Da steinalderen festet grepet

Dette er den tredje artikkelen om hvordan menneskene, i en periode av Jordas historie preget av Istiden og store omveltninger i klima, miljø og geografi, begynte på utviklingen frem til vår egen art. Alle artiklene finner du her.

Tenk deg at du er i Danmark og sitter på stranden med en rund stein som ikke bare er hard, men også homogen, for eksempel flint. Med en annen stein slår du den i to med et hardt slag.  I beste fall sitter du igjen med en «skalpert stein» med skarpe kanter og avslag du kan bruke til å skjære med. Du har laget et veldig enkelt verktøy.

Tenk deg at du i stedet levde i Afrika i begynnelsen av Istiden og trengte et nytt redskap for å skjære frukt, grave i jorda etter røtter, slakte et dyr, partere et kadaver, lage noen enkle redskaper av trevirke, eller skrape dyreskinn rene for fettslingser og kjøttrester. Heldigvis er du ikke langt unna en vulkan der lava for lenge siden har flytt i strie strømmer, hvor løse steiner siden har blitt godt rundet av rennende vann. Emner er det derfor nok av.

Med øvede hender tar du en annen stein og slår med riktig vinkel og passende kraft. Tynne, skarpe flak lander på bakken. På noen få sekunder har du laget kniver som er like skarpe som barberblad. I hånda sitter du igjen med en steinhammer[1]. Den kan du bruke til å knekke knokler, for så å grafse i deg den næringsrike margen, eller kanskje knuse skallen, for så å slurpe i deg velsmakende hjernemasse.

Det var slik steinalderen begynte. Arkeologene har gjort funn som viser at menneskene på starten av Istiden hadde enkle verksteder der de laget redskaper, verktøy og våpen av stein. Med dem kunne de grave, hugge, hakke, kutte og skrape.

Livet ble enklere.

Men ikke bare enklere. Det ble bedre. De fikk lettere tilgang til energirik kost – kjøtt og fett – som ikke plantene kunne gi dem. Det var lettere å spise seg mett. De fikk ekstra energi.

En ny tid var i emning. Menneskeslektens (Homo) tidsalder var begynt.

Stein av forskjellig valør

Det er lite kunnskap å finne i den populærvitenskapelige litteraturen om hva slags stein som ble tatt i bruk som emner for enkle verktøy. Flint, kvarts (bergkrystall), kvartsitt, basalt og obsidian (vulkansk glass) er nevnt, og alle disse steinsortene gir skarpe kanter når de knekker. Hvis brukerne var interessert i runde steiner som emner, ville det være naturlig å lete i morener og elveavsetninger.

 

En kontroversiell hypotese

Afrika.  Serengetisletten. 1964.

Verdens oppmerksomhet var med ett rettet mot arkeologiske utgravninger langt fra (datidens) allfarvei. Gjennom en artikkel i Nature («A New Species of The Genus Homo From Olduvai Gorge»), i kombinasjon med et godt planlagt PR-fremstøt der massemedienes kraft ble utnyttet til det fulle, ble et bredt publikum kjent med en ny menneskeart: Homo habilis («det nevenyttige mennesket»).

Dette var godt stoff for avisene. Ikke minst fordi feltarbeidet ble gjort mens rovdyrene var en konstant trussel. Samtidig var det begynnelsen på heftige diskusjoner blant forskerne om menneskets utvikling fra apelignende vesener frem til vår egen art, Homo sapiens («Det tenkende mennesket»).

Artikkelen representerte et vendepunkt innen paleoantropologi («læren om menneskets utvikling»).

Mannen bak oppdagelsen var legendariske Louis Leakey (1903-1972), som på den tiden hadde hatt Olduvaikløften i Den østafrikanske riftdalen som lekegrind i mer enn ti år[2]. I forkant av artikkelen i Nature hadde han gjort seg bemerket som svært kontroversiell med sin tolkning av menneskets utvikling.

Den i dag 60 år gamle konklusjonen om hvilken art som ble gravd ut og vist fram tidlig på 1960-tallet, var også kontroversiell. Det er den fortsatt. De fleste ekspertene synes likevel å ha akseptert at Homo habilis er den første arten i slekten Homo.

Det som står fast er at Homo habilis kunne gå på to bein, var i stand til å klatre i trærne og hadde sterke hender som kunne tilvirke redskaper av stein. Dette passet godt inn i datidens definisjon på slekten Homo. At volumet av hjernen kun utgjorde 600-700 cm³ (halvparten av vår hjerne), passet derimot dårligere. I dag legges det mindre vekt på dette. Begrunnelsen er at størrelsen på hjernen ikke forteller om hvordan den er organisert, eller hvor intelligent et menneske er.

