Hardangerjøkulen Del 2: Jaktmark for steinalderfolk

I tidligere artikler har jeg skrevet om steinalderens planter, dyr og mennesker som oppholdt seg langs kysten. I denne artikkelen prøver jeg derimot å forstå hvordan vidda ble tatt i bruk av mennesker da innlandsisen endelig var i ferd med å forsvinne.

Reinen var drivkraften (geo365.no: «De fulgte reinsdyrflokkene»). Den trakk kystfolket til fjells, og ga et etterlengtet tilskudd i husholdningen.

I store flokker beitet rein i det karrige landskapet på Hardangervidda. En slik fristende ressurs kunne ikke få ligge for seg selv. Den måtte utnyttes. Erfarne jegere fra kysten og fjordene klatret opp på fjellet for på den måten å spe på både med kost til familiene og råstoffer til redskaper (geo365.no: «Butikken som har alt»). For et steinaldermenneske var ikke dette lang vei å gå. I boka Hardangervidda (1981) viser Vera Henriksen og Svein Indrelid til studier av inuitter i Nord-Canada, som viser at de kunne vandre flere hundre kilometer mellom sommer- og vinterboplassene. (Fra Bergen til Finnsbergvatnet er det eksempelvis ca. 200 km.)

Den moderne nordmanns hug til å dra til fjells har – må vi tillate oss å tro – dype røtter fra menneskene som sanket, fisket og jaktet i eldre steinalder.

For mannfolkene som dro inn i fjellet, var nok jakten også en kjærkommen avveksling til dagliglivet i vannkanten. Gjennom noen få måneder levde de et fritt og spennende liv. De holdt varmen godt innpakket i klær laget av sel- og reinskinn. Men det sprakende, livgivende bålet må de ha savnet. Tilgangen på brensel var liten. Ingen trær. Bare litt vier, dvergbjerk og einer som det fort ble tomt for. Samt knokler fra byttedyrene. Ikke nok til å holde varmen om natten. Det kan likevel ha vært lunt og godt inne i teltet når regnet pisket mot den skinnkledde teltveggen. Så var det gode dager når sola stod høyt på himmelen og de kunne speile seg i vannflaten. Dette var situasjonen i preboreal tid (11 700-10 200 før nå) med et kaldere klima enn det vi kjenner i dag.

Men da klimaet ble bedre i boreal tid (10 200-8 950 før nå), grodde vidda til i flere perioder. Den ble grønn og frodig. Da var det også nok brensel. Men hvordan gikk det med reinen? Den trives jo ikke i skog og varmt vær. Det kan kanskje forklare hvorfor det ikke har vært sammenhengende bosetning på Sumtangen ved Finnsbergvatnet (1 190 moh.) sørøst for Hardangerjøkulen (mellom DNT-hyttene Kjeldebu og Krækkja).

Arkeologenes utfordring er gjerne at vassdrag er neddemt og derfor begrenser mulighetene for spennende funn av gamle boplasser. På den annen side har vassdragsutbyggingen finansiert utgravninger og slik bidratt til økt kunnskap. Finnsbergvatnet er ikke neddemt. Det var – og er – fortsatt tilgjengelig for nysgjerrige arkeologer.

Et arkeologisk arkiv

Sumtangen regnes som et av de viktigste arkeologiske funnstedene på Hardangervidda. De eldste sporene stammer fra jegere som tok i bruk vidda et par tusen år etter Istidens slutt, for 9 400 år siden. Da hadde det meste av breen smeltet (se kart nedenfor), og landskapet var kun dekket av snø om vinteren. Funn av steinredskaper, hustufter, ildsteder og dyrebein viser hvordan mennesker har brukt stedet til jakt og fangst. Arkeologene kan følge endringer i bosetning, teknologi, fangst og ressursutnyttelse fra eldre steinalder og fram til middelalderen. Vi kan derfor betrakte Sumtangen som et arkeologisk arkiv over menneskers liv i høyfjellet gjennom tusenvis av år, og om hvordan mennesker har tilpasset seg og utnyttet Hardangervidda etter at innlandsisen forsvant og innledet eldre steinalder. I boka Oppdagelser på Hardangervidda forteller Svein Indrelid i detalj om menneskers bruk av vidda gjennom holocen.

