GEO 2023 vil legge hovedvekt på kvartærgeologiens betydning for samfunnet med bakgrunn i 200-årsjubileet for oppdagelsen av istiden. Den medfølgende geokalenderen vier de tolv månedene til et utvalg av istidens mange spor på og rundt Snøhetta.
Bestill ditt eksemplar av GEO 2023 og geokalenderen her
Professor Jens Esmark (1762-1839) oppdaget Istiden. Det mesterstykket klarte han gjennom å studere det norske istidslandskapet på sine mange reiser rundt omkring i landet.
I 2023 kan vi feire at det er 200 år siden den litt sære vitenskapsmannen gjorde sin banebrytende oppdagelse. Eller som professor Geir Hestmark hevder i sin biografi om Jens Esmark (Istidens oppdager): «Den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur».
Professorens lesning av landskapet skulle for alltid endre verdens syn på den enorme kraften isbreene har i å forme fjellene og legge igjen leire, sand, grus, stein og (flytt)blokker.
Snøhetta – et landskap fra Istiden
Snøhetta bar sitt navn med rette. Under den lille istid (1300-1850) var toppen pyntet med en permanent hette av snø. I vår tid smelter imidlertid snøen bort hver eneste sommer. Sommerskruden består bare i noen tynne striper med snø. Hvis det har vært en isbre her, er den nå fullstendig borte.
I 1801, da Jens Esmark besteg toppen, var det imidlertid mye snø, og hans førstebestigning må sees i dette perspektivet.
Landets høyeste 2000-metertopp utenfor Jotunheimen (2286 m o.h.) er et landemerke for alle som kjører over Dovre. Enda mer fascinerende er imidlertid istidslandskapet under den kjente tinderekken.
Få steder i Norge kan vi så elegant som her se hvordan isen har formet og fortsatt former landskapet. Med hvite snøfonner, steinkledde breer, grønne innsjøer, stupbratte fjellsider, kvasse egger, spisse tinder, trolske urer og en uendelighet av store og små steiner, er det lett å forestille seg hvordan frostforvitring river fjellsidene ned, isen eroderer de forrevne fjellveggene og frakter sand, grus og stein fra botnen og ned mot fjellplatået. Her og der sildrer bekker som vokser seg store på smeltevann mens det renner ned mot Dovre-platået.
Men inn til dette istidslandskapet er det ingen turstier som leder vandrere inn i det mystiske. Vi må lage våre egne spor. Da blir det enda mer spennende å gå på jakt etter Istiden og de merkene den har satt i terrenget.