Navnet Homo habilis var ikke tilfeldig valgt. Habilisene (jeg velger å kalle dem det), trodde forskerne den gang, var de første som ikke bare brukte stein til forskjellige gjøremål, men også bearbeidet dem for at de skulle gjøre mer nytte for seg.

Foretrukket verktøy

Funnene i Olduvaikløften fortalte om de første sporene av en ny kultur – Oldowankulturen  – som defineres av oppblomstringen av enkle steinredskaper. Senere er det gjort tilsvarende funn av primitive redskaper flere andre steder i Afrika. Mary Leakey (1913-1996) har gjort seg bemerket for å ha systematisert og beskrevet disse i detalj.

Oldowankulturen ble dominerende gjennom i alle fall 900 000 år: fra 2,6 til 1,7 millioner år siden[3].

Æren for å finne opp de første steinredskapene har blitt tilskrevet Homo habilis. Men som figuren over antyder, benyttet også slekten Australopithecus og Homo erectus denne typen redskaper.

I ettertid kan vi slå fast at det møysommelige arbeidet som ble lagt ned av ekteparet Mary og Louis Leakey gjennom flere årtier, bidro til en vesentlig bedre forståelse av menneskets utvikling. Både fossilfunn og redskaper var i den henseende avgjørende.

Olduvaikløften

Kunnskapen om våre forfedre stammer hovedsakelig fra den 50 km lange og opp til 100 meter dype Olduvaikløften på Serengetisletten nord i Tanzania. Undersøkelsene begynte allerede på 1920-tallet, mens de senere utgravningene er uløselig knyttet til ekteparet Louis og Mary Leakey. Sammen med en mengde andre arkeologer gjorde de spektakulære fossilfunn og samlet flere tusen redskaper av basalt, kvarts og kvartsitt. Mary Leakey beskrev og systematiserte det som senere er blitt kjent som Oldowankulturen. Fossilene og redskapene er funnet inne i sju distinkte lag av innsjøsedimenter, elvesedimenter, lavastrømmer og vulkanske askelag som er fra 150 000 år til 1,75 millioner år gamle.  Lagrekken – fra nederst til øverst – spenner fra redskaper benyttet av Australopithecus robustus, Homo habilis og Homo erectus. Aller øverst er det funnet redskaper tilhørende både neandertalerne og sapiensene.

Olduvaikløften satte Øst-Afrika på kartet som det beste området for å forstå menneskets utvikling, og fra 1979 har den vært på UNESCOs verdensarvliste. I tilknytning til funnstedet er det anlagt et museum som gir et innblikk i våre forfedres liv.

Den sterkestes rett

Homo habilis livnærte seg på Serengetislettene – tørre gressletter med spredte busker og trær (savanner) – nord i Tanzania. Senere oppdagelser har vist at Homo habilis også oppholdt seg i Kenya og Etiopia (lenger nord) og Sør-Afrika (lenger sør). Med et varmt og behagelig klima var det ingenting som minnet om det vi i Norden forbinder med istid.

På savannen var det et yrende dyreliv. Men selv om livet der virker idyllisk, var det ingen som kunne føle seg trygge. Rovdyr, blant annet løver, leoparder, sabeltannkatter og hyener, jaktet på både beitedyr og mennesker. Menneskene jaktet også på beitedyrene, og kanskje jaktet de også på rovdyrene. De var riktig nok svært farlige å bryne seg på, men de utgjorde en daglig trussel, og de kan nok ha følt at det var lurt å redusere bestanden.

Det var alle mot alle.

Menneskene var, som vi forstår, ikke høyest oppe i næringskjeden. De var selv byttedyr, og gikk i konstant i frykt for å bli angrepet av sultne rovdyr. Og i sumpene og elvene lurte krokodillene. I tillegg kunne regnskyll, tørke og skogbranner gjør livet problematisk.

«Hverdagen» var en kamp for tilværelsen.

Dertil bidro endringer i miljøet – forårsaket av kontinuerlige klimaendringer – til at menneskene måtte tilpasse seg – om og om igjen. Hvordan dette påvirket menneskets evolusjon, er uvisst. Jeg har ikke kommet over litteratur som berører dette temaet.

