Treperiodesystemet – en dansk innovasjon

Materialene som ble benyttet i steinalderen omfatter stein (!), trevirke, plantemateriale, bein, horn, gevirer, huder, skinn, sener og innvoller. Steinaldermenneskenes «rikdom» kunne måles i tilgangen på disse råstoffene. Av dem kunne de lage redskaper og våpen, bygge båter og boliger, tenne opp og holde bålet vedlike, sy klær og lage alt annet som trengtes for livets opphold.

Steinen fant de på stranden eller i terrenget, planter og trær stod klare til å plukkes eller hugges, mens alt som kom fra dyrene – altså det aller meste av proteiner, fett og karbohydrater – måtte fiskes eller jaktes. Kanskje utnyttet de også selvdøde kadavre.

Stein har den fordelen at den ikke så lett forvitrer. Redskaper av flint og andre bergarter er uforandret etter flere tusen år i vann, myr eller jord, og også om de ligger eksponert. Derfor er de gull verdt for arkeologene, og funn av bearbeidet stein er i det hele tatt ingen sjeldenhet. Snarere tvert imot. De finnes «overalt», i titusenvis (nrk.no), og i alle steinalderkulturer.

De andre materialene er organiske. Ulempen er at de råtner opp og forsvinner kort tid etter at de blir forlatt i naturen, enten ved forråtnelse, eller at andre dyr spiser eller fjerner dem. Unntaksvis kan organisk materiale bli beholdt ved at det har ligget beskyttet mot luft, for eksempel under vann eller i en myr, men slike funn hører med til sjeldenhetene. Så når de først finnes, er verdien desto større.

I mangel av organisk materiale må arkeologene gjøre det beste ut av de redskapene de har til rådighet for sine studier. Til stor hjelp er det da at stein har blitt bearbeidet i forskjellig former og med forskjellige teknikker opp gjennom tiden (typologi). Oldowan-kulturen i Afrika for eksempel, som er 2,5 millioner år gammel, kjennetegnes ved svært enkle redskaper som minner mer om en istykkerslått rullestein enn noe annet. Men det var her menneskene startet sin utvikling fram mot dagens ballistiske våpen (geo365.no: «Da steinalderen festet grepet»).

Den velkjente tredelingen

Det er bruken av stein og metaller som definerer menneskenes kultur gjennom førhistorisk tid, fram til vikingtiden.

For å beskrive og systematiske den forhistoriske utviklingen, benytter arkeologene i dag det såkalte treperiodesystem med steinalder, bronsealder og jernalder. Systemet ble introdusert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen (1788-1865) i 1816. Ifølge arkeologen Brian Fagan var dette innledningen til moderne arkeologi og arkeologisk klassifikasjon:

With the development of Three-Age System, the modern science of archeology and archeological classification was born[1].

Treperiodesystemet med steinalder, bronsealder og jernalder.

Inndelingen ble senere bekreftet av kollegaen Jens Jacob Worsaae (1821-1885) som drev utstrakt feltarbeid.  Dette til forskjell fra Thomsen som kun baserte seg på museumssamlinger av objekter. Brian Fagan konkluderer med at mot slutten av 1800-tallet var …

Scandinavian archeology was years ahead of its competitors, og at Thomsen and Worsaae laid the foundations for European prehistoric archeology. 

I global litteratur inndeles steinalderen i tre enheter[2]: paleolittisk tid (2,58 millioner til 11 700 år siden), mesolittisk tid (11 700 til 6 000 år siden) og neolittisk tid (6 000 til 3 700 år siden)[3].

I Norge er det ingen arkeologiske funn fra paleolitikum. Vi forbinder derfor steinalderen kun med tiden mellom siste istids slutt (11 700 år siden) og begynnelse av bronsealderen (3 700 år siden)[4]. Ved å innføre begrepene «jegersteinalder» (eldre steinalder/mesolittisk tid) og «bondesteinalder» (yngre steinalder/neolittisk tid) forteller vi samtidig noe om hvordan folk livnærte seg og kulturen utviklet seg.

[1] Brian Fagan. A Little History of Archaeology. 2025.

[2] https://historiska.se/en/explore-history/historical-periods/stone-age-paleolithic-period/

[3] Tidsangivelsene varierer en del fra område til område og er styrt av klima og spredningen av jordbruket.

[4] https://snl.no/steinalderen