Platåbreen forsvant

At klimaet stadig var i endring (også ved Sumtangen), har professor emeritus Atle Nesje vist ved hjelp av en masterstudent. I boka Oppdagelser på Hardangervidda (2014) forteller Svein Indrelid om en undersøkelse som viser at «en kjerne på en halv meter inneholdt nærmere ni tusen års klimahistorie». Den beviste (nok en gang) at klimaet gjennom tusener av år vekslet mellom varmt og kaldt, og at den i dag så karakteristiske jøkelen smeltet ned og frøs til flere ganger. Ikke nok med det, skogen strakk seg flere ganger et godt stykke innover dalene og videre inn på vidda.

Rømte til fjells

Istiden tok slutt for 11 700 år siden (geo365.no: «Et nytt kaldgufs»). Bare noen få hundre år senere hadde de tidligste steinaldermenneskene slått seg ned langs den vegetasjonsfattige kysten og livnærte seg på rein i tillegg til fisk og sjøpattedyr.

Det er i denne sammenheng interessant at de første menneskene som kom til landet like etter istidens slutt (preboreal tid), levde på en diett som nesten utelukkende bestod av animalsk føde (geo365.no: «Langsomt ble landet levende»). Tilgangen på planter var langt mer begrenset enn i Sols tid et par tusen år senere (9 300 år siden, boreal), og kosten må derfor ha vært svært fattig på fiber. Stikk i strid med moderne kostholdsråd.

Vidda ble isfri først for drøyt 10 000 år siden[1]. Da det ble varmere i været, og vegetasjonen endret karakter fra åpent lende til tett skog (geo365.no: «Langsomt ble landet levende»), trivdes ikke istidsdyret lenger (geo365.no: «Istidsdyret som overlevde Istiden»). Det rømte til fjells, der det var kaldere. Klimaforbedringen forårsaket rett og slett at reinjakten flyttet fra kysten til fjellet. Jegerne fulgte etter. Ikke som fastboende, men som sesongarbeidere. De var etterkommere etter mennesker som hadde bodd langs kysten i opp mot 1 500 år, kanskje enda lenger (geo365.no: «De første nordmennene»).

De eldste sporene etter mennesker på Hardangervidda er 9 400 år gamle. Disse er fra Sumtangen i Finnsbergvatnet. Men dateringen til boreal tid forhindrer ikke at det har vært jegere der enda tidligere.

Det var det flate, litt bølgende landskapet med markante kjennemerker (Hardangerjøkulen, Håreigen, Hallingskarvet) som møtte dem, et lettgått terreng sammenlignet med den bratte oppstigningen fra fjorden (geo365.no: «Hardangerjøkulen. Geologisk og arkeologisk attraksjon»). De var jegere som i sommerhalvåret fulgte villreinens trekkruter inne i fjellet.

Dette vet arkeologer fordi de har funnet hundrevis av boplasser, fangstgroper, bogesteller (skyteskår), steinredskaper, pilspisser og avslag av flint, kvartsitt og skifer fra redskapsproduksjon over hele vidda (Hardangerviddas kulturhistorie). Det sies at tålmodige fjellvandrere fortsatt kan finne spor etter disse tidlige jegerne.

 Innimellom lå – skuffende nok – fiskeløse vann, men etter hvert som jegerne ble bedre kjent med vidda, bar de med seg fisk i poser laget av reinmaver fra vassdrag lavere ned og satte ut. De var landets første fiskeoppdretterne. Savnet av fisk kan ha inspirert innovasjon («Nød lærer naken kvinne å spinne»). På den måten økte de verdien av vidda og fikk velkomne tilskudd i kostholdet. Sikre bevis for organisert fiske med feller er riktig nok ikke eldre enn 7 000 år. Men det er selvsagt ingenting i veien for at utsetting av fisk begynte allerede i tidlig steinalder. Nye funn vil kunne flytte tidsgrenser bakover i tid.

Skjulte skatter

Oppdagelsen av 7 000 år gamle fiskefeller i det oppdemte fjellvannet Tesse (854 moh.) i Jotunheimen skyldes lavt vannivå på våren etter en lang vinter uten påfyll. Interessant nok hadde Tesse svært høy ørretproduksjon inntil vannet ble demt opp på 1940-tallet.

