Denne artikkelen er én av flere som omhandler omstendigheten rundt innvandringen til Norge i lys av klimaendringene siden siste istids maksimum (25 000-18 000 år siden). Tidligere artikler i denne serien finner du her. Jeg har også skrevet en artikkelserie om menneskets utvikling sett i forhold til klimaendringene de siste 5-6 millioner årene.
Tenk deg at du står nede i fjæra og ser ut over havet en stille, men kald høstmorgen. Kanskje kikker du etter sel eller hval, eller leter etter snegler, blåskjell og østers i sanden? I alle fall er det mat som står i hodet på deg, for du hører til en sanker-, jeger- og fiskerkultur. Det er planter og dyr på land, i luften og i sjøen som holder liv i både deg og familien. Spesielt stranda og sjøen. For nå er Doggerøya blitt så liten at det meste av viltet har rømt landet.
I teltleiren venter de utålmodig på at du og de andre «morgenfuglene» skal komme med dagens første måltid.
Scenen er fra eldre steinalder. Mens det stadig ble varmere i været og innlandsisen over Nord-Europa smeltet, steg det globale havnivået. Doggerland, som for 10 000 år siden fortsatt forbandt Storbritannia med Danmark, Tyskland og Nederland, ble år for år mindre. For nærmere 8 000 år siden var «steinalderparadiset» borte.
Tanken streifer deg, mens du rusler rundt med øynene festet mot bunnen, at gjennom generasjoner har jaktmarkene blitt mindre og mindre. Havet har gradvis flommet inn over det landet der dine forfedre levde et liv med god tilgang på mat og råvarer. Du vet ikke hvorfor, men du vet at kampen for tilværelsen har blitt vanskeligere. Mer arbeidsom.
Myrene er blitt våtere, lange daler har blitt fjorder, høydedrag har blitt øyer, men framfor alt er landet altså blitt mindre, veldig mye mindre, og nå er det bare noen skogkledde øyer igjen (geo365.no: Fra mammutsteppe til skoglandskap).
Fortsatt er det likevel ingen mangel på naturressurser, og dagens første måltid skal bestå av «kortreist» sjømat, stekt i glørne fra det livgivende bålet. Det holdes i live med tørre kvister og greiner som har falt ned fra trærne etter den siste høststormen[1]. For å finne de beste skjellene, vandrer du langt utover den grunne stranda. Du har en viktig jobb å gjøre før sola renner.
Det du ikke vet er at nettopp denne morgenen, en dag for 8 150 år siden, skal bli din aller siste. Panikken kommer til å ta deg. Men først blir du forbløffet. Du har aldri sett noe slikt før. Vannet trekker seg mystisk tilbake. Du følger etter – smiler – for på bunnen ligger skjell, snegler, muslinger og fisk som spreller – et velfylt spiskammer – og aldri har det vært så lett å plukke disse verdifulle delikatessene. Du tror det er den beste dagen i livet ditt. Derfor enser du ikke den brummende lyden fra havet der ute. Du har annet å tenke på. For nå vet du at alle som venter hjemme i leiren bli skikkelig mette på det aller beste som havet kan tilby[2].
Men så.
Et voldsomt brus forstyrrer lykkerusen. Du kikker opp, og ser med ett hvite, frådende vannmasser storme mot deg. Hva er det som skjer? Du rekker ikke å tenke over det, slipper bare all maten du har samlet, tar beina på nakken og løper som besatt, inn mot land, men brenningene kommer i rasende fart, stadig nærmere. Det er for sent. Vannet med sin enorme kraft tar deg igjen, løfter deg opp, kaster deg innover, du sluker vann, mister pusten, hodet treffer en stein og du taper bevisstheten. Du har tatt ditt siste sukk.
Hva som skjer med flokken som venter, får du aldri vite, og de som ventet på deg, får heller aldri vite hva som skjedde med deg. Alle blir brutalt slukt av de grådige vannmassene[3].
Når en tsunami treffer land, skjer følgende: havet trekker seg først enten tilbake, hvorpå bunnen blir blottlagt før den ødeleggende bølgen kommer som et inferno, eller bølgen treffer direkte med kolossal kraft og skyller vann langt inn over land (denne animasjonen illustrerer dette godt). Stranden eroderes og sedimenter avsettes. Du har kanskje sett bilder av modige ungdommer som surfer på bølgene som bryter mot stranden på Californias vestkyst? Vi kan sammenligne med disse brenningene, men tsunamiens kraft er uendelig mye større.
