenheng.

Ressursen har vært kjent siden tidlig på 1900-tallet, og det var den verdenskjente professoren Victor M. Goldschmidt (1888-1947) som mot slutten av 1910-tallet lanserte ideen om å benytte anortositt for produksjon av aluminium og aluminiumforbindelser.

Goldschmidt begynte selv kartleggingen, og allerede den første sommeren i felt lokaliserte han større partier med lettløselig anortositt. Mye senere (på 1980/90-tallet) påviste Anortal og NGU gjennom detaljerte geologiske undersøkelser en betydelig ressurs i fjellpartiene sør for Nærøyfjorden, og området med sine steile fjellsider under høye fjell egner seg utmerket for underjordsdrift i stor skala (GEO 06/1999: «Nasjonal naturressurs i Sogn»).

Goldschmidt påpekte allerede i 1917 at det i Nærøydalen finnes «praktisk talt ubegrænsede mængder med labradorsten av uovertruffen kvalitet». Denne påstanden har i ettertid blitt fullt ut verifisert, og i dag snakker mineralindustrien om en ressurs som med sine milliarder tonn malm nærmest er «for evigheten». For Gudvangen Stein kan vi fort regne ut at det er mer enn nok god stein for deres virksomhet i 1000 år, med dagens produksjonsrate.

Midt i verdensarven

Gruven ser ut som underjordsgruver flest. Bekmørkt i utgangspunktet, men når lyskasterne slås på får vi refleksen fra den hvite steinen. Trivselsfaktoren øker merkbart. Øvsthus er sjåfør og guide og forteller at knuseverket skal flyttes inn i fjellet.

– Det er to viktige grunner til at vi har planer om denne løsningen. Den ene er at vi ligger midt inne i et verdensarvområde, Vestnorsk fjordlandskap, og bør være minst mulig synlige, den andre er at vi inne i gruven ikke har årstider.

Når all steinen brukes (mengden gråberg, eller avfall, er lik null), blir miljøulempene minimale. Støv har derimot et potensial til å være et problem. Derfor blir det tatt på stort alvor.

– Ett av tiltakene for å redusere støvplagene er å overrisle hver eneste skuddsalve med 10 000 liter vann, og i knuseverket driver vi både med punktspyling og støvdempingskanoner, lik de vi finner i skibakkene. Videre blir lastebilene spylt med vann før de kjører ned til havna, foruten at det også benyttes støvdempningskanoner når steinen lastes ut.

Den største av andre utfordringer bedriften jobber med har også sammenheng med turismen i tilknytning til Nærøyfjorden Verdensarvpark. En ny forskrift fra Sjøfartsdirektoratet sier at båter som ble bygget før 2000 ikke får gå inn fjorden. Godt ment, sikkert, men ikke særlig logisk, skal vi tro Øvsthus.

– I fjor hadde vi 125 anløp med 70 forskjellige båter. I år har vi kun hatt anløp av 17 båter som tilfredsstiller kravene. Det har som konsekvens at båtene som går inn til Årdalstangen for å losse må gå tomme ut Sognefjorden fordi de ikke får lov til å komme inn til Gudvangen og hente last. Og derfor hender det at vi må helt til sørsiden av Irland etter båter som er TIER 1-godkjent. Det betyr at disse båtene går tomme heile veien til Gudvangen for å laste, med den belastningen det er for miljøet. Samtidig vet vi at den forurensningen som én båt inn til oss skaper, tilsvarer mindre enn én times forurensning fra ett cruiseskip som ligger for anker i Flåm.

– Alternativet for oss er å bruke lastebiler og kjøre de 66 km til Lærdal eller Hardanger. Men det vil seksdoble utslippene våre, legger han tørt til.

Vestnorsk fjordlandskap

Vestnorsk fjordlandskap ble i 2005 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Verdsarvområdet består av to delområder: Geirangerfjordområdet og Nærøyfjordområdet. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden viser utviklingen av landskapet fra siste istid og frem til i dag og er eksempler på klassiske fjordlandskap slik geologene ser det. Begge områdene er eksempler på unge, aktive isbrelandskap. Spor i landskapet viser at fjordområdene har vært brukt av mennesker siden isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden. Områdene er lite påvirket av mennesker, og utenfor tettbygde strøk er det få synlige tekniske inngrep. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er derfor de største, urørte fjordlandskapene i Norge.