Skremt i døden

Reinen lever og levde i store flokker og fulgte faste trekkveier mellom ulike beiteområder. Jegerne måtte derfor tilpasse seg reinens vandringer, men utnyttet terrenget og drev flokkene mot skrenter, trange fjellpass, eid og nes. Å drepe reinen da den la på svøm for å krysse et vann var vanlig. De kunne vente på land eller følge etter i båt. Å jage reinen ut på neset var ingen enmannsjobb. Jakten krevde et tett samarbeid mellom mange mennesker. Sumtangen er et markant nes i Finnsbergvatnet, men vannet ligger høyt og det er så værhardt at jegerne kun bodde der i jaktsesongen.

En annen vanlig fangstmetode var for eksempel å sperre trekkruter og lede reinen mot fangstgroper som de falt ned i og var lette å ta livet av med spyd. Jegerne utnyttet også at reinsdyrene oppsøkte kalde snøfonner for å unngå den evige insektplagen. Ulv og jerv, som i likhet med rein og isbjørn kan ha overlevd den kalde perioden yngre dryas (12 800-11 700 år siden), var konkurrenter i matfatet.

Dyregravene er gravd ned i bakken til mellom halvannen og to meters dybde. De er rektangulære av form, knapt to meter lenge og litt under en meter brede. Innvendig er veggene oppmurt av stein. … Fra hvert hjørne går det gjerne ut lave steinrekker, stengsler som ledet de intetanende dyrene inn mot den tildekkede graven.

Svein Indrelid. Oppdagelser på Hardangervidda. (s. 38)

Høydepunktet for jegerne – må vi tro – var da de hadde drept en rein og kunne fråtse i varmt blod. Hjertet tilfalt kanskje den som slo reinen i hodet med en stor stein der den kjempet for livet etter å ha blitt jagd ut i vannet, eller den som løsnet buestrengen og traff med den dødelige pilen.

I jaktsesongen levde disse jegerne bare av rein. Plantenæring fantes nesten ikke i snaufjellet. Men i likhet med inuittene i Arktis, som klarte seg med det selen ga, var en diett bestående utelukkende av rein mer enn godt nok. Årsaken er at de spiste hele dyret; blod, hjerne, lever, hud, bindevev, fett og innmat, og ikke bare kjøttet. Reinen var for dem som kjøleskapet er for oss. De hadde alt de trengte. Så lenge jaktlykken stod dem bi.

Lettere å jakte rein

For kystbefolkningen betød reinens forsvinning at de måtte legge om spisevanene sine. De måtte i større grad basere seg på et maritimt kosthold. Uten rein, ble sjøen steinaldermenneskenes jaktmark. I tillegg kan de ha spedd på med for eksempel skogens konge (elg) som kom med en gang det var noe å bite i (bjørk). Andre landpattedyr (bever, villsvin, hjort, kjempehjort, isbjørn) kan også ha stått på menyen når anledningen bø seg. Elg og andre skogsdyr gikk for seg selv og var beskyttet av skogens mange trær. Reinen gikk derimot i flokk og fulgte faste ruter mellom sommerbeite og vinterbeite. De var derfor et enklere bytte.

Et overfylt matfat

Gjennom noen få hundre år kan vestlandsfjordene ha hatt et svært rikt dyreliv. Det kan ha skjedd da lange isbrearmer nådde ned til fjorden og skapte et helt spesielt miljø. Da isen smeltet, samtidig som isbrearmene strakte seg ned til fjordene, var det nemlig et yrende liv i forkant av isen (geo365.no: «Et overdådig matfat»). Det var derfor ingen grunn til å tro at steinalderfolket led noen nød, selv om reinen forsvant opp mot fjellene.

Dårlig skodd

Da isen endelig forsvant fra vidda, var klimaet ikke ulikt det vi kjenner i dag. Det betød at det var for kaldt og blåsende til å oppholde seg der gjennom vintermånedene. Om sommeren og høsten kan det titt og ofte også ha vært surt og kaldt, men det var likevel varmt nok til at menneskene jaktet rein, og siden sola for 10 000 år siden stod høyere på himmelen enn den gjør i dag, kan det ha vært riktig behagelig på skyfrie dager. Om sommeren og høsten er reinen også fetest og mest attraktiv som jaktbytte.