Storeggaraset var synderen
Situasjonen er ikke så fremmed som det kan høres ut til. Julen 2004 ble flere land i Asia rammet av en gigantisk flodbølge – en tsunami – som tok livet av minst 280 000 mennesker, kanskje 350 000. For dem som holdt til langs kysten av Thailand og Sumatra (på innsiden av forkastningen, der det kom en negativ bølge), kan det ha skjedd på nettopp denne måten, med unntak av at de ikke var på jakt etter mat, men i stedet beundret det vakre morgenlyset, og – da de så vannet forsvinne – ble veldig nysgjerrige. For dem som holdt til vest for forkastningen (på utsiden, for eksempel India, der det kom en positiv bølge) traff det skummende infernoet direkte, uten forvarsler.
Tsunamien i Det indiske hav skyldtes et usedvanlig kraftig jordskjelv som målte 9,3 på Richters skala.
Tsunamien som rammet det lille som var igjen av Doggerland, skyldtes derimot et undersjøisk skred på norskekysten. Også det gigantisk. Vi kjenner det som Storeggaraset, verdens største undervannsskred. Gjennom detaljerte undersøkelser av havbunnen utenfor Møre, samt av en rekke arkeologiske og geologiske funn på land, vet vi at skredet skapte en flodbølge som gjorde voldsomme ødeleggelser langs kystene av Norge, Grønland, Færøyene, Shetland, Danmark, Skottland, England, og Nederland. Med tsunamien i Det indiske hav friskt i minne, virker det sannsynlig at mange steinaldermennesker omkom da bølgen skyllet inn over land.
For datidens samfunn, var det før og etter.
Den pleistocene megafaunaen – flyktig nevnt i flere av mine tidligere artikler – dominerte mammutsteppen på Doggerland så vel som i Europa, Asia og Nord-Amerika i senglasial tid. I neste artikkel skal vi bli bedre kjent med den og alle de store dyrene som har dødd ut – eller kanskje uttrykt mer korrekt – blitt utslettet av menneskenes evige jakt på et mettende måltid.
Monsterbølgen
Historien om hvordan et steinaldersamfunn på norskekysten kan ha blitt rammet av tsunamien for 8 150 år siden, er levede fortalt i barneboka Monsterbølgen (2025). Der møter vi de to søsknene som mister sine foreldre. Eir og Aie blir begge tatt av bølgen, men som ved et mirakel overlever og treffer de hverandre noen dager senere. Foreldrene finner de ikke. De er med ett alene i verden. De må klare seg selv. Hvordan kan de overleve uten voksne rundt seg?
Referanser:
John Inge Svendsen, Stein Bondevik og Jan Mangerud. Flodbølge mot norskekysten. GEO 03/2000.
Halfdan Carstens. Storeggaraset. GEO 02/2003.
Bernhard Weninger med flere. The catastrophic final flooding of Doggerland by the Storegga Slide tsunami. 2008.
Stein Bondevik. Tsunami from the Storegga. 2019.
James Walker med flere. A great wave: the Storegga tsunami and the end of Doggerland? 2020.
[1] Basert på studier av veksten til en spesiell type mose, mener Bondevik at skredet må ha skjedd i oktober-november (Bondevik, 2019).
[2] Bondevik framholder at dette ikke er en korrekt, faglig beskrivelse: «Dette er en vanlig misforståelse. Ved Doggerland var den første bølgen positiv, mens den var negativ for det meste av norskekysten. Om den er positiv eller negativ, kommer an på hvilken side du står på i forhold til skredet. Står du bak skredet, blir første bølge negativ, og vannet trekker seg tilbake. Omvendt om du står foran skredet. Derfor ble den første bølgen mot Skottland, Shetland og Doggerland positiv.»
[3] Professor Stein Bondevik ved Høgskulen på Vestlandet påpeker at oppskyllingen lokalt i Geiranger og Storfjorden nok var større i Bølgen enn etter Storeggaraset. Årsaken er at tsunamien i Storfjorden skyldtes lokal utrasing av et fjellparti. Den geografiske utbredelsen av Storeggatsunamien var derimot mye, mye større.