Steinredskapene endret kostholdet

Mye tyder på at de tidlige menneskene langt på vei livnærte seg på «vegetarkost»: frukt, nøtter, urter, røtter og frø.  Utgravningene i Afrika har imidlertid avslørt kuttmerker på dyreknokler som stammer fra mennesketenner. Om det var kjøtt fra kadavre eller planteetende dyr som de selv jaktet på, er umulig å si.

Med kun enkle våpen til rådighet, er det sannsynlig at habilisene langt på vei var åtseletere som måtte nøye seg med det som var igjen etter at rovdyrene hadde spist seg mette og hyenene hadde forsynt seg av restene. Bare knoklene lå tilbake, og det var nettopp i slike tilfeller at Homo habilis tok i bruk sine nyutviklede kognitive evner og utnyttet de mulighetene som hendene ga. Med store steiner ble knoklene knust, og de kunne meske seg med margen.

De nye redskapene gjorde det også mulig å kutte opp kjøttet i små biter slik at de kunne få mer mat i seg. At de spiste mer opphakket kjøtt, indikeres også av at tennene ble mindre.

Hjernen deres var bare omtrent halvparten så stor som vår. Men den nye dietten hadde en innvirkning på menneskene som de nok selv ikke var klar over. Hjernen begynte å vokse og de kognitive egenskapene bedret seg. Dette la grunnlaget for en revolusjon i menneskets utvikling.

Forklaringen er at kjøtt, fett og marg er betydelig mer energitette enn planteføde, og en dreining fra vegetabilsk til mer og mer animalsk føde ga hjernen mer energi.

Og fordi hjernen trenger mye energi (vår hjerne bruker 25-30 prosent av kroppsenergien), var den nye dietten nyttig for evolusjonen.

Det første funnet

De første utgravningene etter at ekteparet Mary og Louis Leakey tok opp undersøkelsene i Olduvaikløften[4] på begynnelsen av 1950-tallet, ga ikke de store resultatene. Vendepunktet kom en tidlig morgen i 1959, da Mary oppdaget deler av en hodeskalle som stakk opp fra bakken. Tre uker senere hadde alle bitene blitt samlet og jobben var gjort. Det som karakteriserte hodeskallen var store tenner og stor kjeve. Veien var derfor kort til å gi ham kallenavnet «Nutcracker Man». Deretter fulgte en hissig diskusjon om hvilken menneskeslekt han tilhørte. Louis mente han tilhørte en ikke beskrevet slekt og ga ham navnet Zinjanthropus boisei, og under dette navnet ble han presentert på en stor konferanse samme år. Man Louis fikk det ikke som han ville. I stedet endte «Nøtteknekkeren» opp som Paranthropus boisei.  Paranthropus er en egen slekt i gruppen av homininer, og det antas at det ikke er noen forbindelse med slekten Homo. Alderen er i dag anslått til 1,8 millioner år.

Klokere enn antatt

Sannheten er forgjengelig. Som så ofte ellers, og spesielt innenfor fagfeltene arkeologi og paleoantropologi, måtte historien fra 1960-tallet skrives om igjen.

Et sensasjonelt funn i Lomekwi ved Turkanasjøen i Kenya på begynnelsen av 2010-tallet snudde opp-ned på tidligere kunnskap. Amerikanske forskere påviste redskaper – steinhammere (opptil 15 kg tunge) og flak skarpe som skalpeller («steinkniver») – som var 3,3 millioner år gamle. Det betyr at de var hele 700 000 år eldre enn de til da eldste funnene av steinredskaper. Det betyr også at datidens mennesker var noe smartere enn hva forskerne til da hadde trodd.

Nært opp til Lomekwi har forskerne påvist en egen art som levde på den tiden, og det har blitt foreslått at Kenyanthropus platyops kan ha vært steinarbeider. De kan også være laget av Australopithecus afarensis – best kjent som Lucy («Røttene ligger i Afrika») – som også levde på den tiden i denne delen av Afrika.

I ettertid har forskerne tatt til orde for at redskapene fra Kenya ikke passer inn i Oldowankulturen. De begrunner dette med at de er svært primitive, om enn mer sofistikert enn hva moderne sjimpanser får til. De er derfor nå kjent under begrepet Lomekwikulturen.

Like forut for oppdagelsen i Kenya hadde forskerne påvist kutt- og slagmerker på bein fra Dikika i Afarregionen i Etiopia (tett opptil der Lucy ble funnet) som er 3,4 millioner år gamle. Selve redskapene er imidlertid ikke gravd fram. Funnet ble gjort like i nærheten av levningene av en Australopithecus afarensis («Selam») som holdt til her for 3,3 millioner år siden.