En stor forskjell fra da til nå er hvordan steinalderfolket kunne forflytte seg. På den ene siden hadde de dårligere sko enn dagens fotturister. Klærne – om enn gode og varme – var nok heller ikke like ledige som dagens moderne stoffer. Med klær av skinn var i det hele tatt tyngre å ta seg fram. Til gjengjeld var klærne varme, noe som både Fridtjof Nansen og Roald Amundsen godt forstod. Begge var kloke nok til å dra nytte av inuittenes erfaring fra arktiske strøk.

I tillegg var naturforholdene også annerledes. Med smeltende isbreer rant vannet i strie strømmer, og uten broer kan det ha vært mer enn vanskelig å krysse de mange flomstore elvene. Arkeologen Svein Indrelid forteller i boka Oppdagelser på Hardangervidda at slike vanskeligheter har vedvart opp til nyere tid. Han forteller for eksempel om arkeologiske ekskursjoner med farefulle elvekrysninger før det ble bygd broer.

Som regel gikk elvekryssingene greit, men det var ikke ufarlig når elvene gikk flomstore. (.s 20)

At det var mer vann i elvene om kvelden etter varme dager enn tidlig om morgenen, fordi breene smeltet når det var varmt, var også noe de ganske sikkert tok hensyn til når de planla dagen. Livet var i det hele tatt mer komplisert enn vi ville ha likt i vår travle hverdag, der vi haster fra hytte til hytte og krysser elver på skjelvende – men likevel trygge – hengebruer.

Vi må se for oss at menneskene i tidlig steinalder bodde langs kysten, og at de dro på jakt innover fjellet når snøen forsvant ut på sommeren. Med telt og varme klær kan de ha holdt det gående helt til snøen igjen begynte å legge seg på bakken. Det var heller ikke lenger ned til boplassene ved Hardangerfjorden enn at de kunne besøke familiene sine med jevne mellomrom i forbindelse med at de bar ned slakt. At det har oppholdt seg mennesker ved Hardangerfjorden i steinalderen, har arkeologene bevist gjennom en rekke funn som forteller om fiske og jakt.

Vi må se på Hardangerfjorden og Hardangervidda i sammenheng. Mens fjorden hadde fiskerike og permanente boplasser, hadde vidda kun sesongbaserte boplasser knyttet opp mot jakt på rein. Ved fjorden var klimaet også godt nok til at steinaldermenneskene kunne spe på kosten med røtter, planter, egg og fugler.

Sols jaktmarker?

I tidligere artikler har jeg skrevet om steinaldermennesket Sol som levde langs kysten og hadde et kosthold dominert av marine dyrearter, og spesielt sel (geo365.no: «Et eldgammelt skjelett»). Spørsmålet er om kystens folk også kan ha jaktet på rein.

Nær Byrkjedal (Ryfylkeheiene) er det funnet rester etter jakt for 9 600 år siden. Kan dette ha vært folk som egentlig levde langs kysten og tok streiftog inn i landet for å spe på kosten? Kan steinaldermenneskene ha arvet en eldgammel tradisjon med å jakte på istidsdyret som beitet i et skogløst kystlandskap rett etter Istiden, og fortsatte å utnytte denne lønnsomme ressursen i høyfjellet, da reinen rømte lavlandet fordi det ble varmere og landet grodde til?

Vi kjenner Setesdalsheiene som et eldgammelt jakt-område, og i steinalderen var fjellområdene her og lenger nord viktige reinområder for tidlige nordmenn. Viktige kulturminner fra denne tiden er hellere, dyregraver, ledegjerder og bogesteller/buestilling (levegger som jegerne gjemte seg bak i ly for reinens synsfelt). Det er for eksempel funnet dyregraver ved Krossvatnhytta og øst for Blåsjø. Ferdselsveiene gikk ofte i fjellet – det er lettere å vandre der enn i skogen nede i dalene. Hellere ved stedsnavn som ender på hidleren, vitner om ferdsel og vandringsveger med overnatting i fjellet for minst 8 000 år siden.

Referanser:

Finn P. Nyquist (red.). Hardangervidda. 1981

Svein Indrelid. Oppdagelser på Hardangervidda. 2014.

Hughes mfl. The last Eurasian ice sheets – a chronological database and time-slice

Reconstruction. DATED-1. 2016.

[1] Hughes med flere (2017) regner med at isen forsvant fra Hardangervidda for mellom 11 000 og 10 000 år siden. Universitetet i Tromsø sine beregninger (https://icemap.rhewlif.xyz/) viser at isen for det aller meste var forsvunnet fra vidda for 10 000 år siden.