Kan skape nytt norsk industrieventyr

Gudvangen Stein og har god avsetning på steinen med full produksjon, og iht. daglig leder går bedriften svært godt. Det er bra for de ansatte, eierne, mineralindustrien og det norske samfunnet. Ressurser er det som vi forstår også nok av. Så med tanke på at det grønne skifte ikke er en døgnflue, kan bedriften se fremtiden lyst i møte.

Det som imidlertid gjør ressursen på Vestlandet ekstra interessant er en mulig realisering av Goldschmidts idé om å ta i bruk anortositt som råstoff i aluminiumsproduksjon. AlSiCal-prosjektet i regi av IFE, som i fjor fikk 58 millioner kroner i støtte av EUs Horizon 2020-program, tar sikte på å utvikle nyskapende teknologi som kan gjøre det mulig å produsere bl.a. aluminium uten utslipp av avfallsstoffer som rødslam og CO₂. Prosjektet startet i fjor og skal vare i fire år.

I fall teknologien kommer på plass og blir utnyttet, betyr det at anortositt kan bli et svært ettertraktet råstoff, og de vestlandske fjellene kan stå foran en betydelig økning i gruvedriften. At EU nå senest i høst har inkludert bauxitt som «kritisk råstoff», aktualiserer anortositt som råstoff for aluminium ytterligere.

Prosjektet kan du lese mer om i en kommende artikkel.

Velegnet som avfallslager

I forbindelse med at lageret for farlig, uorganisk avfall på Langøya i Oslofjorden er i ferd med å renne fullt, ser myndighetene nå på hvilke alternativer som er aktuelle. Kalksteinsgruven i Brevik som Norcem driver, har lenge vært regnet som best egnet blant flere norske alternativer. Men fordi Norcem ønsker å fortsette driften i minst 20 år til, ser dette alternativet ut til å være lite aktuelt (GEO 05/2020: «Fraråder samdrift på det sterkeste»).

Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg leverte i fjor en innstilling der tre alternativer ble trukket frem: Raudsand i Møre og Romsdal, Mulen i Odda i Hordaland og Gudvangen Stein i Sogn og Fjordane. Ingen ble da vurdert som tilstrekkelig modne.

– Det har ofte blitt referert til at deponiet skal ligge oppe i landemerket Jordalsnuten, men dette er ikke riktig. Deponeringen skal foregå under Jordalsnuten i gruveganger og fjellhaller som allerede eksisterer, påpeker Øvsthus.

– Vi er derfor praktisk talt klare for å ta imot masser for deponering, og med fortsatt drift i tiår fremover vil nye lagerlokaler bli tilgjengelig kontinuerlig, uten «unødvendig» uthuling av fjellet for å lage deponihaller og uten masser som må deponeres ute.

De geologiske betingelsene ser også ut til å være til stede.

– Fjellet er svært tett, med lite sprekker, så de hydrologiske egenskapene tilfredsstiller kravet om liten vanngjennomgang.

Øvsthus trekker også frem at det ikke er nødvendig med investeringer i infrastruktur fordi denne allerede finnes. Dessuten er det ledig returkapasitet både på skip og lastebiler, og utnyttelse av transportkapasitet er selvsagt alltid av det gode. At deponiet er uten naboer er selvsagt også en fordel, og ifølge Øvsthus er lokalbefolkningen positiv. Deponiet er planlagt i partnerskap med Norsk Gjenvinning, og de er nå i gang med å utarbeide konsekvensutredning.

Spennende fremtidsutsikter

Gruvedriften i Nærøydalen med uttak av stein til bruk som tradisjonelle produkter har snart foregått i 65 år. Fremtiden kan imidlertid bli noe helt annet enn tradisjonell.

Det ene muligheten består i lagring av farlig, uorganisk avfall i gamle gruveganger, den andre er å bryte anortositt for å erstatte bauxitt med anortositt som råstoff i aluminiumsproduksjon, og det ene forhindrer ikke det andre. Begge mulighetene må tilfredsstille moderne krav om å være både miljøvennlige og bærekraftige, og når det gjelder mulig bruk av anortositt i smelteverkene på Vestlandet oppnår vi at utslipp av både rødslam og CO₂ elimineres.

Hvem sa at mineralindustrien er kjedelig?