Ikke bare stein

Steinalderen bærer sitt navn med rette. Som verktøy, redskaper og våpen var stein uovertruffent som råstoff. Steinen er hard, den er holdbar, og visse typer stein kan lett bearbeides til ønsket form for den som har litt trening.

Det er likevel lite trolig at stein var det eneste råmaterialet. Våre forfedre hadde, spesielt i perioder med fuktigere klima, rik tilgang på trevirke. Det hører også med til denne forståelsen at knivene og øksene de laget av stein var så skarpe at trevirke, knokler, horn og støttenner var lette å bearbeide til nye redskaper.

Ideen om at organisk materiale var et mye benyttet råstoff er lett å akseptere. I praksis er den derimot vanskelig å bevise fordi materialet er forgjengelig. Eksponert til luft (oksygen), råtner det fort. Det forsvinner og etterlater ikke spor.

Bare hvis redskaper eller verktøy ved tilfeldigheter har blitt begravd i en myr eller i bunnen av en innsjø, eller i andre miljøer hvor det ikke er tilgang på luft, for eksempel permafrost, kan det bli bevart. Trespydene fra Schöningen og Lehringen i Tyskland som neandertalere tilvirket for hhv. 300 000 og 120 000 år siden, er eksempler. De har alle raskt blitt dekket til med leire eller torv og på den måten blitt isolert.

Basert på utgravninger på et fåtall steder der materiale har blitt beskyttet mot forråtnelse, mener arkeologer at steinredskaper bare utgjorde noen få prosent av menneskenes utstyr[5]. Kanskje ikke mer enn 15 prosent. At vi har få funn, er ikke bevis for at andre materialer enn stein ikke ble brukt.

Så selv om vi bruker begrepet «steinalderen», må vi ha i mente at menneskene den gangen i stor utstrekning også brukte andre råmaterialer for å berge seg gjennom «hverdagen».

Et gigantisk skritt

Med de første steinredskapene tok Homo habilis det første skrittet mot vår høyteknologiske verden. Det var riktig nok bare et ørlite skritt, materielt sett, og gjennom titusener av generasjoner senere ble det kun gjort små forbedringer, overraskende små, vil mange si.

Med tunge steinhammere og skarpe steinkniver kunne habilisene spise mer kjøtt, fett og marg. Slik fikk de i seg mer energirik mat. De kunne spise seg mette mye fortere og fikk frigjort tid. Med et ustabilt klima og stadig nye utfordringer som bakteppe, kan dette ha vært viktig for å overleve.

Den ekstra energien den animalske føden ga dem, kan også ha vært avgjørende for at hjernen begynte å vokse. I dette perspektivet er det interessant at tilvirkningen av verktøy også representerer et betydelig kognitivt framskritt. De viste at de var på vei mot «det tenkende mennesket» (Homo sapiens).

Den nye bruken av stein stod for et paradigmeskifte i menneskets utvikling. Litt pretensiøst kan vi si at de nye steinverktøyene var «et lite skritt», før menneskeheten mer enn to millioner år senere tok et «gigantisk skritt», da månelandingen var et faktum i 1969[6].

Neste artikkel

Fra å være spesialist på å klatre i trær, ble homininene[7] gjennom noen millioner år spesialister i å gå og løpe på bakken. Homo erectus tok konsekvensen av den nye egenskapen og vandret med lange skritt ut av Afrika.

Kommentarer er velkomne: halfdan@geo365.no

Den første i vårt slektstre

I begynnelsen av Istiden (kvartær) var det bare i Afrika at det fantes mennesker. Gjennom de fire foregående millioner årene hadde en mengde arter tilhørende forskjellige slekter oppstått og forsvunnet («Røttene ligger i Afrika»).

Migrasjonen til andre verdensdeler hadde enda ikke begynt.

Homo habilis levde for 2,4 til 1,4 millioner år siden, var 100-135 cm høy og veide i overkant av 30 kg. Med fremstående hakeparti og lange armer kunne habilisene minne om apene. De var altså ikke store, men de kunne både bevege seg på to bein på flat mark og klatre i trærne.

Habilisene levde som dyr i et behagelig klima. Men klimaet endret seg fra fuktig til tørt og tilbake til fuktig i sykler på 22 000 år. Variasjoner i monsunens styrke var årsak til betydelige miljøforandringer. I tørre perioder dominerte savanner og ørkener, mens skoglandskap var mer utbredt i fuktige perioder (jeg kommer tilbake til dette i en senere artikkel). Vi må derfor se for oss at livene deres var sterkt preget av om det var tørt eller fuktig.

Det er rimelig å anta at disse tidlige menneskene verken hadde klær eller permanent husly. I en detaljert tegning i praktboka Evolution. The Human Story (2018) fremstår de uten noen form for plagg og med lite kroppshår til å beskytte seg mot kulde. Det var antagelig varmt nok – både gjennom dagen og natten – til å gå nakne. (Når og hvorfor menneskene mistet kroppshårene er fortsatt en av forskernes mange gåter.)

Habilisene var naturmennesker som klarte seg med et minimum av hjelpemidler. De var friluftsfolk som tilbragte livet under åpen himmel. Når regnskyllene kom, tordenværet satte inn eller vinden feide over savannen eller i fjellene, måtte de finne ly i huler, i hellere eller under trær. Når det ble for varmt under ekvators høye sol, kunne de søke skygge under paraplyformete akasier, og med mørk hud trengte de ikke ytterligere beskyttelse mot solas UVA-stråler.

 

Tre tidsperioder

For nordmenn er steinalderen ensbetydende med de første tusener av år i etterkant av Istiden da de første nordmennene vandret inn fra forskjellige steder i Europa. I Norden ble steinalderen avløst av bronsealderen for 3700 år siden, da smeltet metall ble tatt i bruk for aller første gang, som igjen ble avløst av jernalderen for 2500 år siden, da jern ble tatt i bruk for å lage redskaper og våpen.

Vi kjenner dette treperiodesystemet fra historieundervisningen i skolen, og det har fulgt oss siden. Æren for å innføre denne kronologiske inndelingen har tilfalt en dansk arkeolog som introduserte det da han skulle lage en utstilling i København i 1820-årene.

I takt med moderniseringen av arkeologifaget, har treperiodesystemet blitt satt under press. I boka Europas mødre (2023) argumenterer Karin Bojs for å skrote det. Argumentet er at inndelingen ser bort fra menneskene. Den svenske prisbelønte journalisten og forfatteren vil i stedet ta utgangspunkt i DNA-forskning som viser at Europa har blitt befolket i tre bølger, der menneskene i hver enkelt bølge var mer genetisk ulike enn noen europeiske befolkninger er i dag. En bedre inndeling, mener hun, er derfor «jeger-, fisker- og sankertid», «bondetiden» og «indoeuropeisk tid».

I denne artikkelen har jeg imidlertid benyttet begrepet steinalder som synonymt med pleistocen (det aller meste av kvartærtiden frem til begynnelsen av holocen for 11 700 år siden).

For menneskene begynner pleistocen med Homo habilis og de aller første primitive steinverktøyene. Utviklingen av kulturen startet svært beskjedent i Afrika, fortsatte i Midtøsten og skjøt deretter fart i Asia og Europa.

Internasjonale forskere bruker et annet uttrykk for den lange tiden fra mennesket begynte å utvikle sin steinkultur fram til Istidens slutt: paleolitikum (palaios, gammel, lithos, stein). Paleolitikum faller langt på vei sammen med den geologiske tidsperioden pleistocen. Vi kan derfor med en viss rett si at kvartær ikke bare er «istid», kvartær er også «steinalder».

Paleolitikum er delt i tre avsnitt: nedre (fram til for 200/300 000 år siden), midtre (frem til for 40/50 000 år siden) og øvre paleolitikum (fram til for 12 000 år siden).

Den kulturen de første nordmennene tok med seg inn i landet sitter på skuldrene av teknologiutvikling gjennom mer enn tre millioner år, og den særnordiske inndelingen av tiden etter siste istid forteller mer om hvor sent Norden ble beboelig etter Istiden enn hvordan menneskenes steinkultur utviklet seg.

---

[1] Fra engelsk «stonehammer», en hammer uten skaft der bladet er en bearbeidet stein.

[2][2] Det var Mary Leaky – Louis sin ektefelle – som fant fossilene.

[3] Tidsspennet for denne kulturen gjengis ulikt av forskjellige kilder. Oldowankulturen ble avløst av Acheuleankulturen for omtrent 1,7 millioner år siden.

[4] Arbeidet begynte på 1930-tallet, men ble avbrutt av andre verdenskrig, og kom ikke i gang igjen før i 1951.

[5] Karin Bojs. Europas mødre. De siste 43 000 årene. 2022. (s. 18)

[6] “That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.” https://en.wikiquote.org/wiki/Neil_Armstrong

[7] Homininer: alle arter i slekten Homo gjennom sju millioner år. Bare noen av dem er våre forfedre, og mange forsvant uten å gi opphav til nye arter.